Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham
Født4. sep. 1455[1]Rediger på Wikidata
Abergavenny
Død2. nov. 1483Rediger på Wikidata (28 år)
Salisbury
BeskjeftigelsePolitiker Rediger på Wikidata
Embete
  • Medlem av Overhuset Rediger på Wikidata
EktefelleCatherine Woodville (1466–1483)[2][3]
FarHumphrey Stafford, greve av Stafford[2]
MorMargaret Beaufort, Countess of Stafford[2]
BarnEdward Stafford[2]
Anne Hastings, grevinne av Huntingdon[2]
Elizabeth Stafford, grevinne av Sussex[4][5]
Henry Stafford, 1. greve av Wiltshire[5]
NasjonalitetStorbritannia
Wales
UtmerkelserHosebåndsordenen
Våpenskjold
Henry Stafford, 2. hertug av Buckinghams våpenskjold
Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham på Commons

Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham (født 4. september 1454, død 2. november 1483) var en engelsk adelsmann kjent for opprøret som har fått navn etter ham, Buckinghams opprør, en mislykket, men betydningfullt gruppe av flere opprør i England og deler av Wales mot kong Rikard III av England i oktober 1483. Han er også en av de fremste mistenkte i forsvinningen og den antatte morderen av prinsene i Tower.

Stafford ble født inn i en adelsfamilie som var stolte av å nedstamme fra Thomas av Woodstock, den femte sønn av Edvard III.[6] Han var således i slekt med den engelske kongefamilien på en rekke måter, både på farssiden som morssiden; det sies om ham at hans slektstre er et slikt sammensurium at han ender opp som sitt eget søskenbarn flere ganger. Hans mulighet til å arve tronen var i utgangspunktet meget liten, men gjennom rosekrigene kom han til slutt i nærhet av å selv bli konge. Noe historikere mener at han allerede under Edvard IV begynte å tenkte på å kreve tronen, og i så fall stod han bak en lang og komplisert plan som nesten lyktes.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Henry Stafford ble født i 1455 som den eldste sønnen til Humphrey Stafford, jarl av Stafford. Hans mor var Margaret Beaufort, grevinne Stafford, datter av Edmund Beaufort, 2. hertug av Somerset, som igjen var barnebarn av John av Gaunt. Moren har samme navn som sin kusine, den bedre kjente Margaret Beaufort, som ble mor til Henrik Tudor, den senere kong Henrik VII av England.[6]

Faren ble drept som følge av de sårene han fikk under de første slaget ved St. Albans i 1455. Som den eldste sønnen ble Henry jarl av Stafford i 1458, 4 år gammel, ved sin fars død, og ble myndling av kong Edvard IV av England. Som beslektet med kongefamilien og som arving av store besittelser og eiendommer var Henry av stor betydning for kongen.[6] Han ble hertug av Buckingham i 1460 da hans bestefar, Humphrey Stafford, 1. hertug av Buckingham, ble drept i slaget ved Northampton.[7] Både faren og bestefaren kjempet for huset Lancaster. Han fikk Edvard IVs dronning Elizabeth Woodville som verge, og datter av Richard Woodville, 1. jarl Rivers.[8]. I februar 1465, 11 år gammel, ble han gift med Catherine Woodville, den 24 år søsteren av Elizabeth Woodville. I henhold til Dominic Mancini, en italiensk reisende i England, var det et ekteskap han mislikte,[6] skjønt det frambrakte fire barn. Buckingham tilga aldri Elizabeth for å tvinge ham inn i det ekteskapet, og han foraktet både sin kone og resten av Woodvilleslekten. Da Edvard IV døde i 1483 og Woodvilleslekten kom i konflikt med Richard, hertug av Gloucester om vergemyndighet over den unge Edvard V, tok Buckingham derfor først Richards side.

Slektskap[rediger | rediger kilde]

Våpenskjoldet til Henry Stafford, 2. hertug av Buckingham.

Fire av hans nære slektninger ble konger av England, og en av hans tremenninger ble dronning:

Det å stamme fra Edvard III var sentralt i tronkravene under rosekrigene. Tre av Buckinghams fire besteforeldre hadde denne avstamningen:

Prinsene i Tower[rediger | rediger kilde]

De to prinsene Edward og Richard i Tower, 1483, maleri av John Everett Millais, 1878, del av malerisamlingen i Royal Holloway.

