EØS-forhandlingene

På ministermøtet i EFTA våren 1989 kunngjorde EFTAs handelsministre at de ville forhandle samlet om en tilknytningsavtale med EU som tok sikte på å resultere i fri bevegelse av varer, kapital, tjenester og personer i hele det område som EU og EFTA utgjorde. På norsk side ble det opprettet en forhandlingsdelegasjon ledet av Norges ambassadør til EU Eivinn Berg. I diplomatisk protokoll er en slik forhandlingsledelse uttrykk for at en ikke har til hensikt å forhandle, men er innstilt på å undertegne ethvert forslag motparten fremlegger. På de øvrige EFTA-landenes sider ble delegasjonene ledet av handelsdepartementenes øverste administrative ledelse.

Allerede på det første samrådsmøtet internt i EFTA ble det uenighet mellom den sveitsiske forhandlings leder og den norske folkeretts ekspert Morten Wetland om hvordan forhandlingene skulle legges opp. Wetland ville at EFTA-landene umiddelbart skulle innføre EU-retten så langt de nasjonale lover tillot og bare forhandle om de gjenstående forhold, men den sveitsiske representant mente at frihandelsforbundet EFTA først måtte omdannes til en frihandelsorganisasjon med kompetanse på de områder avtalen skulle gjelde, iallfall på interim basis, og så kunne forhandlingen føres organisasjon til organisasjon. Ettersom EFTA er et frihandelsforbund der hvert land gjør som de lyster, ble forhandlingene ført på tre forskjellige måter: Norge og de tre søkerlandene til EU førte forhandlingene etter Morten Wetlands modell, Sveits forhandlet om institusjonene EFTA-domstolen, EFTAs overvåkingsorgan (ESA) og Den faste komite, og Island konsentrerte seg om bilaterale avtaler med frihandel for fisk og fritak for fri kapitalbevegelse.

Relativt raskt ble det oppnådd enighet med EU om en domstolsordning som ville gjøre EFTA-domstolen til en selvstendig internasjonal organisasjon, frikoblet fra både EF-domstolen og EFTA. Basert på dette forhandlingsresultatet ble EFTA-domstolen opprettet som interim organisasjon, dommere ble oppnevnt og hovedkvarteravtale ble inngått med Luxembourg. Senere måtte EFTA-landene gå tilbake på forhandlingsresultatet og EFTA-domstolen ble underordnet EF-domstolen. Men i sveitsisk rett er EFTA-domstolen fortsatt en selvstendig interim organisasjon mens ESA og den faste komite er interim organer i EFTA.

EØS-forhandlingene ble avsluttet på EFTAs ministermøte i desember 1991 og avtalen ble undertegnet i Porto 2. mai 1992.

I en folkeavstemning sa Sveits nei til EØS-avtalen. Det er ikke kjent om det har vært folkeavstemning om avtalen som etablerer EFTA-domstolen som selvstendig juridisk person. EFTA-domstolens president siden 2003, sveitseren Carl Baudenbacher, representerer Liechtenstein.