Erik Pontoppidan den eldre

Se også Erik Pontoppidan

Erik Pontoppidan den eldre
Erik Pontoppidan den eldre malt av Abraham Wuchters.
Født		21. jan. 1616 Faaborg-Midtfyn kommune, Danmark
Død		12. juni 1678 (62 år) Trondhjem, Norge
Beskjeftigelse		Lingvist, prest, lyriker, teolog
Embete		Biskop i Nidaros (1673–1678)
Nasjonalitet		Norge Danmark
Erik Pontoppidan den eldre på Commons

Erik Eriksen Pontoppidan (født 21. januar 1616 på Bjergegaard i Sønder Broby Sogn på Fyn i Danmark, død 12. juni 1678 i Trondhjem) var en dansk biskop og forfatter. Han blir ofte kalt Erik Pontoppidan den eldre for å skille ham fra Erik Pontoppidan (den yngre). Gjennom oversettelsen av Luthers lille katekisme til samisk gjorde Pontoppidan det første forsøket på å bruke samisk som skriftspråk.

Liv og virke

Bakgrunn

Foreldrene var Erik Knudsen, ridefoged over det gods som Christian Holck eide på Fyn og Langeland, og Anne Lauridsdatter av en gammel fynsk presteslekt. Etter sitt fødesogn Broby latiniserte sønnen, ifølge datids skikk, sitt navn og lot seg kalle Pontoppidan.

Utdannelse

Da den lille Erik tidlig røpet gode anlegg, lot de som det synes velhavende foreldre ham undervise privat av stedets prest, og da han var ni år gammel sette i latinskolen i Odense, hvorfra han i 1633 gikk over til gymnasiet.

I 1635 ble han immatrikulert ved Københavns Universitet. Her ble man snart oppmerksom på ham så vel på grunn av hans dyktighet i teologien som ved hans poetiske forsøk, som både på dansk, latin og gresk mentes å gi ualminnelig store løfter for fremtiden. Det første av hans dikt som oppnådde å bli trykket, et latinsk bryllupscarmen, var forfattet allerede før han kom til universitetet. Han var meget yndet av den teologiske professor, Sjællands senere biskop, Jesper Rasmussen Brochmand, i hvis hus han jevnlig kom, ja i noen tid losjerte, og ved hvis hjelp han oppnådde å bli informator for flere unge adelsmenn, både før og etter at han i 1638 hadde tatt sin attestats med særdeles hedrende vidnesbyrd.

I 1641 reiste han utenlands, dels for et kongelig stipendium, dels med understøttelse fra Ellen Marsvin, som allerede tidligere hadde vist seg som hans velynderinne. Idet Trettiårskrigen raste med full kraft i Tyskland, hvor universitetene lå så godt som øde, gikk hans reise til Holland og senere til Frankrike.

Tidlig virke

I 1643 vendte han tilbake til København og tog magistergraden, hvorpå det ble ham tilbudt å bli professor i poesi og samtidig prost ved Kommuniteter. Men dette hedrende tilbud avslo han fordi han håpet å komme på en ny utenlandsreise, nemlig som hovmester for en ung adelsmann. Da imidlertid denne, for hvem Pontoppidan hadde vært veileder under hans opphold i Sorø, neste år gav seg i krigstjeneste, ble reisen ikke til noe.

Pontoppidan stod altså ledig på markedet og tilbød nå sin tjeneste som professor i poesi; men da han dertil hadde knyttet den betingelse å være fritatt for prostestillingen ved Kommunitetet. ble hans tilbud ikke antatt. Det han så gjorde var dels å studere videre, og dels som privatdosent holde forelesninger, likesom han i disse år både samlet og utgav noen bøker i forskjellige vitenskaper.

Et håp han i 1645 hadde næret om å bli prest i hovedstaden, ble ikke til virkelighet.

Slottsprest

Han var imidlertid blitt kjent ved hoffet, ettersom han adskillige ganger hadde preket for kongene både på dansk og latin. I 1649 ble han utnevnt til slottsprest på Antvorskov og hospitalsprest i Slagelse. I 1665 ble han prest i Køge samt prost over Ramsø herred.

