Brødrene Karamasov

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Brødrene Karamasov
orig. Братья Карамазовы
Forfatter(e)Fjodor Dostojevskij
SpråkRussisk
Tilblivelse1878
SjangerFøljetong
Utgitt1880
ForlagThe Russian Messenger

Brødrene Karamasov (russisk: Братья Карамазовы, Bratja Karamazovy) er en roman av Fjodor Dostojevskij som kom ut i 1880 og var forfatterens siste verk.

Romanen handler om de tre brødrene Karamasov, som representerer tre ulike typer av ungdommer: Aljosja, den fromme troende, Ivan, den intellektuelle og tvilende og til slutt livsnyteren Dmitrij. Mordet på deres far, Fjodor Karamasov, danner rammen for romanen.

Karakterer[rediger | rediger kilde]

Oversikt over navnene på karakterene
Russisk og norsk transkripsjon
Fornavn, Diminutiv Patronym Slektsnavn
Фёдор
Fjódor
Па́влович
Pávlovitsj
Карама́зов
Karamázov
Дми́трий, Ми́тя
Dmítrij, Mítja
Фёдорович
Fjódorovitsj
Ива́н, Ва́ня
Iván, Vánja
Алексе́й, Алёша
Alekséj, Aljósja
Па́вел
Pável
Смердяко́в
Smerdjakóv
Аграфе́на, Гру́шенька
Agraféna, Grúsjenka
Алекса́ндровна
Aleksándrovna
Светло́ва
Svetlóva
Катери́на, Ка́тя
Katerína, Kátja
Ива́новна
Ivánovna
Верхо́вцева
Verkhóvtseva
Илья́, Илю́ша
Iljá, Iljúsja
Никола́евич
Nikolájevitsj
Снегирёв
Snegirjóv
ста́рец Зо́сима
stárets Zósima
Et aksenttegn markerer den trykksterke stavelsen.

Fjodor Pavlovitsj Karamazov[rediger | rediger kilde]

Fjodor Pavlovitsj Karamazov var 55 år gammel, og far til tre sønner - Dmitrij, Ivan og Aleksej - fra to forskjellige ekteskap. Det går også rykter om at han også har blitt far til en sønn utenfor ekteskap, Pavel Fjodorovitsj Smerdjakov, som han ansetter som familiens tjener.

Fjodor Pavlovitsj interesserer seg ikke for noen av sønnene sine, som et resultat står ikke familie-medlemmene særlig nærme hverandre. Forholdet mellom Fjodor og hans voksne sønner driver også mye av handlingen i romanen fremover.

Brødrene[rediger | rediger kilde]

Dmitrij Fjodorovitsj Kamarazov[rediger | rediger kilde]

Dmitrij Fjodorovitsj Karamazov er Fjodor Karamazovs eldste sønn, og det eneste barnet fra hans første ekteskap - sammen med Adelaida Ivanovna Miusova. I likhet med sin far, hengir Dmitri seg jevnlig til champagne og annen underholdning. Dmitri var forlovet med Katerina Ivanovna, men avbryter dette forholdet etter å ha blitt forelsket i Grusjenka.

Dmitrijs forhold til faren er det mest ustabile av brødrene, og eskalerer til vold når han og faren begynner å slåss om arven hans og forholdet til Grusjenka.

Ivan Fjodorovitsj Karamazov[rediger | rediger kilde]

Ivan Fjodorovitsj er den 24 år gamle mellomste sønnen i familien, og den første sønnen fra Fjodor Pavlovitsjs andre ekteskap. Ivan er ofte mutt og isolert, men også veldig intellektuell. Han blir ofte plaget på grunn av all grusomheten og den meningsløse lidelsen i samfunnet. Ivans forhold til faren, og de andre brødrene, er ganske overfladisk i begynnelsen. Han finner ofte faren frastøtende, og har ingen positiv hengivenhet til broren Dmitrij.

Ivan forelsker seg i Katerina Ivanovna, som tidligere var Dmitrijs forlovede. Men hun begynner ikke å gjengjelde de romantiske følelsene hans før helt mot slutten.

