Karlsbad-beslutningene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Tenkeklubben. (Anonym, 1819). Fra skiltteksten: Hvor lenge bør det egentlig være lov til å tenke?

Karlsbad-beslutningene (tysk: die Karlsbaderbeschlüsse) er en vanlig betegnelse på visse beslutninger (Beschlüsse) gjort av statene i Det tyske forbundet, i august 1819. Beslutningene bærer navnet etter byen Karlsbad (idag Karlovy Vary) i Böhmen, hvor møtene ble holdt.

Regjeringene i Det tyske forbund hadde lenge vært bekymret over, og direkte motarbeidet tidens liberale strømninger. Mordet på August von Kotzebue som hadde stilt seg kritisk til liberalismen, ble den utløsende faktor for innføringen av en reaksjonær politikk. Beslutningene i Karlsbad medførte innføring av pressesensur og politiovervåkning av universitetet. Et eget organ ble opprettet for å etterforske statsfiendtlig virksomheter (Umtriebe) fra såkalte demagoger. Meningen var at beslutningene skulle være midlertidige, men de ble likevel ikke opphevet før i 1848.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Studentopptoget til Wartenburg hadde skremt monarkiets forsvarere i Europa.

Regjeringene i Det tyske forbund hadde følt seg truet av den voksende nasjonalfølelsen i befolkningen generelt og i studentforeningene spesielt.[1] Helt siden Wartburgfesten i 1817 hadde regjeringene innført mottiltak mot studentbevegelsen. Fyrst Klemens von Metternich i Østerrike var en pådriver i arbeidet. Studentopptoget til Wartburg var en sentral begivenhet i utviklingen. Gjennom opptoget og den såkalte Wartburgfesten, ga studentene uttrykk for sin skuffelse over at kongen ikke hadde gitt landet den liberale forfatning han hadde lovet.[2] Under kongressen i Aachen i 1818 ble studentenes økende nasjonalfølelse diskutert med bekymring.[3]

Den anti-liberale forfatter og russiske embetsmann, August von Kotzebue, ble i 1819 myrdet av Karl Ludwig Sand (1795-1820).[1] Sand var student, og medlem av en studentforening (Burschenschaft). Kotzebue hadde uttalt seg spottende til studentenes liberale tanker.[3] Mordet ga Metternich et påskudd til å innkalle medlemsstatene til møte, for der å vedta tiltak mot studentene og demagogene.[4] Det siste var styresmaktenes betegnelse på andre opposisjonelle.

Drøftelsene på møtet[rediger | rediger kilde]

Grunnlaget for drøftelsene i Karlsbad ble lagt allerede 1. august 1819, i et møte mellom Metternich og kong Fredrik Vilhelm av Preussen, avholdt i byen Teplin i Böhmen.[5][6] Den opprinnelig så liberale statskansler Karl August von Hardenberg var også med, men nå døv og nærmest senil.[5]

Møtene i Karlsbad, tjuetre såkalte konferanser, startet 8. august og ble avsluttet 31. august samme år. Fyrst Metternich ledet møtene, og ble assistert av Friedrich von Gentz. De to trakk opp konferansenes hovedtemaer. Temaene var for det første hvilke umiddelbare tiltak som var nødvendige etter mordet på August von Kotzebue. Videre skulle statene drøfte mer langsiktige spørsmål, blant annet sammensetningen av medlemsstatenes representative forsamlinger. Vedtakene ble i september 1819 stadfestet i en hastebeslutning i Forbundsdagen.[7][1]

Sensur- og overvåkningslovene[rediger | rediger kilde]

Beslutningene om de umiddelbare tiltakene var praktisk talt enstemmige.[4] Tiltakene medførte overvåkning av universitetslærernes og studentenes politiske holdninger.[1] Videre ga de regjeringen fullmakt til å avskjedige professorer dersom deres undervisning var egnet til å forstyrre ro og orden. Det samme gjaldt dersom de kunne tenkes å undergrave grunnlaget for den bestående statsform. Hemmelige studentforeninger (burschenschaft) som Kotzebues morder hadde vært medlem av, ble forbudt. De studenter som ble utvist fra et universitet på grunn av politisk aktivitet, fikk heller ikke begynne ved andre universiteter i landet. En ny presselov medførte skjerpet sensur av aviser og bøker som hadde mindre enn 20 ark.[1] Endelig ble det besluttet å anbefale en lov for overvåking og etterforskning av såkalte demagogiske anslag (demagogische Umtriebe). En nyopprettet kommisjon i Mainz skulle forvalte de tre lovene.   

