Kunnskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk

Kunnskap er kjennskap til, oppmerksomhet om, forståelse av eller ferdigheter knyttet til noe eller noen. Kunnskap kan benyttes med hensikt.

Mange typer kunnskap skapes og forvaltes i fellesskap mellom mennesker og i denne sammenhengen kan den bli manipulert og behandlet på ulike måter. Kunnskap tilegnes i lys av det miljøet vi lever i – ifølge Thomas Kuhn dannes for eksempel vitenskapelig kunnskap innenfor et paradigme som former forskernes erfaringer.

Forutsetningene for å ha kunnskap er en sentral og omdiskutert del av filosofien, nemlig epistemologi (eller erkjennelsesteori, læren om sannhet).

Den klassiske kunnskapsdefinisjonen[rediger | rediger kilde]

Kunnskap kan defineres som begrunnet sann oppfatning (på engelsk: «justified true belief»)[1]. Denne definisjonen stammer fra Platon, som selv kritiserte den, og kalles gjerne den klassiske definisjonen eller standarddefinisjonen av kunnskap. De tre betingelsene begrunnelse, sannhet og oppfatning er til sammen både nødvendige og tilstrekkelige kriterier for at noe skal være kunnskap for en person:

  • At kunnskap er en spesiell form for oppfatning betyr at noe ikke kan være kunnskap for oss hvis vi ikke har en oppfatning av det. Samtidig er det ikke full enighet om akkurat hva en oppfatning er. Dette kriteriet innebærer også at f eks datamaskiner neppe kan ha kunnskap, siden de ikke er i stand til å tro i vanlig forstand.
  • At kunnskap må være sann betyr at noe som er feil ikke kan være kunnskap, uansett hvor sterk oppfatning vi har om det. Dette kriteriet er ikke kontroversielt, selv om det finnes flere ulike syn på hva sannhet her. Siden vår forståelse av sannhet forandrer seg over tid, kan videre det som på et tidspunkt betraktes som kunnskap senere vise seg å bare være tro, som i beste fall i en periode var begrunnet.
  • At kunnskap må være begrunnet betyr at for at noe skal være kunnskap må vi ha en grunn til å tro at det er sant - helst en grunn vi er i stand til å forklare for oss selv og til andre. Det at vi tror på noe «ut av det blå», det vil si uten grunn, gjør det ikke til kunnskap, selv om det tilfeldigvis skulle vise seg å være sant. Det er mange ulike syn på hva begrunnelse er. Et vanlig syn er at kunnskap må være begrunnet av evidens, det vil si av empiriske observasjoner som støtter kunnskapen. Når vi snakker om begrunnelse forutsetter vi gjerne at begunnelsen også skal være akseptabel. En litt mer presis variant av den klassiske kunnskapsdefinisjonen er derfor: velbegrunnet sann oppfatning.

Andre definisjoner[rediger | rediger kilde]

Kunnskap kan også defineres som et nettverk av informasjon (faktuelt semantisk innhold) som er blitt organisert - gjennom f eks erfaring, kontekst, fortolkning og refleksjon - slik at deler av informasjonen i nettverket f eks forklarer eller utdyper informasjonen i andre deler.[2] Slike ''nettverksdefinisjoner'' av kunnskap brukes blant annet i fagområder som kunstig intelligens, der datamaskinell bearbeiding og lagring av eksternalisert kunnskap (se under) står sentralt.

I likhet med informasjonen er kunnskapen fornybar ressurs som kan bli brukt om og om igjen, men kunnskap har også egenskaper som skiller seg fra informasjonens egenskaper:

  • Informasjon er fragmentert, kunnskap er plassert i en mental vev der det er meningsbærende koblinger mellom nodene.
  • Informasjon kan overføres slik den er. Kunnskap må bli konstruert i en vev av meningsbærende koblinger.
  • Informasjon trenger ikke være kontekstualisert. Kunnskap er alltid en del av en større sammenheng.
  • Informasjon forutsetter klarhet. Kunnskap forutsetter intellektuelle utfordringer.
  • Mestring av informasjon kan vises gjennom reproduksjon. Mestring av kunnskap vises gjennom nyskapende bruk.

