Karl Friedrich Bahrdt

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Karl Friedrich Bahrdt
Bahrdt old.jpg
Født25. august 1741
Bischofswerda
Død23. april 1792 (50 år)
Nietleben
Utdannet ved Universitetet i Leipzig
Beskjeftigelse Språkforsker, teolog, skribent, universitetslærer
Nasjonalitet Tyskland
Medlem av Illuminatus-ordenen

Karl Friedrich Bahrdt, også skrevet Carl Friedrich Bahrdt (født 25. august 1741 i Bischofswerda i Sachsen; død 23. april 1792 i bydelen Nietleben, Halle (Saale) i Sachsen-Anhalt), var en radikal tysk teolog, forfatter og eventyrer i opplysningstiden.

Han skrev satirer og frivole historier og deltok i polemikker, mesteparten av tiden anonymt. Best kjent er han for sin bok Neuesten Offenbarungen Gottes in Briefen und Erzählungen (norsk: Guds nyeste åpenbaringer i brev og fortellinger).[1]

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Karl Friedrich Bahrdt studerte teologi ved Universitetet i Leipzig 1756-61 blant annet under Christian August Crusius.

Karriere[rediger | rediger kilde]

Han ble professor i bibelsk filologi sammesteds i 1766, fra hvilken stilling han i 1768 ble avsatt på grunn av anklager om samvær med en prostituert. Han hadde i samme periode langsomt beveget seg vekk fra pietismen og over til heterodoksien. Han ble deretter med støtte fra sin mentor Johann Salomo Semler, professor i bibelske antikviteter ved det filosofiske fakultet ved Universitetet i Erfurt, og i 1771 teologisk professor og prest i Giessen, hvor han «for menneskets moralske forbedrings skyld» utgav en mønsteroversettelse av Bibelen.

Han hadde på dette tidspunkt beveget seg over til et unitaristisk standpunkt, og en avvisning av de bibelske mirakler og i praksis alle overnaturlige beveggrunner. Dette førte til at han ble gjenstand for spottegloser fra pietisten Friedrich Karl von Möser og fra Goethe og et krav om offentlig avvisning av sine idéer eller bli avsatt fra embedet. Bahrdt valgte frivillig å forlate embedet, idet han uttalte at han «heller ville tigge i gatene med hustru og barn, enn å gi prestene og teologene en slik triumf».[2]

Senere var han overlærer ved en skole i Marschlins og superintendent i Dürkheim. Bahrdt ble avskjediget også fra disse stillingene, på grunn av sine radikale holdninger og sin livsførsel.[1]

Allikevel ble han generalsuperintendent i Dürkheim an der Hardt, hvor han fikk opprettet et filantropi. Fra 1779 holdt han flere forelesninger i filologi og filosofi i Halle. På denne tiden gikk han bort fra sine mest radikale religiøse synspunkter. Han tiltrakk seg en masse studenter på sine forelesninger; han hadde fått forbud mot å undervise i teologi og metafysikk. Han klarte her å bygge opp et nettverk av likesinnede radikale tenkere, blant andre professorene August Friedrich Wilhelm Crome (1753-1833) og Johann Wilhelm Hezel, og juristen Karl von Knoblauch.

Etter en utenlandsreise som blant annet gikk til Sveits, Amsterdam og England 1775-1777, begynte han å utvikle radikale meninger for eksempel om naturalisme og republikanisme. I den tredje utgave av sin oversettelse av Det nye testamente, forkastet han all spesifikk kristen lære og ville kun akseptere at «Moses og Jesus, likesom Konfutse, Sokrates, Luther og Semler, samt seg selv, alle var det guddommelige forsyns verktøy med hvilket det søkte å fremme menneskets godhet»".[3]

Etter at Fredrik den store døde, ble Bahrdt tvunget til å slutte med forelesningene ved universitetet i Halle. Han var sterkt påvirket av den franske revolusjon, og omtalte seg etterhvert som en radikal demokrat.[1]

Han skrev en mengde bøker, hvori han fremstilte Jesus Kristus som naturalist og kristendommen som et moralsk system. På grunn av overanstrengelse oppga han sin lærervirksomhet og levde av å drive et gjestgiveri i Nietleben[1] utenfor Halle, bare avbrutt av et år ved et opphold som fange i Magdeburgs festning, der han skrev romaner og satirske og polemiske skrifter, og sin selvbiografi i fire bind med tittelen Geschichte seines Lebens, seiner Meinungen und Schicksale (1790).

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d Encyclopædia Britannica
  2. ^ Jonathan Israel, Democratic Enlightenment, 2011, s. 311.
  3. ^ Jonathan Israel, 2011, s. 312.

Kilder[rediger | rediger kilde]