Dennis Wilson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Dennis Wilson
Dennis Carl Wilson
Dennis Wilson in 1966.png
Wilson i 1966
Født 4. desember 1944
Inglewood
Død 28. desember 1983
Marina del Rey
Begravet begravelse til sjøs
Far Murry Wilson
Bror Brian Wilson, Carl Wilson
Yrke musiker, låtskriver, plateprodusent
Nasjonalitet USA
Medlem av The Beach Boys
Sjanger pop, rock, psykedelisk rock, barokkpop, soul
Instrument vokalist, trommer, keyboard
Aktive år 19611983

Dennis Carl Wilson (født 4. desember 1944 i Inglewood i California, død 28. desember 1983)[1] var en rockemusiker fra USA, best kjent som et av de opprinnelige medlemmene av The Beach Boys, der han spilte trommer. Han var med i gruppa heile tida fra starten og inntil sin død, skjønt på plateinnspillinger kan det opptre studiomusikere isteden, noe som var vanlig praksis på denne tida.

Tida med The Beach Boys[rediger | rediger kilde]

The Beach Boys blei danna i august 1961, og gruppa fikk umiddelbart suksess. Både navnet og imaget henviste til surferkulturen i California, men Dennis var den eneste av medlemmene som faktisk dreiv med surfing. Han hadde lite musikkerfaring, men lærte seg fort å spille trommer. Han hadde en noe spesiell, litt røff stemme, som kan høres i koringa på plateinnspillinger, men i begynnelsen sang han sjelden på scenen.[1][2][3]

Av tidlige sanger har Dennis Wilson hovedstemmen på «Little Girl (You're My Miss America)», «This Car of Mine», deler av «Girls on the Beach», «Do You Wanna Dance?» og «Beach Boys' Party!». Han sang også på en versjon av The Beatles' «You've Got to Hide Your Love Away», der han i tillegg spilte gitar. Etter hvert trakterte han flere instrumenter, og på soloalbumet Pacific Ocean Blue spiller han piano.[3]

De første sangene han står som hovedkomponist på, er «Little Bird» og en del andre på albumet Friends. Seinere leverte han bidrag blant annet til albuma 20/20 (1969), Sunflower (1970), Carl and the Passions - «So Tough» (1972) og Holland (1973).[1][4]

The Beach Boys med original besetning er innvalgt i Rockens æresgalleri.[5]

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

Dennis Wilson hadde sin solodebut i 1969 under artistnavnet Dennis Wilson & Rumbo med en lite kjent singel, «Sound of Free»/«Lady (Fallin' In Love)».[2]

I 1977 kom albumet Pacific Ocean Blue. Det nådde 96. plass på listene i USA[6] og er seinere omtalt som et mesterverk på linje med Pet Sounds.[3] En planlagt soloturne blei avlyst, men Dennis spilte en del av solomaterialet på gruppas turne.[7]

Han spilte også inn oppfølgeralbumet Bambu, men det blei ikke utgitt på grunn av manglende finansiering og kollisjon med gruppas prosjekter. Deler av stoffet er imidlertid med som bonusmateriale på en nyutgivelse av Pacific Ocean Blue fra 2008.[2] To sanger fra Bambu finnes på Beach Boys-albumet L.A. (Light Album) fra 1979.[8]

Rundt 1981 gjorde brødrene Dennis og Brian noen opptak sammen. Disse er aldri utgitt offisielt, men finnes som bootleg.[9]

Film[rediger | rediger kilde]

Dennis Wilson hadde i 1971 en hovedrolle i roadmovien Two-Lane Blacktop.[10]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Dennis Wilson var gift fem ganger: med Carole Freedman, Barbara Charren, Karen Lamm (to ganger) og Shawn Love. Han hadde ei datter med Freedman, pluss at han adopterte hennes sønn. Videre hadde han to sønner med Charren og en med Love. I tillegg hadde han to sønner utenom ekteskap.[10]

Han hadde en periode et stormfullt forhold med Fleetwood Mac-medlem Christine McVie. Hun skreiv sangen «Wish You Were Here» delvis inspirert av denne affæren (utgitt av Fleetwood Mac i 1982).[11]

I 1968 blei Dennis tilfeldig involvert med Charles Manson og «familien» hans. De fikk bo i huset hans, og han introduserte Manson i musikkmiljøet. The Beach Boys gav ut en singel med Mansons sang «Cease to Exist» («Never Learn Not to Love»). Wilson brøyt etter ei tid med «familien», som i 1969 begikk flere brutale drap.[10][2]

Wilson misbrukte både alkohol og narkotika i årevis. Han døde av drukning i 1983.[10][2]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Kapittel om The Beach Boys i David V Moskowitz: The 100 Greatest Bands of All Time. A Guide to the Legends Who Rocked the World, ABC-Clio 2015, ISBN 9781440803406, side 39 ff.
  2. ^ a b c d e Richard Williams: «The lost Boy», i The Guardian 23. mai 2008; besøkt 23. januar 2016.
  3. ^ a b c Adam Webb: «The lonely one», i The Guardian 14. desember 2003; besøkt 25. januar 2016.
  4. ^ «Dennis Wilson – Released Music», på nettstedet til Dan Addington; besøkt 26. januar 2016.
  5. ^ Omtale på nettstedet til Rockens æresgalleri; besøkt 23. januar 2016.
  6. ^ Opplysning om Billboard-notering på nettstedet Allmusic.com; besøkt 23. januar 2016.
  7. ^ «Dennis Wilson solo recordings» på diskusjonsforumet Local Gentry, del 2, datert 28. juli 2007; besøkt 26. januar 2016.
  8. ^ «Dennis Wilson – Released Music», på nettstedet til Dan Addington; besøkt 26. januar 2016.
  9. ^ «Cocaine Sessions And Some Other Things», på Warnakey's Beach Boys Blog 6. juni 2007; besøkt 25. januar 2016.
  10. ^ a b c d Jim Jerome m.fl.: «The Close of an Endless Summer», nekrolog i People Magazine 16. januar 1984, gjengitt på nettstedet Cinetropic.com; besøkt 23. januar 2016.
  11. ^ Om Dennis Wilson på nettstedet This Day in Rock; besøkt 25. januar 2016.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]