Arnold de Fine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Arnold de Fine
Arnold Fiine.JPG
Født1614
Helsingborg, Skåne, Danmark
Død6. november 1672
Trondhjem, Norge
Far Hans Arnoldisen de Fine
Yrke Prest, biskop, historiker
NasjonalitetNorge

Arnold de Fine (født 1614 i Helsingborg i Skåne, død 6. november 1672 i Trondheim) var en dansk biskop i Trondheim og historiker. Han skrev en norgeshistorie på latin som nå er gått tapt.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Hans Arnoldisen de Fine (død 1637), sogneprest i Helsingborg, som den gang var del av Danmark. I 1634 ble han student fra Herlufsholms Skole.

Han var fetter av biskop Ludvig Munthe i Bergen (en av Arnold de Fines tanter var biskopens mor). Etter å ha studert noen år ble Arnold de Fine i 1637 kalt til Bergen for å bli biskopens korektor. Etter å ha tatt magistergraden i København i 1639, ble de Fine rektor i 1647, og i 1663 ble han lektor i teologi i Bergen.

Prest[rediger | rediger kilde]

Som rektor lot han seg prestevie for selv å kunne bestyre Hammer sogn, som tilhørte rektoratet. Bestyrelsen i stiftet forlangte imidlertid at han skulle avstå fra dette embetet og utnevne en visepastor. Som lektor var han også sogneprest i Fana ved Bergen. Ved de norske stenders stadfestelse av Enevoldsarveregjeringsakten på Akershus i 1661 var de Fine en av representantene fra domkapitlet i Bergen.

Norges kansler, Ove Bjelke til Austrått, oppfordret de Fine til å skrive en norsk historie på latin, som antagelig skulle være noe tilsvarende til den danske historien som på samme tid ble forfattet av Vitus Bering.[trenger referanse] Da stattholder Ulrik Fredrik Gyldenløve også ga planen sitt bifall, søkte de Fine regjeringen i København om understøttelse, eller om løfte på den første ledige bispestolen i Norge. Han fikk kongelig tilsagn om det siste i 1667, men på den betingelse at han skulle fortsette å skrive på sin norske krønike, og på egen bekostning gjøre reiser i Norge og holde assistenter. Det kongelige tilsagn fastslo dette med disse ord:

«Dog skal han dermed pligtig være at fortfare med den norske Krønnike, som han sig allerede haver foretaget paa Latin at skrive, indtil den fuldbragt vorder, og paa egen Bekostning selv Rejser i Landet gjøre, Steder at bese, saa vel som og Amanuenses underholde, som til bemeldte Krønnikes Forfærdigelse behøves kunde».[trenger referanse]

Fra da av kalte de Fine seg «historiographus regius».

de Fine skal ha levert Peder Griffenfeld en prøve av det stort anlagte arbeidet, og denne skaffet ham 11. juli 1671 posten som visesuperintendent i Trondhjem, med løfte om å overta bispestolen etter biskop Erik Bredal. Betingelsen var at han fullførte sin norske krønike innen to år.[trenger referanse]

Biskop[rediger | rediger kilde]

I februar 1672 ble de Fine innviet av biskop Johannes Vandal i København. Da biskop Erik Bredal døde i mai samme år, overtok de Fube straks bispesetet, men døde plutselig 6. november 1672 i domkirkens sakristi, da han nettopp hadde gjennomført en presteordinasjon.

En samtidig prest i Throndhjems Stift bemerker om ham at «han begyndte her strængt og skarpt; havde han levet, da havde man uden Tvivl hørt adskilligt».[trenger referanse] Som en alminnelig formodning føyer han imidlertid til at biskopens «fortrædelige Sindelag» kom av at han «for meget havde pint sit Legeme» (med studier).[trenger referanse]

Etter hans død ville man sende hans ufullendte historiske arbeider til København, men de er nå forsvunnet.

De Fines hustru, Marie Hofmann, overlevde ham. Etter mannens død flyttet hun tilbake til Bergen, som var hennes opprinnelige hjemby.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Tönnesen, Allan (red.) Hans Cappelen, Jörgen Elsöe Jensen, Audun Lem, Ditlev Tamm, Kaare Seeberg Sidselrud, Steen Thomsen (2013). Magtens besegling. Enevoldsarve-regeringsakterne af 1661 og 1662. Kjöbenhavn. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Erik Bredal 
Biskop i Trondhjem
(1672–1672)
Etterfølger:
 Erik Pontoppidan den eldre