Axel von dem Bussche
| Axel von dem Bussche | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 24. apr. 1919 Braunschweig[1] | ||
| Død | 26. jan. 1993[2] (73 år) Bonn[3] | ||
| Beskjeftigelse | Militært personell, motstandskjemper | ||
| Ektefelle | Lady Camilla Acheson (1950–)[4] | ||
| Far | Georg, Freiherr von dem Bussche-Streithorst[5] | ||
| Mor | Jenny Lassen[5] | ||
| Barn | Nicola von dem Bussche-Streithorst[6] Jane von dem Bussche-Streithorst[6] | ||
| Nasjonalitet | Tyskland | ||
| Utmerkelser | Jernkorsets ridderkors Det tyske kors i gull | ||
Axel Freiherr (= friherre) von dem Bussche-Streithorst (født 24. april 1919 i Braunschweig, død 26. januar 1993 i Bonn) var en tysk offiser og medlem av den tyske motstandsbevegelsen i det tredje rike. Sammen med Claus von Stauffenberg planla han å ta livet av Adolf Hitler på Wolfsschanze i november 1943, men attentatet kom aldri til utførelse. Etter krigen ble han diplomat, og engasjerte seg særlig i utviklingshjelp.
Liv og virke
[rediger | rediger kilde]Bakgrunn
[rediger | rediger kilde]Bussche var sønn av en tysk offiser og hans danske hustru Jenny Lassen, og mye av Bussches barndom ble tilbrakt hos mormoren i Danmark. Han var fetter til den danske motstandsmannen Anders Lassen.[7]
Etter sitt Abitur i 1937 ville Bussche gå inn i det tyske offiserskorps.
Militær karriere
[rediger | rediger kilde]Han begynte på offisersformasjonen i Infanterie-Regiment 9 i 23. Infanterie-Division i Potsdam, som på grunn av sin høye andel adelige offiserer fikk tilnavnet Regiment Graf Neun (= «regiment grev ni»). Fra dette regimentet skulle det utgå en hel rekke antinazistiske motstandsledere. 1938/39 gikk han på krigsskole i Hannover.
Andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Under andre verdenskrig deltok han i felttoget i Polen, felttoget i Frankrike, og senere i felttoget i Sovjetunionen. I løpet av krigen fikk han alvorlige skader. Han mistet tommelfingeren i Frankrike der han ble belønnet med ridderkorset, og ble skutt i lungen utenfor Moskva vinteren 1941. I 1942 tjenestegjorde han i Ukraina og Krim som offiser i et rumensk regiment. Han deltok deretter i beleiringen av Leningrad. I desember 1943 mistet han det ene beinet, og det andre fungerte dårlig.[8]
Den 5. oktober 1942 befant Bussche (da en høyt dekorert 23-årig Oberleutnant) seg i Dubno i Ukraina og ble vitne til massehenrettelsen[9] av over tre tusen sivilister, systematisk gjennomført i løpet av to dager av åtte SS-menn og en rekke SD-folk.
Utenfor Dubno fikk han ordre om å forme en oppstilling rundt en liten, ubrukt flyplass. Han fikk ingen forklaring på hvorfor, men der, i vakker høstsol, stod en mer enn kilometerlang kø av sivilbefolkning, alle nakne. Lastebiler kjørte bort med klærne deres. «Det var lokale jøder som ventet på å legge seg i digre groper de hadde gravd, og bli skutt av SS.»[10] I intervju i desember 1992, femti år senere, fortalte Bussche om det han kalte sitt livs vendepunkt, da hans øyne ble åpnet, og han innså hvor ille situasjonen virkelig var i Tyskland. «Jeg sa at vi må drepe føreren for å bryte fane-edens makten, for med den holdt han blomsten av tysk ungdom fanget.»
Inntil da hadde yrkesoffiseren Bussche følt seg forpliktet av den personlige fane-eden han hadde avlagt til Adolf Hitler. Etterpå orienterte seg han seg forsiktig og kom inn i en engere krets, bestående av blant andre den senere tyske president Richard von Weizsäcker,[11] og tilkjennega at han ikke lenger kunne adlyde en fane-ed som forutsatte en gjensidighet som var bortfalt, etter at Hitler brøt den ved gjentatte forordninger om rene forbrytelser. Etter tre måneder var Bussche fast besluttet på at det var hans plikt - ikke å ofre sitt liv for Tyskland på slagmarken - men heller risikere det for fedrelandet i kamp mot Hitler. Han kom da etter hvert inn i den offiserkretsen av motstandsfolk som også grev Fritz-Dietlof von der Schulenburg og grev Claus Schenk von Stauffenberg tilhørte.
