Dannelsesidealet

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk

Dannelsesidealet er et humanistisk ideal som særlig var fremtredende i antikken og i middelalderen.

Idealet går ut på at mennesket, gjennom innsikt i forskjellige, men bestemte kunnskapsområder, skal videreutvikles og bli mer fullkomment som menneske. Dette preget forskjellige kulturområder slik som litteratur, teater, kunst og filosofi. Etter antikkens syn skulle mennesket som en uslepen diamant slipes til etter en bestemt form.

Dannelsesidealet i nyere tid har blitt mer eller mindre forlatt. Årsaken kan synes å ligge i et nytt syn på mennesket som vokste frem på 1800-tallet. Fra romantikken har man uttrykket «barn er naturlige». Et slikt uttrykk ville ikke gitt mening for antikkens mennesker. De ville trolig hevdet at barn er unaturlige siden de ennå er mennesker som ennå ikke har fått utviklet sine evner. I antikken så man på barn som mindreverdige vesener, siden de ikke ennå hadde realisert sitt iboende potensial. Utover på 1800-tallet utviklet det seg derimot en oppfatning om at sivilisatorisk påvirkning var noe negativt. Man mente at barn var naturlige og uskyldige inntil utdannelsen og oppdragelsen tok tak i dem. Dannelse og oppdragelse hemmet og kvalte det naturlige.

Kanon-tanken[rediger | rediger kilde]

Dannelsesidealet er også preget av en «kanon-tankegang», eller en slags normativ rettesnor som innebærer at det er bestemte verker som må studeres innenfor et fagområde. Den romerske politikeren og tenkeren Cicero ga tidlig uttrykk for denne ideen. Målet var å heve mennesket over naturen slik at det modnede mennesket kunne komme i kontakt med de høyeste verdiene, som enten var av guddommelig karakter eller den platonske ideverdenen. Ved å lese bestemte klassikere, som Homer, Vergil eller Tacitus, skulle mennesket løftes over dyrene.

Kjernen i dette idealet var den såkalte «homo mensura»-setningen. Sofisten Protagoras var opphavet til denne setningen som sa at «mennesket var alle tings målestokk». Mennesket skulle perfeksjoneres, bli verdig, vis og lærd og få innsikt i den evige kunnskapsverden gjennom tilegnelsen av en bestemt type kunnskap. Man fokuserte på mennesket i denne verden som et mål for all dannelse. I middelalderen fikk man et større fokus på det hinsidige og en hellig Gud der en fullkommengjørelse av mennesket ikke var mulig i dette livet.

I opplysningstiden oppstod det uenighet om hva det rette dannelsesidealet skulle være. Det oppstå blant annet strid om dannelsesidealet bare kunne formidlet på tekster skrevet på latin og gresk, og om et dannelsesideal kunne endres med tiden. De nye vitenskapene kom også inn i debatten, der de franske filosofene med Voltaire i spissen tok til orde for å innlemme naturvitenskapen i dannelsesidealet, mens de tyske filosofer som Goethe, Schiller, og Lessing var uenige, med unntak av Humboldt.

Kritikk av dannelsesidealet[rediger | rediger kilde]

I moderne tid har ideen om at man blir et bedre menneske av å studere klassikerne, blitt utsatt for ny kritikk. Et problem for dannelsesidealet oppsto for eksempel da det ble kjent at nazistiske kommandanter i andre verdenskrigs utryddelsesleire etter arbeidsdagens slutt gjerne henga seg til studiet av de store klassikerne i litteraturen og kunsten.

Se også[rediger | rediger kilde]