Da Edvard IV døde i 1483 brøt det ut en maktkamp mellom Edvards yngre bror Rikard, hertug av Gloucester, som hadde blitt utnevnt til lord protector i Edvards testamente, og dronning Elizabeth Woodville og hennes familie. Buckingham allierte seg med Gloucester. I april 1483 tok Gloucester, støttet av Buckingham, kontroll over den unge Edvard V da han var på vei til London fra Ludlow. Rikard arresterte Edvard Vs onkel på morssiden, Anthony Woodville, 2. jarl Rivers og Edvard Vs halvbror Richard Grey. Begge ble senere henrettet. Buckingham overtalte dronningen til å la den unge kongens yngre bror, Richard av Shrewsbury, om å følge med til Tower of London, tilsynelatende i påvente av kroningen av Edvard V.[9]

Gjennom loven Titulus Regius fikk Rikard parlamentet til å erklære ekteskapet til Edvard IV og Elizabeth Woodville som ugyldig og således hans sønn Edvard V illegitim. Det medførte at Gloucester kreve tronen, og ble kronet som Rikard III. Buckingham fungerte som kammerherre ved Rikards kroning og hadde spilt en framtredende rolle i kuppet mot Edvard V. Den 24. juni 1483 oppfordret han innstendig borgerne ved Guildhall om å akseptere Rikard som konge. Thomas More uttalte senere at «for han var verken ulærd og av naturen meget veltalende.»[10]

Prinsene, Edvard V og Richard var henholdsvis 12 og 9 år gammel da de ble stengt inne i fengselet av sin onkel. Guttene ble aldri sett igjen og det er antatt at Rikard III lot sine nevøer ble myrdet.[11] En del historikere, som Paul Murray Kendall, mener at Buckingham mest sannsynlig å mistenke:[12] hans senere opprør mot Rikard III viste at han og kongen hadde en uoverensstemmelse; Alison Weir tolker det samme som et tegn på at Rikard III hadde myrdet prinsene uten Buckingham viste om det og ble sjokkert da han fikk vite om det.[13] Et samtidig portugisisk dokument antyder at Buckingham var den skyldige: «... og etter kong Edvard gikk bort i året 83, en annen av hans brødre, hertugen av Gloucester, hadde prinsen av Wales og hertugen av York, de unge sønnene av den nevnte kongen, hans bror, og ga dem over til hertugen av Buckingham, og under hans oppsyn ble de nevnte prinsene sultet til døde.»

Et dokument datert til noen tiår etter at prinsene forsvant ble funnet i arkivene til College of Arms i London i 1980; dette hevder at morderen var «hertugen av Buckingham».[14] Det har fått Michael Bennett til å foreslå muligheten at en del av Rikards framstående tilhengere, Buckingham og Tyrell, myrdet prinsene på deres eget initiativ uten å vente på Rikards ordre. I støtte for denne teorien nevner Bennett at «Etter at kongen dro var Buckingham den som hadde den effektive kommandoen over hovedstaden, og det er kjent at da de to mennene møttes en måned senere var det infernalsk spetakkel mellom dem.»[15]

Bortsett fra Rikard III selv er Buckingham den eneste personen som er navngitt som ansvarlig i en samtidig krønike. Det er imidlertid to grunner til at det er usannsynlig at han har handlet alene. For det første, om han var skyldig å ha handlet uten Rikards ordre er det meget overraskende at Rikard ikke la skylden på prinsenes mord på Buckingham etter at Buckingham senere ble vanæret og henrettet, særskilt ettersom Rikard kunne potensielt å renset sitt eget navn ved å gjøre det.[16] For det andre, det er sannsynlig han ville ha krevd Rikards hjelp å få tilgang til prinsene som var godt bevoktet i Tower of London,[17] skjønt Kendall har argumentert at som rikskonstabel av England kan han likevel ha skaffet seg tilgang.[18] Selv om det er meget mulig at Buckingham var implisert i mordene, er hypotesen at han handlet uten Rikards viten ikke alment akseptert av historikerne.[16] Jeremy Potter mener at «Historikerne er enige om at Buckingham aldri ville hatt motet til handle uten Rikards medvirkning, eller i det minste overbærenhet.»[19] Potter har også fremmet hypotesen at Buckingham selv hadde tanker om gripe den engelske tronen for selv ved et tidspunkt og vurderte mordene på prinsene som det første skrittet for å oppnå dette målet.[20] Denne teorien dannet grunnlaget for Sharon Penmans historiske roman The Sunne in Splendour (1982).[21]

Buckinghams opprør[rediger | rediger kilde]

Buckingham oppdager at elven Severn har flommet over, og blokkert hans vei til de andre opprørerne.

Selv Buckingham var framtredende tilstede ved Rikards kroning, og umiddelbart etter ble gjort til rikskonstabel av England (engelsk: Lord High Constable of England) og fikk også posisjonen som dommer (Justiciar) og marskalk av nordlige og sørlige Wales, foruten også konstabel av de kongelige festninger i Wales og Welsh Marches (grenseområdene).[9] Det er mulig at Rikard III trodde at hertugens støtte var vel sikret, men tidlig i august trakk Buckingham seg fra hoffet og til Brecon i Wales. Det har vært antatt at Buckingham mente at han hadde fortjent en større belønning, eller muligens at han konspirerte for å sikre den engelske tronen for seg selv. I uansett tilfelle ble han ved Brecon påvirket av sine samtaler med en av sin fanger, John Morton, biskop av Ely, som overtalte ham til gi støtte til Buckinghams fetter Henrik Tudor, jarl av Richmond. Det gjorde at han havnet på samme side som familien Woodville.[10]

En utstrakt sammensvergelse blant misfornøyde innen adelen dannet seg snart, men Rikard III hadde fått en tidlig advarsel, og den 15. oktober ble det utstedt en kunngjøring om Buckingham. Henrik Tudor var i Bretagne hvor han samlet tropper for en invasjon mens Buckingham samlet tropper i Wales og grensetraktene.[22] Uvær hindret planene, Tudors skip havnet i en storm og måtte vende tilbake til Bretagne, mens Buckinghams framskritt ble stoppet av en stor oversvømmelse ved elven Severn. Hans hær smeltet unna uten å ha kommet i kamp da Rikards styrker nærmet seg.

