Fortid
- For det historierelaterte fagtidsskriftet, se Fortid (tidsskrift)
Fortiden er den delen av tidslinjen som allerede har inntruffet; i motsetning til fremtiden. Det blir også ansett som en blanding av hendelser som inntraff ved et bestemt tidspunkt, innenfor romtid. Den tidligere nevnte begrepsoppfattelsen er nært relatert til Albert Einsteins relativitetsteori.
Ifølge presentismen eksisterer ikke fortiden, men all vitenskap studerer verdens fortid virtuelt. Mennesker har registrert fortiden siden antikken, og til en viss grad er én av de beskrivende karakteristikkene av mennesker at de er i stand til å registrere fortiden, tilbakekalle, huske og konfrontere den. Følgelig vil de kunne planlegge fremtiden, og de vil kunne skape teorier om den.
Fortiden finner vi i emner som historie, arkeologi, arkeoastronomi, sammenlignende lingvistikk, geologi (historisk geologi), paleontologi, paleobotanikk, paleoetnobotanikk, paleogeografi, paleoklimatologi og kosmologi.
Bruk av fortid[rediger | rediger kilde]
Fortid blir brukt på mange måter for å validere, utfordre og endre nåtiden. Innen religion, kultur, i rettssammenheng, i lovendringer, og i mellommenneskelige situasjoner blir fortiden tatt inn som argument. Det er ofte forskjelligheten mellom fortid og nåtid som er stridspunktet.
Fortid i moderne tid[rediger | rediger kilde]
Når lover skal endres, er der alltid argumenter for og imot fortidige bestemmelser.[trenger referanse]
Mest synlig nå til dags er det politiske aspektet ved fortidsbruk. I Bergen har naboer og SiB stridt med viktigheten av fortiden versus samtidens behover. Naboene vil beholde trærne som er restene etter en villahage fra 1700-tallet. Imens villaen ikke er der, er det historiske minnet en viktig faktor for naboene.[1]
I USA ble historiske argumenter brukt da høyesterettsdommer Antonin Scalia døde. Sittende president Barack Obama ville gå i gang med å finne en ny høyesterettsdommer. Argumentene for og imot er begge hentet fra fortiden. Imens dette er en jobb presidenter alltid har gjort i henhold med grunnloven, mener de konservative at de bør vente til etter presidentvalget i november 2016. De konservative mener dette fordi de mener det aldri har skjedd før at en president har nominert høyesterettsdommere i året for valget.[2]
Fortid i norske middelalderkilder[rediger | rediger kilde]
I norske middelalderkilder skinner det igjennom en stor interesse for hva fortiden mente om en sak. Synet på fortiden har i middeltid forandret seg siden da. Selve forståelsen av fortid har forandret seg siden middelalderen.
Kilder som ble skrevet om Norge, er i hovedsak lovtekster, sagalitteratur og diplomer. Eksempler på disse lovtekstene er Gulatingsloven og Hirdloven. Den er også kjent som Hirdskråen. Sagaverkene som er mest kjent i dag er Heimskringla, også kjent som Snorres kongesagaer, og Flatøybok. Diplomene det er snakk om her, er aktstykker fra kongelig hold. Disse er å finne i Diplomatarium Norvegicum. Disse kildene brukte fortiden bevisst og ubevisst på forskjellige måter.
Motsetningsforhold mellom fortid og nåtid[rediger | rediger kilde]
Fortid kan defineres som det som er forskjellig fra hvordan det er i nåtiden. Mye av sagamaterialet bruker dermed tid på å fortelle om hvor annerledes ting var; hvordan samfunnsnormene var forskjellig fra nå. Guden Njord var gift med søsteren sin. «For det var lovlig der [han kom fra],» skriver Snorre.[3] Han indikerer med dette at dette var utenkelig for de han skriver for.
Når Snorre beskriver Odins gravferd, viser han mangler en forklaringsmodell for kildene han brukte i arbeidet sitt. «(…) det var en tro de hadde at dess høyere røyken steg opp i lufta, dess høyere plass fikk han i himmelen.» [4] Snorre ser ikke ut til å kunne forklare hvorfor de brenner kroppene med mindre de ville nå himmelen. Han ser altså på Valhalla som en slags manifestasjon for himmelen.