Kunnskapstyper[rediger | rediger kilde]

Uansett hvordan vi definerer kunnskap kan vi skille mellom ulike former for kunnskap.

A priori og a posteriori kunnskap[rediger | rediger kilde]

Filosofen Immanuel Kant skiller mellom a priori og a posteriori kunnskap[3]:

  • A priori («fra det tidligere», dvs «før erfaring») kunnskap er uavhengig av erfaring og ligger til grunn for sanseinntrykkene våre. Eksempler på a priori kunnskap finner vi i matematikken («1+1=2»), selvinnlysende sannheter (tautologier, f eks at «alle unkarer er ugifte») eller logiske resonnementer ut fra gitte antagelser.
  • A posteriori («fra det senere», dvs «etter erfaring») kunnskap er avhengig av direkte erfaring gjennom sanseinntrykk eller indirekte av empirisk evidens. Eksempler på a posteriori kunnskap finner vi i vitenskapene, i personlige erfaringer og i skolelærdom.

Kunnskap de dicto, de re og de se[rediger | rediger kilde]

Filosofien skiller også mellom en persons kunnskap om fakta (de dicto), kunnskap om ting (de re) og kunnskap om personen selv (de se)[4]. Hvis man får høre av andre at en navngitt person er svært musikalsk, men ikke selv kjenner personen, er dette faktakunnskap (de dicto). Hvis man derimot møter den samme personen og hører henne spille kan man få kunnskap de re. Og hvis en person selv vet at han er musikalsk er dette kunnskap de se for personen. (I disse eksemplene antar vi at det er grunn til å oppfatte personene som musikalske og at det er sant at de er det.)

Implisitt og eksplisitt kunnskap[rediger | rediger kilde]

Forskere som har studert kunnskapsorganisasjoner understreker skillet mellom implisitt (eller taus) og eksplisitt kunnskap:[5]

Implisitt (eller taus, eller stille) kunnskap er kunnskap som det er umulig, eller i det minste svært vanskelig, å overføre eller utveksle til andre, dvs å kommunisere.[6] Bl a bruker man taus eller stille kunnskap om kunnskap som en person ikke er i stand til å uttrykke verbalt (ved å bruke naturlig språk). Kunnskapen om å sykle er et vanlig eksempel på implisitt kunnskap.

Eksplisitt kunnskap er kunnskap som det er enkelt for en person å overføre eller utveksle til andre (kommunisere).[6] For at kunnskap skal kunne overføres må den eksternaliseres (eller innkodes) av senderen(-e) - og siden internaliseres (eller avkodes) av mottageren(-e) (se mer under Kommunikasjonsprosessen). En vanlig form for eksternalisering er verbal (eller språklig), men det finnes en rekke andre former, som bruk av avbildninger, piktogrammer og diagrammer, kroppsspråk og -bevegelser, ikke-språklige lyder osv (se mer under Verbal og (ikke-) non-verbal kommunikasjon).

Hva som er taus kunnskap for en person vil avhenge av hvor dyktig personen er til å eksternalisere og av hvordan informasjonen skal eksternaliseres (f eks ved språk eller avbildninger). Det er neppe mulig for noen å verbalisere all kunnskapen som er nødvendig for å kunne sykle, men noen klarer kanskje å forklare med ord hvordan man knyter et pålestikk. Det siste er enda enklere å eksternalisere ved bruk av avbildninger eller piktogrammer.

