Hopp til innhold

Glamorgan

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Glamorgan
Glamorgans historiska utbredning. (svensk)

Flagg

Våpen

LandStorbritannias flagg Storbritannia
HovedstadCardiff
Befolkning1 321 256 (2011)
Kart
Glamorgan
51°40′00″N 3°40′00″V
Glamorgan på Commons

Glamorgan (walisisk: Morgannwg) er et tradisjonelt grevskap i Wales.[1] I middelalderen dekket kongedømmet Glamorgan omtrent samme område.

Etter å ha havnet under engelsk styre på 1500-tallet, ble Glamorgan et mer stabilt grevskap, og utnyttet sine naturressurser til å bli en viktig del av den industrielle revolusjonen. Glamorgan er det mest folkerike og industrialiserte området i Wales, og ble en gang kalt «den industrielle revolusjonens smeltedigel», ettersom det inneholdt verdens sentre for tre metallurgiske industrier (jern, stål og kobber) og sine rike kullressurser.

Glamorgan består av forskjellige regioner: industridalene, jordbruksdalen og den naturskjønne Gowerhalvøya. Grevskapet grenset til de tradisjonelle grevskapene Brecknockshire (nord), Monmouthshire (øst), Carmarthenshire (vest), og i sør lå det mot Bristolkanalen. I nord har det et fjellrikt landskap, med dype daler. Urbaniseringen er der karakterisert av byer som ligger på rad i dalene. Kullgruveindustrien, som var vekstgrunnlaget for disse byene, har nå nesten helt forsvunnet, og det er nå lettere industri og servicenæringer som er viktigste næringsveier.Det totale arealet var 2100 km². Begge de største byene i Wales ligger Glamorgan, Cardiff, grevskapsbyen og fra 1955 hovedstaden i Wales, og Swansea. Arealet er omkring 2100 km². Det høyeste punktet er Craig y Llyn (rundt 600 moh.) nær landsbyen Rhigos i dalen Cynon Valley.

Glamorgan er nå delt inn i flere administrative hovedområder.

Historie

[rediger | rediger kilde]

Eldste historie

[rediger | rediger kilde]
Kalksteinsdekke ved Hutchwns Point. Utsikt mot nordvest over Rest Bay fra den store steinhyllen.

Glamorgans terreng har vært bebodd av mennesker i over 200 000 år. Klimaendringer forårsaket dannelse, forsvinning og omforming av isbreer, som igjen førte til at havnivået steg og falt. Til forskjellige tider har livet blomstret, til andre tider har området sannsynligvis vært fullstendig ubeboelig. Bevis for tilstedeværelsen av neandertalere har blitt oppdaget på Gowerhalvøya. Om de forble i området i perioder med ekstrem kulde er uklart. Havnivået har vært 150 meter lavere og 8 meter høyere enn i dag, noe som har resultert i betydelige endringer i kystlinjen i denne perioden.[2][3][4]

Steinalderen

[rediger | rediger kilde]

Arkeologiske funn viser at mennesker slo seg ned i området i en interstadial (ekstra kald) periode. Den eldste kjente menneskegraven i Storbritannia – «den røde damen av Paviland» – ble oppdaget i en kysthule mellom Port Eynon og Rhossili, på Gower-halvøya. «Damen» har blitt karbondatert til ca. 27 000 f.Kr. – i sen pleistocen – da hulen hadde utsikt over et sletteområde, noen kilometer fra havet.[5] Skjelettet ble først bedømt som «dame» ettersom det var dekket av rød oker, men er nå blitt korrigert til en ung mann.[6]

Fra slutten av den siste istiden (mellom 12 000 og 10 000 f.Kr.) begynte mesolittiske jegere og sankere å migrere til den britiske øyer – gjennom Doggerland – fra det europeiske fastlandet. Arkeolog Stephen Aldhouse-Green har bemerket at mens Wales har en «mangfold» av mesolittiske steder, var bosetningene deres «fokusert på kystslettene», og høylandet ble «kun utnyttet av spesialiserte jaktgrupper».[2][7][8]

St Lythans gravkammer, en neolittisk portaldysse i Vale of Glamorgan.
Parc Cwm, en lang kammergrav fra neolittisk tid (bondesteinalderen) på Gowerhalvøya.