Videre forklarer Snorre ættedrap med overnaturlighet. I Ynglingasaga, seider volva Huld for to prinser etter at hun advarer om at om hun gjør dette, kommer det alltid til å være ættedrap i Ynglingaætta.[5] Bloting var en annen forskjellighet Snorre måtte forklare. Offergavene i disse seremoniene var oftest dyr, men også mennesker. Snorre forklarer forskjellighet gjennom ondskap. Odin og andre trollfolk som Huld forårsaker at folk lever i synd.
Juridisk rett[rediger | rediger kilde]
Mye av fortidsbruken er der for å bevise juridisk rett. I mange sagaer beskriver forfatteren sin egen ætt. Hvordan de bosatte den delen av Island for alle herrens år siden. Hvordan ætten har en forbindelse til en annen ætt. Alle slike uttrykk i sagaer handler om å bevise arverett. Mest av alt går det ut på arv av posisjon og land. Men det er ikke alltid sagaverket går ut på å brodere sin egen kappe. Heimskringla er til for å vise hvor kongerekka kom fra og hvor den gikk. Men mer viktig var det kanskje å bevise hvordan landet skulle henge sammen ifølge historien. Han bruker Harald Hårfagres samling av landet for å bevise dette. På samme måte skriver han Orknøyene inn i jarlens odel ved at han betaler en bot på hele samfunnets vegne.[6] Videre viser Hirdskråen at øyene blir lagt direkte under kongen i 1195.[7] Dette vil da si at sagaen og skråen gir kongen odelsrett over Orknøyene, som bevist igjennom historien.
Religiøse røtter[rediger | rediger kilde]
Heimskringla er en av sagakildene som gir et inntrykk av hvordan de så på den fortidige norrøne troen i middelalderen. Imens andre sagaverk skriver mye om overnaturlighet, holder Snorre seg konstant til å minimere denne overnaturligheten.[8][9] Torfi Tulinius mener at islendingene følte seg friere til å utforske førkristne guder enn andre. Dette til tross for at islendingene ikke virket mindre kristne enn andre. Tulinius mener at imens mange andre prøvde å glemme og gjemme unna sin førkristne arv, så ikke islendingene noe slikt behov.[10] Stephen Mitchell mener at i Skandinavia, var en mer nøytral til den hedenske fortiden si. Han mener at islendingene hadde et mer antikvarisk forhold til de gamle gudene.[11] Dette ses i hvordan Snorre skriver om gudene: «Men folk blotet til Odin og de tolv høvdingene og kalte dem for guder og trodde på dem lenge.» [12] Med andre ord, avskriver ikke Snorre at de eksisterte. Men faktum at de var guder, blir avskrevet fullstendig. De var med andre ord mennesker. Men ikke hvilke som helst mennesker. De var trollfolk. Derfor kunne Odin utføre ting som andre ikke kunne. Han kan svare Olav Tryggvason på alle spørsmål. Kong Olav ble fascinert, men da han innså at han var Odin, ble han redd.[13]
Se også[rediger | rediger kilde]
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ http://www.bt.no/meninger/kronikk/Et-uanstendig-forslag-2880302.html
- ^ http://www.nytimes.com/2016/02/14/us/politics/republicans-unite-against-president-obama.html?ref=liveblog&_r=0
- ^ Heimskringla (Hkr.) Ynglingasaga, kap 5.
- ^ Hkr. Ynglingasaga, kap. 9
- ^ Hkr. Ynglingasaga, kap 14
- ^ Hkr. Harald Hårfagres saga, kap 32
- ^ Hirdloven (Hs) ved Steinar Imsen (Riksarkivet 2000), kap 10, fotnote 17.
- ^ Tulinius, Torfi H. The matter of the North: the rise of literary fiction in thirteenth-century Iceland. The Viking collection, nr. 13. Odenese: Syddansk Universitetsforlag, 2002, s. 66
- ^ Bagge, Sverre. Society and Politics in Snorri Sturluson's Heimskringla, s. 192-248. Berkeley: University of California Press, 1991, s. 208
- ^ Tulinius. The Matter of the North, s. 66.
- ^ Mitchell, Stephen A. Heroic Sagas and Ballads. Ithaca og London: Cornell University Press, 1991, s. 63-64.
- ^ Heimskringla: Ynglingasaga kap. 7
- ^ Hkr. Olav Tryggvasons saga, kap 64