Hopp til innhold

Bankshalvøya

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Bankshalvøya
Bankshalvøya har en tilnærmet rund form, med mange bukter og to dype, naturlige havner.
Geografi
PlasseringStillehavet
Areal 1 150 km²
Lengde 40 km
Bredde 32 km
Høyeste punktMount Herbert (920 moh.)
Administrasjon
LandNew Zealands flagg New Zealand
RegionCanterbury
Største bosetningAkaroa (624)
Demografi
Befolkning8 700 (2011)
Befolkningstetthet7,57 innb./km²
Posisjon
Kart
Bankshalvøya
43°45′00″S 172°49′59″Ø

Franske skip i Akaroa tidlig på 1800-tallet.

Bankshalvøya (engelsk: Banks Peninsula) er en halvøy av vulkansk opprinnelse på østkysten av SørøyaNew Zealand. Øya har et areal på om lag 1 150 km² og omfatter to store naturlige havner og mange mindre bukter og viker. Den største byen på Sørøya, Christchurch, ligger like nord for halvøya.

Tre faser med maoribosetning fant sted på halvøya som ennå er kjent som Te Pataka o Rakaihautu (Det store lagerhuset til Rakaihautu) på maorisk. Ifølge maoritradisjon kom Rakaihautu med iwien (stammen) waitaha til Te Wai Pounamu (Sørøya) i wakaen (kanoen) Uruao, de var de første menneskene som kom til stedet. Slik fikk Bankshalvøya navnet Te Pataka o Rakaihautu som takk for hans handlinger og for overfloden av mahinga kai (mat fra skogene, havet, elvene og himmelen) som fantes på halvøya. Waitaha bosatte seg her først, senere kom stammene kāti mamoe, og ngai tahu tok over på 1600-tallet.[1]

Mannskapet til kaptein James Cook var de første europeerne som oppdaget halvøya under Cooks første omseiling av New Zealand i 1769, og han navngav halvøya etter botanikeren om bord på «Endeavour», Joseph Banks. Halvøya var en av Cook sine store kartografiske feil på New Zealand. Han var ikke i stand til å se de lave slettene mot vest, så han tegnet den inn som en øy. Han ble forstyrret av en hildring av land mot sørøst, og seilte videre uten å undersøke stedet nærmere, og oppdaget derfor ikke de to gode havnene. Feilen ble ikke oppdaget før i 1809, da skipet «Pegasus» under kaptein S. Chase forsøkte å seile rundt øya og oppdaget at den var en halvøy.[2]

I 1830-årene ble Bankshalvøya et europeisk hvalfangstsenter, til skade for maorifolket som bukket under i stort antall av sykdom og i stammekriger som ble forverret gjennom bruken av geværer. To viktige hendelser i forkant av den britisk suvereniteten over New Zealand fant sted ved Akaroa. Først, i 1830, ble maoribosetningen ved Takapuneke åsted for en beryktet hendelse. Kapteinen på den britiske briggen «Elizabeth», John Stewart, hjalp Te Rauparaha, høvdingen i iwien Ngāti Toa fra Nordøya, å ta til fange den lokale høvdingen i Ngai Tahu, Te Maiharanui. Bosetningen ved Takapuneke ble utslettet. (Delvis som følge av denne massakren sendte de britiske styresmaktene en offisiell representant, James Busby, til New Zealand i 1832 i et forsøk på å skape ro. Hendelsene ved Takapuneke førte så direkte til Waitangitraktaten.) Så, i 1838, fant kaptein Langlois, en fransk hvalfanger, ut at Akaroa ville være en ypperlig forsyningsbase for hvalfangstskutene, og «kjøpte» halvøya i en tvilsom handel med lokale maorier. Han drog tilbake til Frankrike, stiftet Nanto-Bordelaise-kompaniet og satte seil for New Zealand med ei gruppe franske og tyske bosettere ombord skipet «Comte de Paris». Tanken var å etablere en fransk koloni på en fransk Sørøy på New Zealand.

Utsikt over Akaroa Harbour.

Men innen Langlois og kolonistene nådde fram til Banks Peninsula i august 1840, hadde mange maorier allerede undertegnet Waitangitraktaten (blant annet to høvdinger i Akaroa i mai), og den første britiske guvernøren på New Zealand, William Hobson, hadde erklært britisk suverenitet over hele New Zealand. Da han fikk høre om de franske planene om kolonisering, sende Hobson kjapt avsted HMS «Britomart» fra Bay of Islands til Akaroa. Mens Langlois og kolonistene ble holdt tilbake av dårlige vindforhold i Pigeon Bay på andre siden av halvøya, plantet britene flagget sitt ved Greens Point mellom Akaroa og Takapuneke og kalte sammen til rettsmøte for å hevde britisk suverenitet over Sørøya.

