Kunnskap

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Kunnskap er kjennskap til, oppmerksomhet om, forståelse av eller ferdigheter knyttet til noe eller noen. Kunnskap kan benyttes med hensikt.

Mange typer kunnskap skapes og forvaltes i fellesskap mellom mennesker og i denne sammenhengen kan den bli manipulert og behandlet på ulike måter. Kunnskap tilegnes i lys av det miljøet vi lever i – ifølge Thomas Kuhn dannes for eksempel vitenskapelig kunnskap innenfor et paradigme som former forskernes erfaringer.

Forutsetningene for å ha kunnskap er en sentral og omdiskutert del av filosofien, nemlig epistemologi (eller erkjennelsesteori, læren om sannhet).

Den klassiske kunnskapsdefinisjonen[rediger | rediger kilde]

Kunnskap kan defineres som begrunnet sann oppfatning (på engelsk: "justified true belief")[1]. Denne definisjonen stammer fra Platon, som selv kritiserte den, og kalles gjerne den klassiske definisjonen eller standarddefinisjonen av kunnskap. De tre betingelsene begrunnelse, sannhet og oppfatning er til sammen både nødvendige og tilstrekkelige kriterier for at noe skal være kunnskap for en person:

  • At kunnskap er en spesiell form for oppfatning betyr at noe ikke kan være kunnskap for oss hvis vi ikke har en oppfatning av det. Samtidig er det ikke full enighet om akkurat hva en oppfatning er. Dette kriteriet innebærer også at f eks datamaskiner neppe kan ha kunnskap, siden de ikke er i stand til å tro i vanlig forstand.
  • At kunnskap må være sann betyr at noe som er feil ikke kan være kunnskap, uansett hvor sterk oppfatning vi har om det. Dette kriteriet er ikke kontroversielt, selv om det finnes flere ulike syn på hva sannhet her. Siden vår forståelse av sannhet forandrer seg over tid, kan videre det som på et tidspunkt betraktes som kunnskap senere vise seg å bare være tro, som i beste fall i en periode var begrunnet.
  • At kunnskap må være begrunnet betyr at for at noe skal være kunnskap må vi ha en grunn til å tro at det er sant - helst en grunn vi er i stand til å forklare for oss selv og til andre. Det at vi tror på noe «ut av det blå», dvs uten grunn, gjør det ikke til kunnskap, selv om det tilfeldigvis skulle vise seg å være sant. Det er mange ulike syn på hva begrunnelse er. Et vanlig syn er at kunnskap må være begrunnet av evidens, dvs av empiriske observasjoner som støtter kunnskapen.

Kunnskapstyper[rediger | rediger kilde]

Uansett hvordan vi definerer kunnskap kan vi skille mellom ulike former for kunnskap.

A priori og a posteriori kunnskap[rediger | rediger kilde]

Filosofien Immanuel Kant skiller mellom a priori og a posteriori kunnskap[2]:

  • A priori («fra det tidligere», dvs «før erfaring») kunnskap er uavhengig av erfaring og ligger til grunn for sanseinntrykkene våre. Eksempler på a priori kunnskap finner vi i matematikken («1+1=2»), selvinnlysende sannheter (tautologier, f eks at «alle unkarer er ugifte») eller logiske resonnementer ut fra gitte antagelser.
  • A posteriori («fra det senere», dvs «etter erfaring») kunnskap er avhengig av direkte erfaring gjennom sanseinntrykk eller indirekte av empirisk evidens. Eksempler på a posteriori kunnskap finner vi i vitenskapene og i mye personlig kunnskap.

Kunnskap de dicto, de re og de se[rediger | rediger kilde]

Filosofien skiller også mellom en persons kunnskap om fakta (de dicto), kunnskap om ting (de re) og kunnskap om personen selv (de se)[3]. Hvis man får høre av andre at en navngitt person er svært musikalsk, men ikke selv kjenner personen, er dette faktakunnskap (de dicto). Hvis man derimot møter den samme personen og hører henne spille kan man få kunnskap de re. Og hvis en person selv vet at han er musikalsk er dette kunnskap de se for personen. (I disse eksemplene antar vi at det er grunn til å oppfatte personene som musikalske og at det er sant at de er det.)