Aleksej Fjodorovitsj Karamazov[rediger | rediger kilde]

Aleksej Fjodorovitsj Karamazov er i en alder av 20 år den yngste av Karamazov-brødrene. Han beskrives som utrolig sympatisk. I begynnelsen har Aljosja nettopp begynt som munk ved et lokalt russisk-ortodoks kloster. Hans sterke religiøse tro står i skarp kontrast til broren Ivans ateisme. Presten hans, fader Zosima, blir som en farsfigur for Aljosja gjennom hele boken.

Pavel Fjodorovitsj Smerdjakov[rediger | rediger kilde]

Pavel Fjodorovitsj Smerdjakov var sønn av en stum kvinne som døde under fødselen. Det ryktes at Pavel var den uekte sønnen til Fjodor Pavlovitsj. Han ble oppdratt av Fjodor Pavlovitsjs betrodde tjener Grigorij Vasilijevitsj Kutuzov, og hans kone Marfa. Han har vist seg å være intellektuell allerede som barn, etter å ha engasjert seg i diskusjoner mot Grigorij, hans tidligere lærer, noe som førte til en gjensidig motvilje mellom de to.

Smerdjakov blir også en del av Karamazov-husholdningen som tjener, og arbeider som Fjodor Pavlovitsjs håndlanger og kokk. Han er ofte i dårlig humør, hovmodig og mutt, i tillegg lider han av epilepsi. Til tross for hans åpenbare kunnskaper, blir han ofte forvekslet av de andre karakterene som å være mindre intelligent.

Handlingsreferat[rediger | rediger kilde]

Bind I[rediger | rediger kilde]

Bok en: En families historie[rediger | rediger kilde]

Åpningen av romanen introduserer hele Karamazov-familien, og forteller historien om deres fortid og nåtid. Detaljene fra Fjodor Pavlovitsjs to ekteskap, så vel som hans likegyldighet til oppdragelsen til de tre barna hans, blir skrevet kronologisk. De tre brødrene har vidt forskjellige personligheter, og omstendigheter som førte til at de kom tilbake til farens hjemby.

Bok to: Et uheldig møte[rediger | rediger kilde]

Den andre boken begynner når Karamazov-familien ankommer klosteret, slik at fader Zosima kan fungere som mekler mellom Dmitri og hans far i deres strid om en arv. Dette var farens idé, tilsynelatende som en spøk, å la møtet finne sted på et så hellig sted i nærvær av den berømte munken Zosima. Men Fjodor Pavlovitsjs bevisst fornærmende og provoserende oppførsel ødelegger enhver mulighet for forsoning, så møtet resulterer bare i forsterket hat og en skandale.

Denne boken inneholder også en scene hvor Zosima forsøker å trøste en ung kvinne som sørger etter dødsfallet til hennes tre år gamle sønn. Den stakkars kvinnens sorg var en parallell til Dostojevskijs egen tragedie, etter tapet av hans unge sønn Aljosja.

Bok tre: Vellystinger[rediger | rediger kilde]

Den tredje boken gir flere detaljer om forholdet mellom Fjodor Pavlovitsj, hans sønn Dmitrij og Dmitrijs nye kjæreste Grusjenka. Men en kveld bryter Dmitrij seg inn i farens hjem, og angriper ham. I det han går sin vei, truer Dmitrij med å komme tilbake senere -og drepe faren sin.

Denne boken introduserer også Smerdjakov og hans opprinnelse, samt historien om moren hans: Lizaveta Smerdjasjtsjaja.

Bind II[rediger | rediger kilde]

Bok fire: Overspenthet[rediger | rediger kilde]

Denne delen introduserer en sidehistorie som dukker opp mer detaljert senere i romanen. Det begynner med at en gruppe skolegutter kaster stein på en av deres syke jevnaldrende klasse-kamerater ved navn Iljusja. Når Aleksej forsøker å få guttene til å stoppe, biter Iljusja ham i fingeren. Det blir senere oppdaget at Iljusjas far, en tidligere kaptein ved navn Snegirjov, ble overfalt av Dmitri, som dro ham i skjegget ut av en pub.