Fra 1850-årene har Lyttelton og seinere Christchurch vokst forbi Akaroa, som har utvikla seg til et fritidssted og har holdt på flere mye av den franske påvirkningen og bygningene fra 1800-tallet.

Historiske forsvarsverk i havna stammer fra [1874 og utover og rester av disse finnes fremdeles på Ripapa Island i Lyttelton Harbour og ved Godley Head.

Modell av Bankshalvøya som viser det fjellendte terrenget, som ellers er uvanlig for Christchurchområdet.

Bankshalvøya danner de mest framstående vulkanske trekkene på Sørøya. Geologisk består halvøya av de eroderte restene av to store, sammensatte skjoldvulkaner (Lyttelton ble dannet først, deretter Akaroa). Disse oppstod gjennom vulkansk plateaktivitet i kontinentalskorpa mellom elleve og åtte millioner år siden i miocen-perioden. Halvøya ble dannet som øyer utenfor kysten, med vulkaner som nådde om lag 1 500 m over havflaten. To dominerende krater dannet de naturlige havnene Lyttelton og Akaroa. Slettene Canterbury Plains, dannet av erosjonen av Søralpene (en lang og høy fjellkjede skapt av sammenstøtet mellom Den indoaustralske kontinentalplaten og Stillehavsplaten) og av alluviale vifter som er dannet av store, forgreinede elver. Disse slettene er bredest der de møter det bakkete landskapet ut mot Bankshalvøya. Et lag av løss, en heller ustabil fin silt, transportert dit av fønvindene som stormer over slettene, dekker de nordlige og vestlige sidene av halvøya. Delen av kraterranden som ligger mellom Lyttelton Harbour og Christchurch danner Port Hills.

Bruk av landet

[rediger | rediger kilde]

Det er anslått at naturlig skog en gang dekket 98% av halvøya. Imidlertid har maorier og senere europeiske nybyggere hugget ned skogdekket, og mindre enn to prosent står igjen i dag, selv om det er begynt med en del skogplanting. Europeiske nybyggere har plantet mange europeiske treslag, særlig valnøtt.

Hinewai Reserve, et privat naturreservat, har blitt opprettet på halvøya for å gi den opprinnelige skogen mulighet til å vokse opp igjen på et området som tidligere var dyrket mark.

Flere steder langs kysten av halvøya er tatt i bruk til havbruksoppdrett av muslinger.

Et stort marint pattedyrreservat ligger rundt øya, noe som medfører restriksjoner for fiske med settegarn. Dette er i første rekke for å ta vare på hektordelfinen, den minste av alle delfinarter. Økoturisme basert rundt delfinene har blitt en viktig næringsvei i Akaroa.

Et lite marint reservat, Pohatu, ligger sentralt i Flea Bay på sørøstsiden av halvøya.

Veien the Summit Road er et av kjennemerkene på halvøya. Den ble bygget i 1930-årene og er i to deler:

  • den ene delen går langs toppen av Port Hills fra Godley Head (nordsiden av innløpet til Lyttelton Harbour) til Gebbies Pass inne i havnen
  • den andre delen går rundt kraterkanten i Akaroa Harbour fra 'Hill Top' – krysset med hovedveien Christchurch-Akaroa highway – til et punkt ovenfor Akaroa. Begge delene har spektakulære utsiktsteder og gir tilgang til mange parker, gangveger og andre rekreasjonsmål.[3]

En populær fotturrute er Banks Peninsula Track på sørsiden av øya. Andre populære ruter er Mount Bradley & Mount Herbert Walkways, som går fra Diamound Harbour på nordsiden av halvøya[3]

Statistikk

[rediger | rediger kilde]
  • Høyeste punkt: Mount Herbert (Te Ahu Patiki, 920 m)
  • Fastboende befolkning: 7600

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Tau, Te Maire, «Ngāi Tahu», Te Ara Encyclopedia of New Zealand, http://www.teara.govt.nz/NewZealanders/MaoriNewZealanders/NgaiTahu/en 
  2. ^ [1] Island or Penisula? Te Ara Encyclopedia of New Zealand
  3. ^ a b Laura Harper, Tony Mudd, Paul Whitfield, Damian Hall (2006). The Rough Guide to New Zealand (5 utg.). New York London Delhi: RoughGuides. s. 660. ISBN 1-84353-679-X. 

Annet stoff

[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]