Implisitt og eksplisitt kunnskap[rediger | rediger kilde]

Forskere som har studert kunnskapsorganisasjoner understreker skillet mellom implisitt (eller taus) og eksplisitt kunnskap:[4]

Implisitt (eller taus, eller stille) kunnskap er kunnskap som det er umulig, eller i det minste svært vanskelig, å overføre eller utveksle til andre, dvs å kommunisere.[5] Bl a bruker man taus eller stille kunnskap om kunnskap som en person ikke er i stand til å uttrykke verbalt (ved å bruke naturlig språk). Kunnskapen om å sykle er et vanlig eksempel på implisitt kunnskap.

Eksplisitt kunnskap er kunnskap som det er enkelt for en person å overføre eller utveksle til andre (kommunisere).[5] For at kunnskap skal kunne overføres må den eksternaliseres (eller innkodes) av senderen(-e) - og siden internaliseres (eller avkodes) av mottageren(-e) (se mer under Kommunikasjonsprosessen). En vanlig form for eksternalisering er verbal (eller språklig), men det finnes en rekke andre former, som bruk av avbildninger, piktogrammer og diagrammer, kroppsspråk og -bevegelser, ikke-språklige lyder osv (se mer under Verbal og (ikke-) non-verbal kommunikasjon).

Hva som er taus kunnskap for en person vil avhenge av hvor dyktig personen er til å eksternalisere og av hvordan informasjonen skal eksternaliseres (f eks ved språk eller avbildninger). Det er neppe mulig for noen å verbalisere all kunnskapen som er nødvendig for å kunne sykle, men noen klarer kanskje å forklare med ord hvordan man knyter et pålestikk. Det siste er enda enklere å eksternalisere ved bruk av avbildninger eller piktogrammer.

Internalisert og eksternalisert kunnskap[rediger | rediger kilde]

Fordi standarddefinisjonen sier at er en oppfatning, er det strengt tatt bare tenkende vesener som kan ha kunnskap. Likevel brukes kunnskapsbegret i videre forstand, både om artefakter (f eks fagbøker, «Det finnes mye kunnskap i bøker.») som inneholder og overfører kunnskap og om maskiner (eller automater, eller intelligente agenter, f eks ekspertsystemer) som behandler og gerererer kunnskap.

Internalisert (eller personlig) kunnskap sitter i hodet og kroppen til en levende person - i praksis for det meste i nervesystemet - og forsvinner derfor når personen dør. Alle typene kunnskap vi har snakket om så langt i denne artikkelen har vært internalisert kunnskap. Spesielt kan internalisert kunnskap være både implisitt og eksplisitt.

Eksternalisert kunnskap er kunnskap innkodet som informasjon. Eksternalisert kunnskap må derfor være eksplisitt. Den kan innkode den personlige kunnskapen til en person eller til flere personer som har samarbeidet. Den eksternaliserte kunnskapen vil eksistere så lenge det finnes data som representerer informasjonen, selv etter at skaperne (eller avsenderne, eller innkoderne) er døde. Eksempler på eksternalisert kunnskap er sakprosa, instruksjonshefter og monteringsanvisninger.

Internalisert kunnskap (i «hodet» til en person) kan altså være enten implisitt eller eksplisitt. Hvis personen velger å kommunisere (eller overføre, eller utveksle) noe av den eksplisitte informasjonen til andre må den først eksternaliseres (eler innkodes). Resultatet av denne innkodingen, som eksisterer uavhengig av personen, er det vi kaller eksternalisert kunnskap.

Subjektiv, intersubjektiv og objektiv kunnskap[rediger | rediger kilde]

Subjektiv kunnskap er kunnskap som er begrunnet av personlige holdninger, følelser og synspunkter, f eks at «Rembrandt er en bedre maler enn Rubens».[6] Slik kunnskap kan være både sann og velbegrunnet for personen det gjelder, men sannheten kan ikke vurderes objektivt. Vi snakker derfor gjerne om subjektive vurderinger.