Aleksej får snart vite mer om alle vanskelighetene som finnes i Snegirjov-husholdningen, og tilbyr den tidligere kapteinen penger for å hjelpe Snegirjovs syke kone og deres barn. Men etter å ha mottatt pengene kaster Snegirjov dem i bakken og tramper alle pengene ned i gjørme - før han løper tilbake til hjemmet sitt.

Bok fem: Pro og contra[rediger | rediger kilde]

Her blir den rasjonalistiske og nihilistiske ideologien som gjennomsyret Russland på denne tiden, forsvart og kraftig forfektet av Ivan Karamazov i det han møter moren Alexey på en restaurant. Ivan forkynner at han avviser det samfunnet som Gud har skapt, fordi alt sammen er bygget på et fundament av lidelse. Ivan forteller om sitt innbilte dikt som beskriver et møte mellom en leder fra den spanske inkvisisjonen og Jesus, som har kommet tilbake til jorden. Motsetningen mellom fornuft og religion blir dramatisert og symbolisert i en kraftfull monolog.

Bok seks: En russisk munk[rediger | rediger kilde]

Den sjette boken forteller historien om livet til munken Zosima i det han ligger for døden. Zosima forklarer at han fant sin religiøse tro i sin opprørske ungdomstid, etter en utilgivelig handling mot sin pålitelige tjener - og som en følge av dette bestemte han seg for å begynne som munk. Zosima forkynner at mennesker må tilgi andre, ved å erkjenne sine egne synder og skyld før andre. Zosima representerer en filosofi som er ganske lik Ivans, som hadde utfordret Guds skaperverk i forrige bok.

Bind III[rediger | rediger kilde]

Bok syv: Aljosja[rediger | rediger kilde]

Den neste boken begynner umiddelbart etter Zosimas død. Det er en vanlig oppfatning klosteret, og i byen for øvrig, at hellige menns kropper er ukorrupte, det vil si at kroppene aldri kan gi etter for forråtnelse etter døden. Dermed blir det store forventninger angående Zosima, om at hans avdøde kropp aldri kommer til å brytes ned i jorden. Det kommer derfor som et stort sjokk for resten av samfunnet at Zosimas kropp ikke bare forfaller, men kroppen begynner denne prosessen nesten umiddelbart etter hans død. I løpet av den aller første dagen er lukten allerede uutholdelig.

Mange tidligere støttespillere setter derfor spørsmålstegn ved deres tidligere respekt og beundring for Zosima. Aljosja er spesielt knust på grunn av denne besudlingen av Zosimas navn og rykte, på grunn av ingenting annet enn hvordan prestens døde kropp utviklet seg. En av Aljosjas følgesvenner ved klosteret – Rakitin – forsøker å bruke Aljosjas sårbarhet, for å gjennomføre hans egne ønsker.

Bok åtte: Mitja[rediger | rediger kilde]

Denne delen handler først og fremst om Dmitris ville og fortvilte jakt på penger, med det formål å stikke av sammen med kjæresten Grusjenka. Dmitrij skylder penger til sin tidligere forlovede Katerina Ivanovna. Men når faren deres dør blir Dmitrij anklaget for mordet. I det han og Grusjenka skal legge planer om å gifte seg, kommer politiet for å informere Dmitri om at han er arrestert.

Bok ni: Forundersøkelsen[rediger | rediger kilde]

Den niende boken introduserer flere detaljer om Fjodor Pavlovitsjs dødsfall, og beskriver avhørene av Dmitrij - som fremdeles fastholder sin egen uskyld. Det påståtte motivet for forbrytelsen er tyveri. Dmitri var veldig fattig tidligere samme kveld, men skal plutselig ha blitt sett med tusenvis av rubel kort tid etter dødsfallet til faren hans. Dmitrij blir etter hvert ført til et fengsel, for å avvente rettssaken.