Internalisert og eksternalisert kunnskap[rediger | rediger kilde]

Fordi standarddefinisjonen sier at kunnskap er oppfatninger, er det strengt tatt bare tenkende vesener som kan ha kunnskap. Likevel brukes kunnskapsbegrepet også i en videre forstand, både om artefakter (f eks fagbøker: «Det finnes mye kunnskap i bøker.») som inneholder og overfører kunnskap og om noen maskiner (f eks intelligente agenter) som behandler kunnskap automatisk.

Internalisert (eller personlig) kunnskap sitter (for det meste) i nervesystemet til en levende person (eller et høyerestående dyr) og forsvinner derfor når personen (dyret) dør. De fleste typene kunnskap vi har nevnt så langt i denne artikkelen har vært internalisert kunnskap: f eks kan internalisert kunnskap være både implisitt og eksplisitt.

Eksternalisert kunnskap er kunnskap innkodet som informasjon. Eksternalisert kunnskap må derfor være eksplisitt. Den kan innkode den personlige kunnskapen til en person eller til flere personer som har samarbeidet. Den eksternaliserte kunnskapen vil eksistere så lenge det finnes data som representerer informasjonen, selv etter at skaperne (eller avsenderne, eller innkoderne) er døde. Eksempler på eksternalisert kunnskap er sakprosa, instruksjonshefter, monteringsanvisninger.

Internalisert kunnskap (i «hodet» til en person) kan altså være enten implisitt eller eksplisitt. Hvis personen velger å kommunisere (eller overføre, eller utveksle) noe av den eksplisitte informasjonen til andre må den først eksternaliseres (eler innkodes). Resultatet av denne innkodingen, som eksisterer uavhengig av personen, er det vi kaller eksternalisert kunnskap.

Subjektiv oppfatning, intersubjektiv og objektiv kunnskap[rediger | rediger kilde]

Subjektiv oppfatning er begrunnet av personlige holdninger, følelser og synspunkter, f eks at «Rembrandt er en mer interessant maler enn Rubens».[7] En slik oppfatning kan både føles sann og virke velbegrunnet for personen det gjelder, men sannheten kan ikke vurderes objektivt. Det er derfor riktigere å snakke om subjektiv oppfatning (eller vurdering) enn om «subjektiv kunnskap».

Objektiv kunnskap er oppfatninger som kan være sanne eller usanne uavhengig av holdninger, følelser og synspunkter, f eks at «Rembrandt bodde i Amsterdam i året 1632».[7] Når slike oppfatninger er både velbegrunnede og sanne kan vi også kalle dem objektive fakta.

Skillet mellom subjektiv oppfatning og objektiv kunnskap er uavhengig av om kunnskapen/oppfatningen er implisitt eller eksplisitt, f eks: følelsen av sensualitet i Rubens malerier er subjektiv og implisitt for de fleste ikke-spesialister; kunnskap om hvordan man maler kjeruber er i stor grad implisitt men objektiv, fordi andre kan vurdere ens malerier; «Jeg synes Rubens er fantastisk!» er både eksplisitt og subjektiv; mens «Rubens bodde mange år i Antwerpen» er eksplisitt og objektiv.

Overgangen mellom subjektiv oppfatning og objektiv kunnskap er glidende.[7] Absolutt subjektivitet er problematisk fordi den er privat, og absolutt objektivitet er vanskelig eller umulig å oppnå fordi alle observasjoner og resonnementer vi velger å gjøre i noen grad vil preges av våre subjektive oppfatninger. I vitenskapelige sammenhenger brukes derfor ordet intersubjektivitet som en mellomvei, om kunnskap som er kommuniserbar (og altså ikke helt privat), uten at man forsøker å påberope seg fullstendig objektivitet:

Intersubjektiv kunnskap er kunnskap som er gjort kommuniserbar ved at det er mulig å forstå og evaluere metodene som er brukt til å frembringe kunnskapen og å gjøre lignende observasjoner (etterprøvinger) for å validere empirien og konklusjonene bak kunnskapen.[8] Intersubjektiv kunnskap må derfor være eksplisitt og eksternaliserbar. Intersubjektivitet regnes som god praksis i vitenskapen.

