Arne Randers Heen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Jump to navigation Jump to search
Arne Randers Heen
Født4. april 1905
Isfjorden
Død7. februar 1991
Åndalsnes
Ektefelle Bodil Roland Heen
Far Gunnar Randers (1877–1963)
Mor Sofie Heen (1877–1959)
Søsken Gunnar Randers
Beskjeftigelse skredder, tindebestiger, kjøpmann
Nasjonalitet Norsk

Arne Randers Heen (født på Hen i Isfjorden 4. april 1905, døde på Åndalsnes i Romsdal i 7. februar 1991 [1]) var en norsk skredder, fjellklatrer og motstandsmann under andre verdenskrig. Han besteg 1 555 meter høye Romsdalshorn hele 233 ganger og fikk han tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn». Han var landets ledende fjellklatrer fra 1920-tallet til omkring 1960, men en outsider i forhold til miljøet i Norsk TindeklubKolsås og Turtagrø.[2]

Hans mor Sofie Heen kom fra Isfjorden i Romsdal. Faren var ingeniøren Gunnar Randers (1877-1963) som også var far til Gunnar Randers. Kristofer Randers var en slektning. Heen vokste opp i Isfjorden og bodde senere på Åndalsnes der han arbeidet som skredder.[3][2] Moren Sofie arbeidet en tid som stuepike i Ålesund og ble der kjent med ingeniøren Gunnar Randers som arbeidet gjennoppbygging av byen etter brannen i 1904. Sofie Heen var også skredder og sydde blant annet til nordlandshandlere. Arne Randers Heen gikk på gymnas (latinartium) i Volda.[4]

Han var gift med Bodil Roland (1917–2007), også hun en ivrig tindebestiger.[4] Isfjorden blir kalt «konfeksjonens vugge» i Norge og Heen lærte seg tidlig skredderfaget. Senere deltok han i den årlige Nordlandshandelen til Lofoten, der skreddere fra Romsdal solgte sko og klær til fiskere [5].

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Trollryggen, pillaren til venstre for selve Trollveggen og urkjegla, ble klatret første gang i 1958 av 53 år gamle Arne Randers Heen sammen med Ralph Høibakk (21 år). Høibakk klatrer ruten på nytt 50 år etter.[6]

Heen og andre nordlandsfarere var i Lofoten under invasjonen 9. april. Da han kom hjem var huset nedbrent etter bombingen og av isøksen forært av Carl Hall var bare metallet uskadet. Under krigen var Heen aktiv i heimefronten. På eget initiativ laget han kart over tyske militære anlegg i Romsdalen og da han fikk kontakt med motstandsbevegelsen ble det overlevert til rette vedkommende. Heen fikk usynlig blekk slik at han kunne sende beskjeder kamuflert i annen korrespondanse. Han tok også bilder av de tyske anleggene. Blant annet fotograferte han fra toppen av Romsdalshorn og i London ble de imponert over det de antok var flyfoto. Heen hjalp rømte russiske fanger å holde seg i skjul og senere komme seg over fjellet til Valldal der de ble skjult av lokalbefolkningen til krigen var over. Heen hjalp også Sven Sømme, som var på flukt, over fjellet til Eikesdalen og der Sømme tok seg videre til Sverige. Våren 1944 var Heen arrestert i fire uker fordi han hadde hatt kontakt med en rømt polsk fange. Han fikk opplæring i våpenbruk og sabotasje, og lagret en del utstyr. Heen bisto også Joachim Rønneberg og de andre som lå i dekning i Tafjordfjella med mat og andre forsyninger.[3]

Etter frigjøringen 8. mai var han sjef for hjemmestyrkene på Åndalsnes og omegn. Heen ville bidra til forbrødring 3. juni og inviterte personer fra alle nasjoner som var representert på Åndalsnes den dagen (Frankrike, Polen, Tsjekkoslovakia, Belgia, Nederland, Italia, Sovjetunionen, Østerrike og Tyskland) til fjelltur. De tyske soldatene gikk i uniform og en av dem noterte i boken på toppen av Romsdalshorn: «Mögen sich Nationen Europas in Zukunft genau so friedlich zusammenfinden wie wir bei dieser Bergtour.» (Måtte alle de europeiske nasjonene i fremtiden leve i fred akkurat som vi på denne fjellturen.)[3]

Harry Wood[rediger | rediger kilde]