Objektiv kunnskap er kunnskap som kan være sann eller usann uavhengig av holdninger, følelser og synspunkter, f eks at «Rembrandt bodde i Amsterdam i året 1632».[6] Objektive vurderinger som også er sanne kan vi derfor kalle objektive fakta.

Om kunnskap er subjektiv eller objektiv er uavhengig av om den er implisitt eller eksplisitt, f eks: følelsen av sensualitet i Rubens malerier er subjektiv og implisitt for de fleste ikke-spesialister; kunnskap om hvordan man sykler er implisitt men objektiv, fordi andre kan vurdere ens sykleforsøk; «Jeg synes Rubens er fantastisk!» er både eksplisitt og subjektiv; mens «Rubens bodde mange år i Antwerpen» er eksplisitt og objektiv.

Overgangen mellom hva som er subjektiv og objektiv kunnskap er glidende.[6] Absolutt subjektivitet er problematisk fordi den er privat, og absolutt objektivitet er vanskelig eller umulig å oppnå fordi alle observasjoner og resonnementer vi gjør i noen grad vil preges av våre subjektive oppfatninger. I vitenskapelige sammenhenger brukes derfor ordet intersubjektivitet som en mellomvei, om kunnskap som er kommuniserbar (og altså ikke helt subjektiv), uten at man forsøker å påberope seg fullstendig objektivitet:

Intersubjektiv kunnskap er kunnskap som er gjort kommuniserbar ved at det er mulig å forstå og evaluere metodene som er brukt til å frembringe kunnskapen og å gjøre lignende observasjoner (etterprøvinger) for å validere empirien og konklusjonene bak kunnskapen.[7] Intersubjektiv kunnskap må derfor være eksplisitt og eksternaliserbar. Intersubjektivitet regnes som god praksis i vitenskapen.

Kunnskap individuelt og i felleskap[rediger | rediger kilde]

Kunnskap kan håndteres enten fra et individuelt eller et felleskapsperspektiv.[8][9]

Individuell kunnskap (eller den kognitive modellen) ser på kunnskap som objektivt definerte begreper og fakta. Kunnskapen overføres gjerne gjennom tekst og informasjonssystemer spiller en sentral rolle. Viktige oppgaver er å gjenbruke kunnskap gjennom standardiserte systemer og prosedyrer, med fokus på å fange og representere kunnskap. Kunnskap er en type hukommelse, og teknologistøtte er sentralt.

Kunnskap i fellesskap (eller fellesskapsmodellen) ser på kunnskap som sosial og erfaringsbasert. Kunnskapen overføres ved deltagelse i sosiale nettverk, som yrkesgrupper og arbeidslag. Viktige oppgaver er å skape større oppmerksomhet om interne og eksterne kunnskapskilder, med fokus på kunnskapsdeling mellom grupper og individer. Kunnskap er sosial, og tillit er sentralt.

Kunnskap ved kjennskap og ved beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Filosofen Bertrand Russel legger vekt på skillet mellom kunnskap gjennom direkte kjennskap til ting og kunnskap gjennom indirekte beskrivelse av tingene.[10]

Kunnskap ved kjennskap (eller direkte kunnskap, engelsk: "by acquaintance", "knowledge of", tysk: "das Kennen") er knyttet til sanseopplevelser av ting utenfor en selv eller til introspektiv opplevelse av en selv. Denne kunnskapstypen ligger dermed nær kunnskap de re og de se. Den er implisitt, og kan ikke fullt ut eksternaliseres og overføres til andre.

Kunnskap ved beskrivelse (eller indirekte kunnskap, engelsk: "by description", "knowledge about", tysk: "das Wissen") er kunnskap vi har fått ved å internalisere (avkode) eksternalisert kunnskap. Denne kunnskapstypen ligner på kunnskap de dicto. Den er eksplisitt, og kan eksternaliseres og overføres videre som informasjon.