Kunnskap ved kjennskap og ved beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Filosofen Bertrand Russel legger vekt på skillet mellom kunnskap gjennom direkte kjennskap til ting og kunnskap gjennom indirekte beskrivelse av tingene.[9]

Kunnskap ved kjennskap (eller direkte kunnskap, engelsk: «by acquaintance», «knowledge of», tysk: «das Kennen») er knyttet til sanseopplevelser av ting utenfor en selv eller til introspektiv opplevelse av en selv. Denne kunnskapstypen ligger dermed nær kunnskap de re og de se. Den er implisitt, og kan ikke fullt ut eksternaliseres og overføres til andre.

Kunnskap ved beskrivelse (eller indirekte kunnskap, engelsk: «by description», «knowledge about», tysk: «das Wissen») er kunnskap vi har fått ved å internalisere (avkode) eksternalisert kunnskap. Denne kunnskapstypen ligner på kunnskap de dicto. Den er eksplisitt, og kan eksternaliseres og overføres videre som informasjon.

Russel argumenterer for at kunnskap ved beskrivelse er sterkest når man også har kjennskap til (personlig opplevelse av) tingene kunnskapen handler om.

Kunnskap individuelt og i fellesskap[rediger | rediger kilde]

Vi kan dessuten tilnærme oss kunnskap individuelt eller fra et et felleskapsperspektiv.[10][11]

Individuell kunnskap (eller den kognitive tilnærmingen) ser på kunnskap som objektivt definerte begreper og fakta. Kunnskapen overføres gjerne gjennom tekst og informasjonssystemer spiller en sentral rolle. Viktige oppgaver er å gjenbruke kunnskap gjennom standardiserte systemer og prosedyrer, med fokus på å fange og representere kunnskap. Kunnskap er en type hukommelse, og teknologistøtte er sentralt.

Kunnskap i fellesskap (eller fellesskapstilnærmingen) ser på kunnskap som sosial og erfaringsbasert. Kunnskapen overføres ved deltagelse i sosiale nettverk, som yrkesgrupper og arbeidslag. Viktige oppgaver er å skape større oppmerksomhet om interne og eksterne kunnskapskilder, med fokus på kunnskapsdeling mellom grupper og individer. Kunnskap er sosial, og tillit er sentralt. SEKI-modellen av kunnskapsforvandling (se nedenfor) er et eksempel på denne tilnærmingen.

Beskrivende og prosedyrell kunnskap[rediger | rediger kilde]

Beskrivende (eller deskriptiv, passiv) kunnskap er kunnskap om hvordan ting er (engelsk: «know about»). Det er kunnskap om verden, som ikke er direkte knyttet til praktiske handlinger og beslutninger, men som kan gjøres om til praktisk kunnskap ved refleksjon og utprøvning i møte med praktiske problemstillinger. I dagligtalen kalles slik kunnskap av og til teoretisk kunnskap (men i vitenskapene betyr teori noe annet).

Prosedyrell (eller imperativ, praktisk, aktiv) kunnskap er kunnskap om hvordan ting gjøres (engelsk: «know how»). Det er kunnskap for verden, som gjør en person i stand til å utføre praktiske handlinger eller gjøre praktiske valg. For eksempel er det beskrivende kunnskap å vite navnet på ulike knop (skipsknuter), mens det er prosedyrell kunnskap å kunne skille ulike knop fra hverandre og å være i stand til å knyte dem. Det er beskrivende kunnskap å vite hvordan riktig kombinasjon av fart, styrevinkel og tyngdepunkt gjør det mulig å holde balansen på en sykkel; det er prosedyrell kunnskap å kunne sykle.

Grensen mellom beskrivende og prosedyrell kunnskap vil avhenge av oppgaven man står overfor. Den vanligvis beskrivende kunnskapen om syklingens mekanikk kan bli til prosedyrell kunnskap når man skal utforme en ny type sykkel: det vil f eks være enklere å holde balansen på en sykkel med lavt tyngdepunkt.