Richard von Weizsäcker tilhørte samme regiment fra Potsdam som Bussche og ble senere president i Forbundsrepublikken Tyskland. Mens han og Bussche deltok i beleiringen av Leningrad, satt de en kveld sammen med flere offiserskolleger og drakk snaps i kommandantens datsja under hans fravær. Plutselig trakk en offiser pistolen og skjøt Hitler-portrettet som hang i glass og ramme på veggen, tvers gjennom pannen. Det fulgte en fryktelig stillhet. Så sa Weizsäcker: «Før vi diskuterer hva vi skal gjøre, er det nok best at vi alle skyter på det.» Dermed ble det seks kulehull i bildet og i veggen bak. De besluttet å ta ned bildet og erstatte det med et annet, også for å skjule kulehullene i veggen. De oppdaget da at det ikke fantes flere bilder av Hitler på stedet. I stedet la de en plan. I den tyske hærs regelverk het det at om en offiser havnet i håndgemeng med en av sine underordnede offiserer, ble den høyerestående offiseren uten videre forflyttet. Da de hørte kommandanten i snøen utenfor, lot de som de var fulle, tumlet ut og julte ham opp før de trakk seg tilbake til sine rom. Neste dag ba de ham om unnskyldning, men så røpet den forslåtte kommandanten at han hadde drevet svartebørshandel, og at han trodde de hadde banket ham opp for å ha brakt avdelingen i vanry med dette. Han nevnte derfor aldri hendelsen igjen, og ikke de heller.[12]
Attentatforberedelser
[rediger | rediger kilde]Den 16. desember 1943 skulle Hitler være med på en fremvisning av nye vinteruniformer. Hauptmann Axel von dem Bussche hadde klart å bli blant de utvalgte «modeller». Under attentatet med kodenavnet «Overfrakk» skulle han ha to håndgranater i lommen og avsikre dem når Hitler inspiserte antrekket hans. Attentatet gikk i vasken pga endringer i Hitlers timeplan. Til overmål ødela et alliert luftangrep toget som kom med uniformene.[13]
Grev Claus von Stauffenberg, som hadde planlagt det hele, forsøkte i januar 1944 å få Bussche «utlånt» til seg fra fronten nok en gang, men denne gangen motsatte divisjonskommandanten seg det. Kort etter ble Bussche hardt såret, og bortfalt dermed som mulig attentatmann. Den neste selvmordsbomberkandidaten som ble funnet, var Heinrich Ewald von Kleist fra samme avdeling.
Ved siden av Fabian von Schlabrendorff og Rudolf von Gersdorff var han en av få overlevende etter offiserssammensvergelsen bak 20. juli-attentatet mot Hitler.
Sykehusopphold
[rediger | rediger kilde]Etter at Bussche ble hardt såret i beina vinteren 1943/44, lå han på sykehus i nesten ett år. Som offiser med utmerkelse sørget han for å komme til et SS-sykehus, der pleien var best. Her fikk han besøk av offiserskollegaen Friedrich Karl Klausing,[14] som alltid spredde humør rundt seg og ble svært populær blant SS-mennene som også var pasienter på stedet. Etter 20. juli-attentatet mot Hitler stod Klausings navn på den første listen over arresterte. SS-mennene på sykehuset sendte da telegram til Hitler om at kaptein Klausing måtte slippe å bli hengt. Hitler svarte at alle skulle henges.[15] Klausings far tok sitt liv; han fikk sparken fra sin stilling som rektor ved det tyske universitetet i Praha og var en overbevist nazist.[16]
Heldigvis for Bussche var han fremdeles sengeliggende under 20. juli-attentatet. Han hørte på radioen minister Robert Ley rase mot «blå-blodete svin og svikere». Samme kveld tygget han i seg adresseboken sin, side for side. Fremdeles hadde han sprengstoffet til attentatforsøket i 1943 blant utstyret sitt, og det tok en stund før en venn klarte å få det fjernet.[17]
Etter utskrivning ble han tildelt en liten bil som var tilpasset slik at han kunne kjøre den. Han hentet den i Berlin, og på vei derfra tok han med en oberst som var kommandant i sin bydel, men uten drivstoff til å forflytte seg. På vei ut av Berlin kjørte de forbi sporvogner fylt med murbrokker fra byens sønderskutte bygninger. Bussche spurte hva dette var. Obersten forklarte at det skulle stanse russiske tanks. Bussche spurte vantro hvor lenge dette ville stanse russerne. «I 60 sekunder,» svarte obersten. «59 sekunder for å stanse og le fra seg, og 1 sekund for å kjøre igjennom. Men vær ikke bekymret, vi har et hemmelig våpen.» Han viste til V-1- og V-2-rakettene. «Nå har vi V-8 til å få en slutt på krigen: Adolf med køllen.» Bussche sa at da visste han at «alt var over».[18]
Etter andre verdenskrig
[rediger | rediger kilde]Etter krigen studerte han jus, og arbeidet først som programassistent ved BBC Londons tyske avdeling. 1948/49 arbeidet han for forlaget Suhrkamp, før han ble engasjert i forberedelsene til den tyske gjenopprustning. Han ble etter hvert ansatt ved presse- og informasjonskontoret til den føderale tyske regjering i sekretariatet for informasjonsarbeid ovenfor britiske samveldestater og USA.