Flere av regjeringene i det tyske forbund var misfornøyd med de nye lovene. Preussen ønsket i utgangspunktet ikke så strenge tiltak mot universitetene, slik det likevel ble til slutt.[1] I Preussen var det særlig kultusminister Karl vom Stein zum Altenstein (1770-1840) som argumenterte mot beslutningene. Allenstein prøvde å dempe de reaksjonæres kamp mot student- og turnforeningene, blant annet ved å inkorporere turn i skoleundervisningen.[8] Turnbevegelsen var startet av Turnvater Jahn med formålet å styrke nasjonalfølelsen i befolkningen.[9]   

Konstitusjonelle spørsmål[rediger | rediger kilde]

De mer langsiktige spørsmål dreide seg om en tolkning av forbundstraktatens bestemmelse (Artikkel XIII) om medlemsstatenes representative forsamlinger, etableringen av en føderal høyesterett, og spørsmål om samhandel statene imellom (Artikkel XIX).[4]      

I diskusjonen om medlemsstatenes konstitusjon dreide spørsmålet seg om traktatens Artikkel XIII[10] skulle tolkes som om den inneholdt et påbud om en tradisjonell stenderforsamling, slik Metternich ønsket. Alternativet var at statene kunne ha en representativ forsamling, bygget på folkesuverenitet.[4] Den som tok til orde for det siste var blant andre grev Wintzingerode, som representerte kongen av Württemberg. Wintzingerode hevdet at en stenderforsamling var i strid med tidens ånd og at den ville utelukke den offentlige opinion fra regjeringen. Dersom forbundstraktaten ble tolket slik Metternich ønsket, vil den ifølge Wintzingerode øve vold på suvereniteten til de statene som allerede hadde vedtatt konstitusjoner basert på folkerepresentasjon, slik som Württemberg hadde gjort. Flertallet av statene støttet imidlertid Gentz' tolkning av Artikkel XIII. De var imidlertid like uforberedt som Wintzigerode på at dette skulle være et tema i møtet. Saken ble derfor utsatt til ministerkonferansen som skulle avholdes i Wien 1919. Uenigheten mellom statene kom ikke for offentligheten. Metternich sørget for at den offisielle protokoll viste enighet utad, mens regjeringenes betenkeligheter ble samlet i en egen hemmelig protokoll.                  

Betydning[rediger | rediger kilde]

Karlsbad-beslutningene innebar en omdefinering av formålet med den tyske forbundsstaten.[11] Formålet var ikke lenger borgernes velferd i vid forstand, slik meningen var da forbundet ble dannet i 1815. Isteden skulle statsorganenes hovedformål være å sørge for landets sikkerhet. Realiteten var at staten skulle danne et vern mot kritikerne av Metternichs system.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Harald Lönnecker (17. juni 2011). «Karlsbader Beschlüsse». Lexikon zu Restauration und Vormärz. Deutsche Geschichte von 1815 bis 1848, hrsg. v. Andreas C. Hofmann. Besøkt 28. februar 2016. 
  2. ^ Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, bind 18
  3. ^ a b Klinge, Matti (1985). Borgerskapets brytningstid. [Oslo]: Cappelen. s. 47. ISBN 8202049431. 
  4. ^ a b c d Walter Alison Phillips. «1911 Encyclopædia Britannica/Carlsbad Decrees». Wikikilden. Besøkt 2. mai 2016. 
  5. ^ a b Ringard, Morten (1958). Europas herre: Metternich, diplomat og statsmann. Oslo: Aschehoug. s. 239. 
  6. ^ Christoph Bühler. «Gesamtglossar» (PDF). Das Internet Gesichtsbuch. Besøkt 3. juni 2016. 
  7. ^ «1069-1070 (Nordisk familjebok / Uggleupplagan. 13. Johan - Kikare)». runeberg.org (svensk). 1. januar 1910. Besøkt 27. februar 2016. 
  8. ^ Gollwitzer, Heinz (1953). «Altenstein, Karl Sigmund Franz Freiherr von Stein zum Altenstein». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 8. mars 2016. 
  9. ^ Ueberhorst, Horst (1974). «Jahn, Friedrich Ludwig». Neue Deutsche Biographie. Besøkt 8. mars 2016. 
  10. ^ Karl Zeumer (1913). «Deutsche Bundesakte». Verlag von J.C.B. Mohr (Paul Siebeck) i Wikikilden. Besøkt 8. mars 2016. 
  11. ^ Günter Wollstein (21. januar 2010). «Europa unter Modernisierungsdruck». Bundeszentrale für politische Bildung. Besøkt 6. mars 2016. 
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Karlsbad-beslutningene&oldid=24131382»