Russel argumenterer for at kunnskap ved beskrivelse er sterkest når man også har kjennskap til (personlig opplevelse av) tingene kunnskapen handler om.

Beskrivende og prosedyrell kunnskap[rediger | rediger kilde]

Beskrivende (eller deskriptiv) kunnskap er kunnskap om hvordan ting er (engelsk: "know about"). Det er kunnskap om verden, som ikke er direkte knyttet til praktiske handlinger og beslutniner, men som kan gjøres om til praktisk kunnskap gjennom refleksjon og utprøvning i møte med praktiske problemstillinger. I dagligtalen kalles slik kunnskap av og til teoretisk kunnskap, men i vitenskapene betyr teori noe annet.

Prosedyrell (eller imperativ, eller praktisk) kunnskap er kunnskap om hvordan ting gjøres (engelsk: "know how"). Det er kunnskap for verden, som gjør en person i stand til å utføre praktiske handlinger eller gjøre praktiske valg. For eksempel er det en beskrivende kunnskap å vite navnet på ulike knop (skipsknuter), mens det er prosedyrelle kunnskaper å kunne skille dem fra hverandre og å være i stand til å knyte dem. Det er beskrivende kunnskap å vite hvordan riktig kombinasjon av fart, styrevinkel og tyngdepunkt gjør det mulig å holde balansen på en sykkel; det er en prosedyrell kunnskap å kunne sykle.

Grensen mellom aktiv og passiv kunnskap vil avhenge av oppgaven man står overfor. Den vanligvis passive kunnskapen om syklingens mekanikk blir til aktiv kunnskap når man skal utforme en ny type sykkel: det vil f eks være enklere å holde balansen på en sykkel med lavt tyngdepunkt.

Både beskrivende og prosedyrell kunnskap kan være enten eksplisitt eller implisitt (taus). I sin diskusjon av taus (implisitt) kunnskap i arbeidslivet, skiller Nonaka og Takeuchi[11] mellom en kognitiv (og beskrivende) dimensjon - mentale modeller, skjema og holdninger som vi tar for gitt og som former vår oppfatning av både nåtid og fremtid - og en teknisk (og prosedyrell) dimensjon - utformell og uhåndgripelig "know-how" erhvervet gjennom lang praksis.

Dessuten kan både beskrivende og prosedyrell kunnskap kan være enten internalisert (personlig) eller eksternalisert. Eksternalisert prosedyrell kunnskap finner vi f eks i intelligente agenter, en type dataprogrammer som behandler og gerererer kunnskap.

Mens det er mulig å tenke seg beskrivende kunnskap som kunne vært usann, er det mindre passende å snakke om usannhet i forbindelse med prosedyrell kunnskap. Slik kunnskap er det mer naturlig å tenke på som mer eller mindre effektiv, formålstjenlig osv. Prosedyrell kunnskap ligger derfor litt i utkanten av standarddefinisjonen av kunnskap («velbegrunnet sann oppfatning»), siden det ikke er helt klart at den kan være sann.

Yrkeskunnskap[rediger | rediger kilde]

Yrkeskunnskap (eller profesjonell kunnskap) er en kombinasjon av prosedyrell og beskrivende kunnskap som gir et faglig fundert grunnlag for et yrkesmessig arbeid. Noen typer kunnskap krever omfattende informasjon om praktiske oppgaver når den brukes i praksis. Kombinasjonen av teorigrunnlag og relevant informasjon ligger til grunn for valg som gjøres eller for beslutninger. I praksis kan det også være behov for å undersøke hva slags teoretisk yrkeskunnskap som er relevant i en oppgave. Kompetansebehovet i en yrkesstilling kan være avhengig av praktiske oppgaver i konkrete tilfeller.