På Åndalsnes arbeidet kartingeniøren Harry Wood fra Estland for Organisation Todts hovedkontor.[7] Wood stjal detaljerte kart og 130 foto over tyske befestninger mellom Stad og Trondheim, og Heen formidlet dette til XU. XU tvilte på om kartene var ekte og om Wood kunne være dobbeltagent.[8] John M. Turner tvilte på om materialet fra Wood var ekte og om han var til å stole på. Wood var redd for hva som ville skje med ham når krigen var over og ville komme seg til Sverige eller et alliert land og bestemte seg i 1944 for å skifte side. Etterretningsmateriellet byttet Wood mot hjelp til å flykte til Sverige. Med hjelp fra Heen og kurerer kom han seg over til Sverige. Mistanken mot Wood hadde ikke gitt seg og britiske etterretning vurderte å likvidere ham i Stockholm for sikkerhets skyld.[9] Dersom Wood virkelig var dobbeltagent ville Heen og andre motstandsfolk i området være i livsfare. Heen ble advart, men trodde ikke noe på advarslene. Wood hadde gitt sin private dagbok til Heen før han flyktet til Sverige og dagboken viste at Wood hadde arbeidet for tyskerne mens Sovjetunionen okkuperte landet på begynnelsen av krigen. Materiellet fra Wood beskrives som et kupp og en sensasjon for etterretningen.[7] Fra Wood fikk XU blant annet detaljert kart over flyplassen på Gossa med omliggende befestninger.[10]

Romsdalshorn, sett fra Åndalsnes. Heen fikk tilnavnet «Kongen av Romsdalshorn»
Tindemuseet, kombinert museum og bolighus

Tindebestiger[rediger | rediger kilde]

Heen begynte å klatre på slutten av 1920-årene. Han ble spesielt kjent for sine vinterbestigninger av blant annet Romsdalshorn (1930), Juratind, Kongen og Store Vengetind (1931), Bispen (1932), Kvanndalstind (sammen med Torbjørn Krohn, 1933) og Lille Vengetind (1933).[11] Påsken 1956 gikk han sammen med Alf Bækkelund og Bjarne Ugelvik til topps på Store Styggedalstind. Trolig hadde han i sin tid flere førstebestigninger vinterstid enn noen annen i Norge.[12]

Han klatret i 1931 som den første opp til Trolltindene fra selve Romsdalen («Fivaruta» sammen med fetteren Eirik Heen, Fivaruta går til høyre for selve Trollveggen sett fra dalbunnen).[11] Sammen med Ralph Høibakk klatret han som den første opp «Trollryggen» i 1958 (ved Trollveggen). Trollryggen er den lengste (78 taulengder og over 3000 meter klatring), bratteste og vanskeligste av de tre store pillarene i Romsdalen, og er trolig en av de lengste klatrerutene i Europa. I 1958 var det også den klart vanskeligste klatringen som var gjennomført i Romsdalen. Klatringen ble utført med enkelt klatreutstyr og en overnatting.[12] Han hadde 233 bestigninger av Romsdalshorn i perioden 1928-1985, siste gang da han var 80 år gammel.[11] På grunn av dette fikk han tilnavnet «Kongen av Romsdalshornet». Mange av turene til toppen av «Hornet» var som fører for turister.[12] På toppen av Romsdalshorn bygde han en steinhytte.[trenger referanse] Han gikk i 1964 den første ruten fra Romsdalen til Breitinden.[13]

Arne Randers Heen var også på Svalbard, Grønland,[12] i Alpene, og i Himalaya, der han rekognoserte Tirich Mir (med Arne Næss i 1949). Heen tålte ikke de store høydene særlig godt.[14][15] Han var opptatt som medlem i Norsk Tindeklub. Heen var med på flere førstebestigninger. Andrebestiger av Reka i Vesterålen (1930).

I 1939 ble Heen tildelt Medaljen for edel dåd for å ha reddet en fjellklatrer som satt fast i fjellet Dronninga.[16]

Han ble aldri skadet på sine mange turer.[4]

Arne Randers Heen sine samlingar[rediger | rediger kilde]

I 1990 åpnet Norsk Tindemuseum – Arne Randers Heen sine samlingarÅndalsnes, her er også en samling krigsminner. Museet er en stiftelse og utgjør, sammen med selve huset, en gave fra Arne og Bodil. Museet var kombinert museum og bolighus for familien Heen. Etter Arne Randers Heens død i 1991, bodde fortsatte Bodil i huset, hun døde i 2007.