Bind IV[rediger | rediger kilde]

Bok ti: Guttene[rediger | rediger kilde]

Denne delen fortsetter historien om skoleguttene og Iljusja som ble referert til i løpet av bok fire. Boken begynner med introduksjonen av den unge gutten Kolja Krasotkin. Kolja forkynner sin ateisme og sosialisme. Kolja er lei av livet, og plager hele tiden moren sin ved å sette seg selv i fare. Som en del av en spøk ligger Kolja mellom jernbanespor når et tog passerer. Alle de jevnaldrende guttene ser opp til Kolja, spesielt Iljusja. Men sykdommen til Iljusja har gradvis forverret seg, og en doktor uttaler at han aldri kommer til å bli frisk.

Kolja og Iljusja kranglet om Iljusjas mishandling av en hund: Iljusja hadde matet hunden med et stykke brød som han hadde plassert en nål i, etter befaling fra Smerdjakov. Men takket være Aljosjas inngripen har de andre skoleguttene gradvis forsonet seg med Iljusja, og Kolja slutter seg snart til dem ved sykesengen hans. Det er her Kolja først møter Aljosja, og begynner å revurdere sin egen nihilistiske tro.

Bok elleve: Broren Ivan Fjodorovitsj[rediger | rediger kilde]

Denne delen forteller om Ivan Fjodorovitsjs innflytelse på de rundt ham, og hans økende galskap. Smerdjakov innrømmer at han hadde forfalsket et epilepsi-anfall dagen før drapet, og myrdet Fjodor Pavlovitsj og stjal alle pengene hans, som han deretter presenterer til Ivan. Smerdjakov uttrykker vantro over Ivans påståtte uvitenhet og overraskelse over denne innrømmelsen.

Boken ender med at Ivan får en hallusinasjon hvor han får besøk av djevelen, som plager ham ved å personifisere og karikere tankene og ideene hans. Smerdjakov begår deretter selvmord. Tidspunktet for Smerdjakovs selvmord betyr at han ikke kan avhøres om drapet på Fjodor, noe som sementerer Dmitrijs rettssak og dom.

Bok tolv: En rettsvillfarelse[rediger | rediger kilde]

Denne boken beskriver i detalj rettssaken mot Dmitrij Karamazov, for drapet på faren hans. Mennene i folkemengden presenteres som sinte og ondskapsfulle. Men kvinnene blir irrasjonelt tiltrukket av romantikken i Dmitrijs kjærlighetsforhold med de to kvinnene med Katerina og Grusjenka. Men en viktig hendelse under rettssaken kommer Katerina med fordømmende vitnesbyrd mot Dmitrij. Hun kommer også med et brev som skal ha blitt skrevet av en alkohol-påvirket Dmitrij, som påstår at han ønsker å drepe sin egen far. Avsnittet avsluttes med en lang og lidenskapelig sluttbemerkning fra aktor, som påstår at Dmitrij er skyldig.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Fyodor Dostoyevsky, W. Komarowitsch. Die Urgestalt der Brüder Karamasoff, Dostojewskis Quellen, Entwürfe und Fragmente. München: R. Piper & Co. «erläutert von W. Komarowitsch mit einer einleitenden Studie von Sigm. Freud» 
  • Alexander L. Wolynski. Das Reich der Karamasoff. München: R. Piper & Co. 
  • Die Brüder Karamasow – Dostojewskijs letzter Roman in heutiger Sicht, Elf Vorträge. Dresden University Press. 
  • Hermann Hesse: Die Brüder Karamasow oder Der Untergang Europas. In: Neue Rundschau. (1920 online bei archive.org) beziehungsweise ein neuerer Abdruck in: Hermann Hesse. Die Welt im Buch III. Rezensionen und Aufsätze aus den Jahren 1917–1925. Frankfurt am Main: Suhrkamp Verlag. s. 125–140. 
  • Peter Dettmering: Essay zu Karamasow (online auf Google books)
  • Sigmund Freud: Dostojewski und die Vatertötung. Freud-Studienausgabe. Band 10, Frankfurt am Main 1969f., (online auf Textlog)
  • Martin Steinbeck: Das Schuldproblem in dem Roman „Die Brüder Karamasow“ von F. M. Dostojewskij. R. G. Fischer, Frankfurt am Main 1993, ISBN 3-89406-831-0.
  • Robin Feuer Miller. The Brothers Karamazov: Worlds of the Novel. New Haven: Yale University Press.