Både beskrivende og prosedyrell kunnskap kan være enten eksplisitt eller implisitt (taus). I sin diskusjon av taus (implisitt) kunnskap i arbeidslivet, skiller Nonaka og Takeuchi[12] mellom en kognitiv (og beskrivende) dimensjon - mentale modeller, skjema og holdninger som vi tar for gitt og som former vår oppfatning av både nåtid og fremtid - og en teknisk (og prosedyrell) dimensjon - utformell og uhåndgripelig «know-how» erhvervet gjennom lang tids praksis.

Dessuten kan både beskrivende og prosedyrell kunnskap kan være enten internalisert (personlig) eller eksternalisert. Eksternalisert prosedyrell kunnskap finner vi f eks i intelligente agenter, en type dataprogrammer som behandler kunnskap.

Mens det er mulig å tenke seg beskrivende kunnskap som kunne vært usann, passer usannhet dårligere med prosedyrell kunnskap.[2] Slik kunnskap er i stedet mer eller mindre effektiv, formålstjenlig osv. Prosedyrell kunnskap ligger derfor litt i utkanten av standarddefinisjonen av kunnskap («velbegrunnet sann oppfatning»). En mulighet er å utvide definisjonen av kunnskap til «velbegrunnet korrekt oppfatning», der «korrekthet» fremdeles vil si sannhet for beskrivende kunnskap, mens «korrekthet» for prosedyrell kunnskap vil si effektiv/formålstjenlig.

Yrkeskunnskap[rediger | rediger kilde]

Yrkeskunnskap (eller profesjonell kunnskap) er en kombinasjon av prosedyrell og beskrivende kunnskap som gir et faglig fundert grunnlag for et yrkesmessig arbeid. Noen typer kunnskap krever omfattende informasjon om praktiske oppgaver når den brukes i praksis. Kombinasjonen av teorigrunnlag og relevant informasjon ligger til grunn for valg som gjøres eller for beslutninger. I praksis kan det også være behov for å undersøke hva slags teoretisk yrkeskunnskap som er relevant i en oppgave. Kompetansebehovet i en yrkesstilling kan være avhengig av praktiske oppgaver i konkrete tilfeller.

SEKI-modellen av hvordan profesjonell kunnskap utvikles i virksomheter..
SEKI-modellen av kunnskapsforvandling

SEKI-modellen av kunnskapsforvandling ser på kunnskapsbygging i virksomheter som en spiral hvor kunnskapen vokser utover ved at fire typer aktiviteter stadig gjentas:[13]

  • Sosialisering («S») innebærer overføring av stille og internalisert kunnskap ved at personer som jobber tett sammen gjør felles erfaringer.
  • Eksternalisering («E») innebærer at stille kunnskap innkodes til eksternalisert kunnskap representert som informasjon.
  • Kombinering («K») innebærer å skape ny eksternalisert kunnskap ved hjelp av ulike eksternaliserte kunnskapskilder, f eks ved å samarbeide om å bygge prototyper.
  • Internalisering («I») avkoder eksternalisert kunnskap til internalisert (personlig) kunnskap i en praktisk sammenheng («læring-ved-å-gjøre»).

Vitenskapelig kunnskap[rediger | rediger kilde]

Vitenskapelig kunskap er kunnskap som er etablert og begrunnet ved bruk av vitenskapelige metoder. Slike metoder er karakterisert ved gjentatt veksling mellom teoribygging basert på empiri og datainnsamling for å prøve ut og videreutvikle teorier emprisk. Vitenskapelig kunnskap er også gjort kommuniserbar (eller intersubjektiv, se over) slik at det er mulig å forstå og evaluere metodene som er brukt til å frembringe kunnskapen og å gjøre lignende observasjoner (etterprøvinger) for å validere empirien og konklusjonene bak.[8] Det er dermed mulig å bestride vitenskapelig kunnskap ved å påvise feil eller mangler i den vitenskapelige metoden eler observasjonene bak.