I 2007 besluttet styret for Norsk Tindemuseum å selge museumsbygget. Salget ble godkjent av Stiftelsetilsynet og huset ble omgjort til barnehage. Samlingens skjebne var uviss noen år [17]. Den 13. mai 2016 åpnet Norsk Tindemuseum en helt ny og moderne utstilling i Norsk Tindesenter i sentrum av Åndalsnes [18] [19].

Priser og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Skribent[rediger | rediger kilde]

Heen var skribent og bidrog blant annet med

  • Romsdalshorn (historikk), Norsk Tindeklub, bok 6, 1933
  • Nyklatring i Romsdalen i de siste femten år, artikkel i Norsk Tindeklub, bok 7, 1948.
  • Fører for fjellklatringer i Romsdalen, Norsk Tindeklub, 1949

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Goksøyr, Matti. (2009, 13. februar). «Arne Randers Heen». I Norsk biografisk leksikon. Hentet 31. desember 2016 fra www.
  2. ^ a b c Goksøyr, Matti (26. oktober 2017). «Arne Randers Heen». Norsk biografisk leksikon (norsk). Besøkt 28. januar 2018. 
  3. ^ a b c Gjelstenli, Iver (1988). Arne Randers Heen. Oslo: Samlaget. ISBN 8252132723. 
  4. ^ a b c d e f Solemdal, Arnold (1995). Bygdebok for Nesjestranda: gards- og slektshistorie for Vågsetra, gnr. 112. Molde: Veøy helselag. ISBN 8290393717. 
  5. ^ Søvik, Per Jarle; Søvik Edmund. "Nordlandshandelen. En særegen handelsveg i indre Romsdal gjennom 100 år." Isfjorden Bygdelag. 1986. 132 sider. ISBN 82-90393-20-2
  6. ^ «"Gamlemannen" og fjellet». rbnett.no. 1. august 2008. Besøkt 21. april 2018. 
  7. ^ a b Ulstein, Ragnar (1992). Etterretningstjenesten i Norge 1940-45. Oslo: Cappelen. ISBN 8202138221. 
  8. ^ Molde og Romsdals turistforening: 75 år 1889-1964. Molde: Turistforeningen. 1964. 
  9. ^ Sæter, Einar (1995). XU: i hemmeleg teneste 1940-1945. [Oslo]: Samlaget. ISBN 8252145353. 
  10. ^ Flatmark, Jan Olav (2000). Bak fiendens linjer: Møre og Romsdal under tysk okkupasjon 1940-1945. [Ålesund]: Nytt i ukas forl. ISBN 8291024049. 
  11. ^ a b c Nebell og Bø, 1999, s. 10, 93, 127.
  12. ^ a b c d e Hohle, Per (1984). Glad i fjellet. [Oslo]: NKS-forlaget. 
  13. ^ Nebell og Bø, 1999, s. 117.
  14. ^ Tirich Mir til topps. Gyldendal. 1950. 
  15. ^ Arne Næss. Oslo: Grøndahl/Dreyer. 1992. 
  16. ^ Per Hohle: «Arne Randers Heen», nekrolog i Aftenposten, morgenutgaven 10. februar 1991, s. 18.
  17. ^ «Selger tindemuseet. Styret i Norsk Tindemuseum har besluttet å selge bygget i Frydenlund til Rabben Familiebarnehage DA.» Åndalsnes Avis 27. april 2007.
  18. ^ Siem, Stein. «Kronprinsen åpner Norsk Tindesenter.» Åndalsnes Avis 12. februar 2016.
  19. ^ Oliversen, Charlotte. «Reneste 17.mai-stemning under åpningen av Norsk Tindesenter.» www.norsk-klatring.no 15. mai 2016.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gjelstenli, Iver. Arne Randers Heen, Det Norske Samlaget 1988.
  • Bryhn, R. og Tvedt, K. A. (hovedred.) Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
  • Grimeland, G. Vor sport. Klatring i Norge 1900–2000 (hovedoppgave ved Norges idrettshøgskole), 2000
  • Goksøyr, Matti. Arne Randers Heen. I Norsk biografisk leksikon. 2009.
  • Nebell, Anne Grete og Bjarte Bø (1999). Klatring i Romsdal. Sogge fjellsport.