Stillehavsplaten

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Stillehavsplaten
Plaque Pacifique.JPG
Stillehavsplaten med tilgrensende plater.
TypeStor plate, havbunnsplate
Omtrentlig areal103 300 000 km² [1]
Høyeste punktMauna Kea
4 207 moh.
Laveste punktChallengerdypet
ca. 10 900 muh.
Bevegelse1Nordvest [2]
Hastighet156-102 mm/år[2]
Viktige strukturerStillehavet
Grenser til
21 oppføringer
Den nordamerikanske kontinentalplaten, Juan de Fuca-platen, Riveraplaten, Cocosplaten, Nazcaplaten, Påskeøyplaten, Juan Fernández-platen, Den antarktiske kontinentalplaten, Den australske platen, Kermadecplaten, Tongaplaten, Niuafo'ou-platen, Futunaplaten, Balmoral Reef-platen, Ny-Hebriderplaten, Woodlarkplaten, Nord-Bismarckplaten, Karolinerplaten, Filippinerplaten, Marianerplaten, OkhotskplatenRediger på Wikidata

Varmepunkt på Jorden er markert med røde prikker.

Stillehavsplaten er en tektonisk plate som dekker det meste av Stillehavet. Det er den største av platene i litosfæren.[3] Stillehavsplaten beveger seg i nordvestlig retning med en hastighet på mellom 5,6 og 10,2 cm i året.[2]

Stillehavsplaten består utelukkende av tunge bergarter og er derfor dekket av hav.[3] Platen presses ned under kontinentalplatene omkring. Subduksjonen medfører at havbunnen bøyes ned, og dyphavsgropene som dannes i Stillehavet er de dypeste på Jorden. Plategrensene i vest er fragmentert; her er det blitt dannet en mengde små tektoniske plater (mikroplater). Stillehavsplatens grenser er ofte områder med stor vulkansk aktivitet og forekomst av jordskjelv (se ildringen i Stillehavet). Stillehavsplaten har flere indre varmepunkter.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Sizes of tectonic plates ThoughtCo.com
  2. ^ a b c Plate Boundary Model PB2002 Peter Bird, UCLA
  3. ^ a b Sæther, Egil: Jordskjelv, vulkaner og eruptive bergarter, Oslo: Universitetsforlaget, 1987, s. 92.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]