Buckingham ble tvunget til å rømme i forkledning sammen med en tilhenger, Ralph Bannister. De søkte tilflukt i klosteret Beaulieu Abbey i Hampshire. Da de fikk høre om den store belønning som Rikard III hadde plassert på Buckinghams hode, grep Bannister muligheten til å forråde ham og den 1. november ble han utlevert til kongen i Salisbury. Rikard III avslo å møte Buckingham og etter en summarisk rettssak ble han dømt til døden for høyforræderi og henrettet dagen etter ved halshugning i nærheten av vertshuset Bull's Head Inn i Salisbury, den 2. november 1483, selv om det var søndag.[10][23] Det er antatt at han ble gravlagt i St Peter's Church i Britford i Wiltshire.

Hans enke, Catherine Woodville, giftet seg senere på nytt med Jasper Tudor, onkel av Henrik Tudor, som var i prosessen med å organisere et nytt opprør mot Rikard III.[24]

Barn[rediger | rediger kilde]

Buckingham fikk fire barn med Catherine Woodville:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Oxford Dictionary of National Biography, www.oxforddnb.com[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ a b c d e Kindred Britain[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ The Peerage person ID p10726.htm#i107254, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Genealogics[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d Henry Stafford, Second Duke of Buckingham Arkivert 26. juli 2018 hos Wayback Machine., Richard III Society - American Branch
  7. ^ «Henry Stafford, Duke of Buckingham», Luminarium Encyclopedia
  8. ^ Tait, J. (1898): «Stafford, Henry, second Duke of Buckingham (1454?–1483)», i: Lee, Sidney: Dictionary of National Biography. 53, London: Smith, Elder & Co.
  9. ^ a b «Henry Stafford, 2nd Duke of Buckingham», English Monarchs
  10. ^ a b c Kingsford, C.L. (1911): «Buckingham, Henry Stafford, 2nd Duke of (1454–1483) », Chisholm, Hugh, red: Encyclopædia Britannica, 11. utg., 4, Cambridge University Press.
  11. ^ «The Princes in the Tower», BBC History
  12. ^ Kendall, Paul Murray (1955): Richard III. New York: Norton, s. 487–489.
  13. ^ Weir, Alison (2008): The Princes in the Tower. London: Vintage. s. 151–152.
  14. ^ College of Arms Collection, Queen Victoria Street, London, manuskript MS 2M6. Hele dokumentet som inneholder referansen består av 126 folioer. Det synes å ha tilhørt Christopher Barker mens han var Suffolk Herald (1514–1522), ettersom hans navn, tittel, og en skisse av hans våpenskjold på morssiden finnes på folio io6r. av manuskriptet.
  15. ^ Bennett, Michael (1993): The Battle of Bosworth, 2. utg., Stroud: Alan Sutton, s. 46.
  16. ^ a b Cheetham, Antony (1972): The Life and Times of Richard III. London: Weidenfeld and Nicholson. s. 148.
  17. ^ Weir, Alison (2013): Elizabeth of York: The First Tudor Queen. London: Jonathan Cape, s. 104.
  18. ^ Kendall, Paul Murray (1955): Richard III. New York: Norton, s. 488.
  19. ^ Potter, Jeremy (1983): Good King Richard? An Account of Richard III and his Reputation. London: Constable, s. 134.
  20. ^ Potter, Jeremy (1983): Good King Richard? An Account of Richard III and his Reputation. London: Constable, s. 135.
  21. ^ Penman, Sharon (1982): The Sunne in Splendour. London: Macmillan, s. 884–885.
  22. ^ Ross, Richard (1981): Richard III, University of California Press, s. 105–119
  23. ^ Chrimes, Stanley Bertram (1999): Henry VII, Yale University Press, s. 25–26
  24. ^ Davies, C.S.L. (2004): «Stafford, Henry, second duke of Buckingham (1455–1483)», Oxford Dictionary of National Biography, Oxford University Press, Betalingsmur for hele artikkelen
Forgjenger:
 Humphrey Stafford  		Hertug av Buckingham
 Etterfølger:
 Edward Stafford 
Lord High Constable
 Etterfølger:
 Thomas Stanley 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Henry_Stafford,_2._hertug_av_Buckingham&oldid=23503320»