En gang møtte han farmasøyten som hadde laget selvmordspillene som blant andre Himmler og Göring gjorde bruk av. Bussche spurte når de hadde bedt om pillene. «Tidlig i 1944,» var svaret.[19]
Fra 1954 til 1958 var han legasjonsråd ved den tyske ambassade i Washington. Etter grunnleggelsen av Deutsche Entwicklungsdienst GmbH (Tysk utviklingstjeneste A/S) ble han en av dens to direktører, og bidro avgjørende til utviklingen av tysk utviklingshjelp.
Dessuten var han fra 1964 medlem av presidiet i den tyske protestantiske kirkekongress (Evangelischer Kirchentag), medarbeider for Verdenskirkerådet og rådgiver for Verdensbanken. Han deltok i arrangeringen av FNs miljøkongress i Stockholm i 1972 og var medlem av Vitenskapskollegiet i Berlin.
Han giftet seg i 1950 med lady Camilla Mildred Nicola Acheson, datter av Archibald Alexander John Stanley Acheson, 5. jarl av Gosford, og tidligere gift med en slektning av grev Stauffenberg. Hun og Bussche fikk to døtre. På 1960-tallet var han overhode for det tyske fredskorps. Frem til sin kones død i 1988 bodde han mellom vingårdene over Genfersjøen. I 1985 tilbrakte han et år ved St. Antony's college i Oxford der engelske venner oppfordret ham til å skrive sine erindringer. Men Bussche innvendte alltid at den tyske motstandsbevegelsen var et så overfylt skip at tanken på å skrive om saken satt fast i halsen på ham.[20]
Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ Munzinger Personen, oppført som Axel Freiherr von dem Bussche-Streithorst, Munzinger IBA 00000005298, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage person ID p8506.htm#i85054, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Genealogics[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ «Axel von dem Bussche», Spartacus
- ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 307-08), Penguin Books, ISBN 0-14-024716-5
- ^ Marion Gräfin Dönhoff:Axel von dem Bussche, von Hase und Koehler Verlag, 1994, ISBN 3-7758-1311-X, s. 32: «SS-Leute führten die Juden an eine Grube. Dort mußten sie sich entkleiden, danach in die Grube steigen, in der schon eine Schicht zuckender Leiber lag: Mit dem Gesicht nach unten mußten sie sich dem Befehl gehorchend auf die Ermordeten legen und wurden dann durch Schüsse in den Hinterkopf getötet.»
- ^ «Axel von dem Bussche», Spartacus
- ^ «Es war grauenhaft», Spiegel. Richard von Weizsäcker forteller: «Axel von dem Bussche hatte im rückwärtigen Heeresgebiet beobachtet, wie jüdische und nichtjüdische Bewohner der Gegend einen tiefen Graben ausheben, sich hineinlegen mussten und dann erschossen wurden. Er kam gleich zum Regiment zurück, und es ist mir unvergesslich, wie er sagte, das Einzige, was er zu tun versäumt habe, sei gewesen, sich dazuzulegen. Axel war ein Hüne von Mann, hochdekoriert. Er war tief geprägt von diesem Erlebnis, und wenn man das von ihm gehört hatte, dann konnte man sich nur noch, soweit möglich, an Widerstandsplänen beteiligen.»
- ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 307-08)
- ^ «Axel von dem Bussche», Spartacus
- ^ F.K. Klausing
- ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 307)
- ^ F.K. Klausing, W2gravestone
- ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 307)
- ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 308)
- ^ Michael Baigent og Richard Leigh: Secret Germany (s. 308)
- ^ Nekrolog over von dem Bussche, the Independent, 20. februar 1993