Einar Bull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Einar Marensius Bull (født 20. september 1942 i Alta) er en norsk diplomat og ambassadør.[1]

Einar Bull er siviløkonom fra 1968. I 1968-1970 arbeidet han i Europabevegelsen i Norge. Han var kontorsjef i Norsk Nefelin, Elkem 1970-1972 og fra 1972 i utenrikstjenesten. Han var først stasjonert ved konsulatet i Genova og var deretter byråsjef i Utenriksdepartementet fra 1982 til 1985, og var bl.a. også medlem i Styret for veiledningskontoret for import fra utviklingsland.[2] I 1985 - 1988 var han ambassadør i Nigeria og sideakkreditert til Porto-Novo i Benin, Yaoundé i Kamerun, Accra i Ghana og Lomé i Togo. Han var deretter underdirektør i Utenriksdepartementet, fra 1988–92 Utenriksdepartementets representant i valutarådet (Norges Bank).

Fra 1992 var Bull ekspedisjonssjef i Utenriksdepartementet, og ledet også det faglige arbeidet med EØS-forhandlingene som ble undertegnet i mai 1992. Fra 1992 til 1996 var han Utenriksdepartementets representant i Norges Eksportråd, dels overlappende med tiden som spesialråd for handelssaker 1994–96. I 1996 etterfulgte han Eivinn Berg som Norges ambassadør til EU i Brussel fram til 2001. I 2002–06 var han president i EFTAs overvåkningsorgan i Brussel, og avsluttet karrieren som ambassadør ved Norges ambassade i Roma 2006–2011.[3]

Han er av slekten Bull. Hans tipptipp-oldefar var dikter og fogd på Sunnmøre, Ole Christian Bull (1762–1814), hvis ene sønn Fredrik Nannestad Wingaard Bull (1800–1893) bosatte seg først i Hasvik senere i Alta og ble far til Ole Christian Bull (1838–1916). Einar Bull arvet eiendommen Bull-kaia (kaianlegg, pakkhus) i Bukta, Alta etter Jacob «Marentius» Cederstrøm Bull, sønn av Fredrik Nannestad Wingaard Bull som i sin tid hadde kjøpt stedet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Einar Bull i Store norske leksikon
  2. ^ «Einar M. Bull». Forvaltningsdatabasen. 
  3. ^ Nilas Johnsen (22.10.2007). «Nekter å skatte for ambassadeluksus». VG. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]