Metakunnskap[rediger | rediger kilde]

Metakunnskap (av gresk «meta»: «etter» eller «bortenfor», men her brukt i betydningen «over») er kunnskap om kunnskap, for eksempel om ulike former for og formål med kunnskap og hvordan vi skaper og vurderer om noe er kunnskap. Denne Wikipedia-artikkelen om kunnskap er altså et eksempel på metakunnskap (så lenge vi oppfatter den som velbegrunnet og sann).

Tilnærminger til kunnskap[rediger | rediger kilde]

Det finnes ulike tilnærminger til hvordan vi kan oppnå kunnskap:

  • Sunn fornuft (som i engelske «common sense») søker kunnskap i den grunnleggende evnen til å oppfatte, forstå og vurdere ting som de fleste mennesker har og som vi normalt og uten videre diskusjon forventer at ethvert menneske skal ha.[14][15] Filosofen Charles S. Peirce argumenterer f eks for kritisk sunn fornuft («critical common-sensism») som tilnærming til kunnskap. Peirce understreker at kunnskap basert på sunn fornuft forutsetter at man hele tiden er villig til, og søker, å revurdere sine grunnleggende antagelser. En fordel med sunn fornuft er at den er inkluderende ved at den forsøker å ta utgangspunkt i erfaringer som er felles for de fleste mennesker. En ulempe er at det ikke er fullstendig enighet om hva sunn fornuft er, og begrepet kan misbrukes retorisk i diskusjoner. Dessuten har mange historiske «sannheter» som lenge ble oppfattet som sunn fornuft siden vist seg å være feilaktige, f eks at «jorden er sentrum i universet».
  • Rasjonalisme vil si å søke etter kunnskap gjennom logiske resonnementer.[16] Noe er kunnskap hvis det er basert på et logisk resonnementet ut fra gitte grunnleggende antagelser. For å bestride rasjonell kunnskap må man påvise feil eller mangler i resonnementet eller i antagelsene. En fordel med rasjonalisme er at den dermed blir eksplisitt og klar. Ulemper er at den er ekskluderende ved at den forutsetter kunnskap om og ferdigheter i logisk resonnering, og den er lite opptatt av datainnsamling og systematisk teoriprøving. Den rasjonalistiske tilnærmingen til kunnskap er sentral i formalvitenskapene, særlig i matematikken.
  • Vitenskapelighet (for eksempel basert på empirisme eller realisme) vil si å søke etter kunnskap ved hjelp av vitenskapelige metoder, karakterisert ved gjentatt veksling mellom teoribygging på grunnlag av data og datainnsamling for å prøve ut og videreutvikle teorier.[16] For å bestride vitenskapelig kunnskap må man derfor påvise feil eller mangler i den vitenskapelige metoden bak. En fordel med vitenskapelighet er at den kan gjøres intersubjektiv (se over). Ulemper er at den kan være ekskluderende ved at den forutsetter kunnskap om vitenskapelig metode, og at det ikke er fullstendig enighet om hvilke vitenskapelige metoder som er de beste for enhver type kunnskap - det er karakteristisk for vitenskapen at de vitenskapelige metodene som brukes selv er i kontinuerlig utvikling. Den vitenskapelige tilnærmingen til kunnskap er sentral i de empiriske vitenskapene, f eks i naturvitenskap (engelsk: «science») og samfunnsvitenskap. (Ordet vitenskapelig bruktes altså her i en litt snevrere betydning som utelukker de rasjonelle formalvitenskapene.)
  • Autoritæritet vil si å søke «kunnskap» gjennom personer som er sosialt, politisk eller religiøst definert som kvalifiserte kunnskapsprodusenter, for eksempel orakler, presteskap, konger, politikere og ulike eksperter.[16] I denne tilnærmingen er noe «kunnskap» fordi en bestemt person - eller en person i en bestemt rolle - hevder det. For å bestride autoritær kunnskap må man derfor bestride personen eller rollen bak, og helst tilby en alternativ autoritet. Siden tilnærmingen tar lite hensyn til velbegrunnethet og sannhet ligger «autoritær kunnskap» utenfor standarddefinisjonen av kunnskap, og det riktigere å snakke om sosiale, politiske eller religiøse oppfatninger.
  • Mystisisme vil si å søke «kunnskap» gjennom autoriteter på det overnaturlige, f eks profeter, spåmenn, synske, medier og lignende.[16] Denne tilnærmingen ligner på den autoritære, men skiller seg fra den ved at den avhenger av overnaturlige fenomener og den psykologiske og fysikalske tilstanden til mottageren av mystisk «kunnskap». I noen varianter av mystisisme tar også mottageren selv rollen som «autoritet». Slik som den autoritære. ligger denne tilnærmingen utenfor standarddefinisjonen av kunnskap, fordi den tar lite hensyn til velbegrunnethet. Det er riktigere å snakke om f eks mystiske opplevelser.