SEKI-modellen av hvordan profesjonell kunnskap utvikles i virksomheter..
SEKI-modellen av kunnskapsforvandling

SEKI-modellen av kunnskapsforvandling ser på kunnskapsbygging i virksomheter som en spiral hvor kunnskapen vokser utover ved at fire typer aktiviteter stadig gjentas:[12]

  • Sosialisering («S») innebærer overføring av stille og internalisert kunnskap ved at personer som jobber tett sammen gjør felles erfaringer.
  • Eksternalisering («E») innebærer at stille kunnskap innkodes til eksternalisert kunnskap representert som informasjon.
  • Kombinering («K») innebærer å skape ny eksternalisert kunnskap ved hjelp av ulike eksternaliserte kunnskapskilder, f eks ved å samarbeide om å bygge prototyper.
  • Internalisering («I») avkoder eksternalisert kunnskap til internalisert (personlig) kunnskap i en praktisk sammenheng («læring-ved-å-gjøre»).

Metakunnskap[rediger | rediger kilde]

Metakunnskap (av gresk: «meta», her i betydningen «over») er kunnskap om kunnskap, for eksempel om ulike former for og formål med kunnskap og hvordan vi skaper og vurderer om noe er kunnskap. Denne Wikipedia-artikkelen om kunnskap er altså et eksempel på metakunnskap (så lenge vi oppfatter den som velbegrunnet og sann).

Kunnskap og informasjon[rediger | rediger kilde]

Kunnskap er informasjon kombinert med erfaring, kontekst, fortolkning og refleksjon. Kunnskap er en fornybar ressurs som kan bli brukt om og om igjen. Kunnskap kan bli definert ved å sammenligne kunnskapens egenskaper med informasjonens egenskaper:

  • Informasjon er fragmentert, kunnskap er plassert i en mental vev der det er meningsbærende koblinger mellom nodene.
  • Informasjon kan overføres slik den er. Kunnskap må bli konstruert i en vev av meningsbærende koblinger.
  • Informasjon trenger ikke være kontekstualisert. Kunnskap er alltid en del av en større sammenheng.
  • Informasjon forutsetter klarhet. Kunnskap forutsetter intellektuelle utfordringer.
  • Mestring av informasjon kan vises gjennom reproduksjon. Mestring av kunnskap vises gjennom nyskapende bruk.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  • Salomon, G. (2002). Technology and pedagogy: -. Educationa technology, 42(2), 71-75.
  1. ^ Audi, Robert (1995). The Cambridge Dictionary of Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press. s. 233–235. ISBN 0-521-48328-X. 
  2. ^ Stigen, Arnfinn (1986). «XVII.3 KANT: Kva formene har å seie for røyndomsoppfatninga». Tusenårs tenkning. Oslo: Gyldendal norsk forlag. s. 588–593. ISBN 82-05-16645-5. 
  3. ^ Audi, Robert (1995). The Cambridge Dictionary of Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press. s. 410. ISBN 0-521-48328-X. 
  4. ^ Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University Press. ISBN 0-19-509269-4. 
  5. ^ a b Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University press. s. 8–11. ISBN 0-19-509269-4. 
  6. ^ a b c Searle, John R (1995). The Construction of Social Reality. London: Penguin. s. 7–9. ISBN 0-14-023590-6. 
  7. ^ Frankfort-Nachmias, Chava (2008). Research Methods in the Social Sciences (7 utg.). New York: Worth. s. 14. ISBN 978-0-7167-5517-3. 
  8. ^ Boddy, David (2008). Managing Information Systems - Strategy and Organisation (3 utg.). Harlow, UK: Prentice-Hall. s. 48. ISBN 978-0-273-71681-5. 
  9. ^ Scarbrough, H (1999). Case Studies in Knowledge Management. London, UK: IPD. 
  10. ^ Audi, Robert (1995). The Cambridge Dictionary of Philosophy. Cambridge: Cambridge University Press. s. 409–410. ISBN 0-521-48328-X. 
  11. ^ Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University Press. s. 8. ISBN 0-19-509269-4. 
  12. ^ Nonaka, Ikujiro (1995). The Knowledge-Creating Company - How Japanese Companies Create the Dynamics of Innovation. Oxford: Oxford University Press. s. 71–72, 89. ISBN 0-19-509269-4. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]