Carl Wilson

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Carl Wilson
Carl Dean Wilson
Carl Wilson in 1966.png
Født 21. desember 1946
Hawthorne, California, USA
Hawthorne
Død 6. februar 1998 (51 år)
Los Angeles
Lungekreft, Hjernesvulst
Begravet Westwood Village Memorial Park Cemetery
Far Murry Wilson
Bror Brian Wilson, Dennis Wilson
Yrke musiker, låtskriver, plateprodusent
Nasjonalitet USA
Medlem av The Beach Boys
Sjanger pop, rock, psykedelisk rock, barokkpop, soul
Instrument vokalist, gitar, bass, keyboard
Aktive år 19611998

Carl Dean Wilson (født 21. desember 1946, død 6. februar 1998) var en rockemusiker fra USA, best kjent som et av de opprinnelige medlemmene av The Beach Boys, der han spilte gitar og sang. Han var bror av Brian og Dennis Wilson i samme gruppe.[1]

På gruppas første plater kan en høre Wilson spille gitar på en svært Chuck Berry-inspirert måte.[2] Etter hvert sang han også hovedstemmen på en del låter, med «Girl Don't Tell Me» fra 1965 som den første.[3] Fra midten av 1960-tallet hadde Beach Boys en praksis med å erstatte gruppemedlemmene med studiomusikere på plateinnspillinger. Carl fortsatte imidlertid å spille sjøl.[4] På denne tida blei det også stadig vanligere at han sang hovedstemmen, blant annet på hitlåter som «Good Vibrations», «God Only Knows», «Darlin'», «Wild Honey» og «I Can Hear Music».[2][3]

Etter at eldstebror Brian trakk seg tilbake fra sceneopptredender i 1965, var Carl gruppas de facto leder i slike sammenhenger.[1][2] Etter hvert blei han også leder i studiosammenheng, og han produserte blant annet deler av albuma 20/20 og Carl and the Passions - «So Tough» (et navn som i seg sjøl honorerer Carls lederskap)[5].[6]

Carl Wilson var aldri den store låtskriveren. Han komponerte imidlertid noen sanger, blant annet «Long Promised Road», som har gitt tittelen til en biografi over ham, som kom ut i 2015 og er skrevet av Kent Crowley.[7][8]

På 1970-tallet var Carl også produsent for andre artister, blant annet den sørafrikanske gruppa The Flame, og fra denne gruppa kom de seinere to nye Beach Boys-medlemmene Blondie Chaplin og Ricky Fataar.[9] Han var også bakgrunnssanger på andres plater, blant annet for Chicago, Elton John og David Lee Roth.[10]

I 1981 trakk Wilson seg ut av Beach Boys, som han så på som en lite kreativ nostalgiaffære. Han gav ut soloalbumet Carl Wilson, som ikke vakte særlig oppsikt. Heller ikke det neste, Youngblood, kom inn på listene som album.[3] Da Youngblood kom ut i 1983, var Wilson for øvrig vel tilbake i The Beach Boys, som han fortsatte å spille med like inntil han døde av lungekreft i 1998.[2]

I 1988 blei The Beach Boys innvalgt i Rockens æresgalleri.[11]

I 1967 vakte det oppsikt da Wilson av samvittighetsgrunner nekta å ha militærtjeneste under Vietnamkrigen.[1][12]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Nekrolog i Nick Talevski: Rock Obituaries – Knocking On Heaven's Door, Omnibus Press 2010, ISBN 9780857121172, side 720 f.
  2. ^ a b c d Jon Pareles: «Carl Wilson, A Beach Boys Founder, 51», nekrolog i New York Times 9. februar 1998; besøkt 14. januar 2016.
  3. ^ a b c Chris Morris: «Carl Wilson, 51, Played Key Beach Boys Role», nekrolog i Billboard 21. februar 1998.
  4. ^ Moskowitz, side 42–43.
  5. ^ Carl and the Passions var også et tidlig navn på Wilson-brødrenes gruppe, humoristisk valgt av broren Brian for å lokke Carl med (jf. nekrologen i Billboard).
  6. ^ Carl Wilsons diskografi som produsent på nettstedet discogs.com; besøkt 14. januar 2016.
  7. ^ Catalog of Copyright Entries: Third series, 1972, side 454.
  8. ^ Omtale av Crowleys biografi på Google Books; besøkt 14. januar 2016.
  9. ^ Schinder og Schwartz, side 122.
  10. ^ Carl Wilsons diskografi som vokalist på nettstedet discogs.com; besøkt 14. januar 2016.
  11. ^ Omtale på nettstedet til Rockens æresgalleri; besøkt 14. januar 2016.
  12. ^ Moskowitz, side 45.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Scott Schinder og Andy Schwartz: Icons of Rock. An Encyclopedia of the Legends Who Changed Music Forever, ABC-Clio 2007, ISBN 9780313338458.
  • David V Moskowitz: The 100 Greatest Bands of All Time. A Guide to the Legends Who Rocked the World, ABC-Clio 2015, ISBN 9781440803406.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]