Mens de to siste - autoritæritet og mystisisme - ikke er tilnærminger til ekte kunnskap, er de tre første - vitenskapelighet, rasjonalitet og sunn fornuft - langt fra gjensidig utelukkende. Tvert i mot kan god kunnskapsbygging gjerne kombinere de tre etter behov, så lenge kombinasjonen er klar og eksplisitt.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Salomon, G. (2002). Technology and pedagogy: -. Educationa technology, 42(2), 71-75.
  1. ^ Audi, Robert (1995). The Cambridge Dictionary of Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press. s. 233–235. ISBN 0-521-48328-X. 
  2. ^ a b Floridi, Luciano (2010). Information – A very Short Introduction. Oxford: Oxford University Press. s. 51. ISBN 978-0-19-955137-8. 
  3. ^ Stigen, Arnfinn (1986). «XVII.3 KANT: Kva formene har å seie for røyndomsoppfatninga». Tusenårs tenkning. Oslo: Gyldendal norsk forlag. s. 588–593. ISBN 82-05-16645-5. 
  4. ^ Audi, Robert (1995). The Cambridge Dictionary of Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press. s. 410. ISBN 0-521-48328-X. 
  5. ^ Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-509269-4. 
  6. ^ a b Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University press. s. 8–11. ISBN 0-19-509269-4. 
  7. ^ a b c Searle, John R (1995). The Construction of Social Reality. London: Penguin. s. 7–9. ISBN 0-14-023590-6. 
  8. ^ a b Frankfort-Nachmias, Chava (2008). Research Methods in the Social Sciences (7 utg.). New York: Worth. s. 14. ISBN 978-0-7167-5517-3. 
  9. ^ Audi, Robert (1995). The Cambridge Dictionary of Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press. s. 409–410. ISBN 0-521-48328-X. 
  10. ^ Boddy, David (2008). Managing Information Systems - Strategy and Organisation (3 utg.). Harlow, UK: Prentice-Hall. s. 48. ISBN 978-0-273-71681-5. 
  11. ^ Scarbrough, H (1999). Case Studies in Knowledge Management. London, UK: IPD. 
  12. ^ Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University Press. s. 8. ISBN 0-19-509269-4. 
  13. ^ Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University Press. s. 71–72, 89. ISBN 0-19-509269-4. 
  14. ^ «common sense». Merriam-Webster Dictionary online. Besøkt 1. september 2015. 
  15. ^ «common sense». Cambridge Dictionary Online. Besøkt 1. september 2015. 
  16. ^ a b c d Nachmias, David (2007). Research Methods in the Social Sciences. Worth Publishers. ISBN 0716755173 / 9780716755173 . 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]