Språklitteratur; Han fullførte i denne periode blant annet Grammatica danica (1668), den første trykte danske grammatikken. Han kom allerede da med forslag til dansk rettskriving. Han begynte nok på dette arbeidet rett før eller kort etter sin hjemkomst fra utenlandsreisen 1643. Men den så først lyset i 1668. Den er skrevet på latin. Pontoppidans danske grammatikk er en frukt av vitenskapelig sans og drift forent med fedrelandskjærlighet. Han ville skape et dansk sidestykke til de grammatikker over levende språk som allerede fantes, og han ville heve morsmålets anseelse og dyrkelse. Hans forståelse av språkutvikling og språkslektskap utmerker seg ikke frem for samtidens alminnelige, men etymologi og språksammenligning inntok ingen fremherskende plads. Det rike og velordnede innhold er hentet fra språket som det levde i litteratur og på folkemunne. Om det 17. århundres danske talespråk gir Pontoppidans grammatikk opplysninger som man nå vanskelig ville kunne finne annetsteds.

Teologi og fromhetslitteratur: I for det meste dette livsavsnitt utfoldet Pontoppidan i det hele en betydelig forfattervirksomhet, både på prosa og i vers, så vel på latin som på dansk, og etter hans død fantes dessuten en stor del utrykte verker. Hans religiøse dikt, der især inneholdes i Vor højplagede Frelsers Jesu Christi Bloddaab (1653) og En liden Bønne- og Salmebog (1672), hever seg ikke synderlig over de alminnelige gudelige rimerier. Skjønt Pontoppidan levde i den lutherske ortodoksiens tid, er det i hans forfatterskap meget som bringer tanken hen på det følgende århundre, da pietismen og især herrnhutismen hadde utpreget tilbøyelighet til både i tide og i utide å fortape seg i betraktninger av og uttalelser om Frelserens «blod», variert på så mange måter at man ikke uten grunn har talt om blodteologien. Pontoppidan er en forløper for dette; allerede titlene på noen av hans skrifter tyder hen til det: Gudelige og gavnlige Betænkninger over vor Frelsers Jesu Christi hellige og højværdige Bloddaab (1653) og Teratologia s. Appendix, d. e. kort Forklaring over de Tegn, som skete i og efter vor Frelsers Jesu Christi Lidelse (1653). Av hans etterlatte og utrykte skrifter omtales med særlig ros hans temmelig utførlige Ethica sacra som et i det hele interessant arbeide, som røper megen lærdom. Men som teologisk forfatter har han etterladt mindre spor enn som språkmann.

Biskop i Trondhjem

I 1673 ble han utnevnt til biskop i Trondhjem. I sine første bispeår hadde Pontoppidan en hel del bryderier av sektereren Anders Kempe, som i 1674 ble landsforvist. Senere synes alt å være gått rolig i de få år han kom til å virke som biskop. Han var en flittig visitator som kom selv til de fjerneste deler av sitt utstrakte stift, til hvilket i den tid også Nordlandene hørte. Han bar omsorg for finnenes (samenes) åndelige vel og oversatte til deres bruk Luthers lille Katekismus; oversettelsen lå ferdig ved hans død og skal ha vært det første forsøk på å benytte samisk som skriftspråk.^{[trenger referanse]} Undervisningen, både i Trondhjems lærde skole og omkring på landet, strebet han av all kraft å fremme, og på sine visitaser unnlot han sjelden å medbringe bøker, bilder, epler og lignende småting som belønninger for flittige barn.

I 1675 ble han tildelt den teologiske doktorgrad.

Allerede 12. juni 1678 døde han. Han etterlot seg enken Catharine Valentinsdatter Køler, datter av presten i Kalundborg, og som han hadde ektet i 1653. Hun ble i 1681 gift med professor Jens Jensen Bircherod. Der var i Pontoppidans ekteskap kun ett barn, en sønn Valentin, som ble dansk resident i Venezia og adlet med navnet Lillienkrantz, men med hvem slekten og navnet døde ut.

Av det tronshjemste stiftets prester som han som biskop i alle henseender gjerne ville være til hjelp, var han meget avholdt, og etterretningen om hans død ble mottatt overalt med stor beklagelse. Enda flere menneskealdre etter hans død hadde man rundt om i stiftet bevart ham i kjærlig minne.

Eksterne lenker

• Erik Pontoppidan den eldre i Dansk biografisk leksikon
• Erik Pontoppidan den eldre i Norsk biografisk leksikon

Forgjenger:  Arnold de Fine

Biskop i Trondhjem (1673–1678)

Etterfølger:  Christopher Hanssen Schletter