Orestes (Evripides)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Orestes
Ὀρέστης
Orestes
Forfatter(e)Evripides
Språkgammelgresk
SjangerTragedie
Utgitt408 f.Kr.

Orestes (Gresk: Ὀρέστης) er en av de siste av de bevarte tragediene av den greske forfatteren Evripides. Det ble skrevet i 408 f.Kr. Evripides døde i 406 f.Kr. Skuespillet handler om den mytologiske Orestes etter at han har hevnet sin far, kong Agamemnon, ved å drepe sin mor Klytaimnestra. Ifølge mytene drepte Orestes sin mor på ordre fra guden Apollon. Drap på noen av sitt eget blod var ansett som svært en alvorlig synd, og Orestes ble etter drapet forfulgt av hevngudinnene (erinyene).

Argoskretsen[rediger | rediger kilde]

Ut fra motivene deles de greske tragediene inn i et begrenset antall grupper. Orestes tilhører Argos-kretsen[1] som knytter seg til hendelser rundt kongeslekten i det gamle MykenePeloponnes, kong Atrevs, hans sønner Menelaos og Agamemnon og deres barn. Til denne kretsen av dramaer hører foruten Orestes også Aiskhylos’ trilogi Orestien (med de tre dramaene Agamemnon, Sonofferet og Eumenidene), Sofokles' Elektra og tre andre dramaer av Evripides, Ifigeneia i Aulis, Elektra, og Ifigeneia i taurernes land.[2] Argoskretsen er delvis knyttet til temaet Trojakrigen siden dramaet utspiller seg rett etter krigen og med henvisninger til det som skjedde der. Menelaos som var konge i Sparta og gift med Helena, og Agamemnon, konge i Mykene, var lederne for det greske felttoget mot Troja. Arkeologiske funn bekrefter at en krig mellom grekerne og trojanerne fant sted ca. 1200 f.Kr.

Blant de andre motivkretsene regnes Teben-kretsen som en av de viktigste og handler om den tragiske skjebnen til kong Oidipus og hans familie. Også selve Trojakrigen var tema for flere av tragediene.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Etter råd fra guden Apollon har Orestes drept sin mor som hevn for at hun drepte hans far. På tross av Apollons profetier opplever Orestes å bli forfulgt av de underjordiske hevngudinnene som vil straffe ham for moderdrapet. Den eneste som støtter ham er søsteren Elektra. Situasjonen for Orestes forverres ved at ledende menn i Argos vil dømme ham for drap. Hans håp ligger i å få støtte fra sin onkel Menelaos som har kommet tilbake til sitt kongerike Sparta sammen med Helena etter å ha kjempet ti år i den trojanske krig og deretter samlet seg rikdommer i Egypt. I kronologien foregår handlingen i dette stykket senere enn Evripides’ stykke Elektra og Aiskhylos stykker Agamemnon og Sonofferet, men før Evripides’ Andromakhe og Aiskhylos’ Eumenidene.

Personer[rediger | rediger kilde]

Handling[rediger | rediger kilde]

Skuespillet begynner med en monolog fra Elektra som skisserer det grunnleggende plottet og hendelsene som har ført fram til dette. Hun står ved siden av en sovende Orestes, hennes bror. Kort tid etter kommer Helena ut av palasset under påskudd at hun ønsker å ofre ved sin søster Klytaimnestras grav. Etter at Helen har gått, kommer et kor av argiviske kvinner inn. Orestes våkner, fremdeles preget av forfølgelse fra erinyene.

Menelaos kommer til palasset, og han og Orestes diskuterer drapet og erinyenes forfølgelse. Tyndareos, Orestes’ bestefar og Menelaos svigerfar, ankommer og fordømmer Orestes for udåden. Han erkjenner datteren Klytaimnestras forbrytelse, men mener den riktige straffen er forvisning, ikke et hevndrap. Tyndareos går for å delta på møtet av de argiviske menn, folkeforsamlingen, som skal avgjøre Orestes’ skjebne. Han ber om Menelaos’ støtte. Det gjør også Orestes, men Menelaos viker unna å støtte Orestes’ sak som han anser for tapt. Orestes minner Menelaos på at hans bror Agamemnon gikk i krig mot Troja på grunn av Menelaos’ hustru, og at Menelaos må føle en forpliktelse til å støtte at Agamemnon blir hevnet. Menelaos går.

Pylades, Orestes venn og medskyldige i drapet på Klytaimnestra ankommer. De drar til folkeforsamlingen hvor Orestes taler sin sak til ingen nytte. Folket vedtar dødsdom for Orestes og Elektra.

Med dødsdommen hengende over seg legger Orestes og Pylades en plan om å drepe Helena og hennes datter Hermione for å ramme den feige Menelaos. Planen ser ut til å lykkes, men i det de skal drepe Helena, forsvinner hun. De tar også Hermione til fange, og med sverdet mot hennes hals taler de med Menelaos. I det de skal drepe henne kommer guden Apollon på scenen som en deus ex machina. Denne gudelige inngripenen for å løse problemene er et vanlig grep i gresk trageide.

Apollon forteller at Helena er hentet av gudene og udødeliggjort. Han ber Menelaos reise tilbake til sitt eget slott i Sparta. Orestes blir bedt om å dra til Areopagus hvor han skal stilles for retten i striden med erinyene, men hvor han da vil bli frikjent. Apollon befaler videre at Orestes skal gifte seg med Hermione, mens Pylades skal gifte seg med Elektra.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

I likhet med mange av Evripides’ skuespill er også dette preget av den stadig pågående peloponneskrigen mellom Athen og Sparta, og hvor begge parter på dette tidspunkt hadde lidd store tap. Evripides utfordrer gudenes rolle, eller kanskje mer presist, menneskets tolkning av gudenes rolle.

Det kanskje viktigste i stykket er Apollons avsluttende uttalelser om å ære freden:

Bege er på väg och hållen i helgd
denna heliga Fred, er skönaste gud[3]

Stykket fikk en dårlig mottagelse; alexandrinerne hevdet at stykkets karakterer var tvers igjennom slette, og også moderne kritikere har hatt samme mening. Filologen Albin Lesky forsvarer imidlertid dramaet med kraft når han framhever beskrivelsen av hovedpersonenes bitre og fortvilte kamp for sine liv.[4] Lesky peker også på framskrittene i den dramatiske dynamikken, spesielt sluttscenen i tre plan – nederst den fortvilte og usle Menelaos utenfor murene som ser sin hustru og datter fortapt; dernest Orestes og Pylades med gisselet Hermione på palassets tak, klare til å sette fyr på palasset, og øverst troner til slutt Apollon som deus ex machina.

Musikknotasjon[rediger | rediger kilde]

Et papyrusfunn fra Hermopolis i Egypt, Wien Papyrus G 2315, inneholder musikalsk notasjon på en stasimon, en sang, fra Orestes. Papyrusfunnet er datert til 3. århundre f.Kr., men det er usikkert om musikken er Evripides’ originalmusikk til fremførelsen.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Argos var fra først av navn på en festning på Peloponnes, senere også navn på hele området rundt Mykene, kong Agamemnons kongerike.
  2. ^ Carl Fredrik Engelstad, forord til Greske dramaer, Gyldendal, 1975
  3. ^ De grekiska tragedierna (til svensk ved Tord Bæckström) s. 457
  4. ^ Lesky 1995 s. 189
  5. ^ Wedd, N. (1928). The Orestes of Euripides. Cambridge, England: Cambridge University Press. s. 203-204. Besøkt 15. januar 2016. 

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]