Menneskelig livsstil i nordvestlige Europa endret seg rundt 6000 f.Kr.; fra det mesolittiske nomadiske steinalderlivet med jakt og sanking, til det neolittiske livet (bondesteinalderen) med jordbruk og fast bosetning. De ryddet skogene for å etablere beite og dyrke jorden og utviklet nye teknologier som keramikk- og tekstilproduksjon.[9][10] En tradisjon med bygging av lange gravhauger begynte i det kontinentale Europa i løpet av det 7. årtusen f.Kr. – de frittstående megalittiske strukturene som støtter en skrånende overliggende stein (dysser). De var vanlige over hele den europeiske Atlanterhavskysten. Nitten neolittiske kammergraver (lange graver) og fem mulige ringformede jordvoller (henge)[11] er identifisert i Glamorgan.

Disse megalittiske gravkamrene (cromlechi, også en form dysser) ble bygget mellom 6000 og 5000 f.Kr. i den tidlige neolittiske perioden, den første av dem omtrent 1500 år før enten Stonehenge eller den store pyramiden i Giza i oldtidens Egypt ble fullført. To hovedgrupper av neolittiske arkitektoniske tradisjoner er representert i området: portaldysser (som St. Lythans gravkammer (Vale of Glamorgan) og Cae'rarfau (nær Creigiau); og kammergraverneCotswold-Severn-gruppen (som Parc Cwm lange gravhaug, (Parc le Breos Cwm, Gowerhalvøya) og gravkammeret i Tinkinswood (Vale of Glamorgan)), samt graver som ikke lett faller inn under noen av gruppene. Slike massive konstruksjoner ville ha krevd en stor arbeidsstyrke – opptil rundt 200 menn – noe som tyder på store samfunn i nærheten. Arkeologiske funn fra noen neolittiske steder (som Tinkinswood) har vist fortsatt bruk av cromlechi i bronsealderen.[10][12][13][14][15]

Bronsealderen

[rediger | rediger kilde]

Bronsealderen – definert av bruken av metall – har gjort satt et varig avtrykk på området. Over seks hundre gravhauger og varder fra bronsealderen, av forskjellige typer, er blitt identifisert over hele Glamorgan. Andre teknologiske nyvinninger – som hjulet; utnyttelse av okser som trekkdyr; veving av tekstiler; brygging av alkoholholde drikker; og dyktig metallbearbeiding (produksjon av nye våpen og verktøy, og fin gulldekorasjon og smykker, som brosjer og halsringer (torque) – forandret folks hverdag i denne perioden. Avskogingen fortsatte i de mer avsidesliggende områdene ettersom et varmere klima tillot dyrking selv av høylandsområder.

Innen år 4000 f.Kr. hadde folk begynt å begrave, eller kremere, sine døde i individuelle kister, under en jordhaug kjent som en rund gravhaug; noen ganger sammen med gravgods med fint dekorert keramikk – som de på Llanharry (oppdaget 1929) og på Llandaff (1991) – noe som ga opphav til at tidlig bronsealder ble beskrevet som klokkebegerkulturen. Fra ca. 3350 f.Kr. begynte et forverret klima å gjøre jordbruket uholdbart i høylandsområder. Det resulterende befolkningspresset ser ut til å ha ført til konflikt. Befestede bygdeborger begynte å bli reist fra sen bronsealder (og gjennom hele jernalderen, 3150–1900 f.Kr.), og mengden og kvaliteten på våpen økte merkbart – langs de regionalt særegne stammelinjene i jernalderen.[9][16][17][18]

Keltiske stammer i jernalderens Wales på tiden til den romersk invasjonen.

Arkeologiske funn fra to steder i Glamorgan viser at skikker og bosetninger fra bronsealderen fortsatte inn i jernalderen. Funn ved innsjøen Llyn Fawr, som antas å være offergaver, omfatter våpen og verktøy fra sen bronsealder og tidlig jernalder. Forrådet, beskrevet som «en av de viktigste forhistoriske metallfunnet i Wales», har britiske arkeologer betegnet som «Llyn Fawr-fasen», som den siste bronsealderfasen på de britiske øyer.[19][20] Utgravninger ved Llanmaes i Vale of Glamorgan, indikerer en bosetning og et sted for «gilde og fest» og som var bebodd fra sen bronsealder og fram til den romerske okkupasjonen.[21][22]

Fram til den romerske erobringen av de britiske øyer var området som skulle bli kjent som Glamorgan en del av territoriet til silurefolket – en keltisk stamme som blomstret i jernalderen – hvis territorium også omfattet områdene som skulle bli kjent som Breconshire og Monmouthshire.[2] Silurefolket hadde bygdeborger over hele området – eksempelvis Caerau (Cardiff), Rhiwsaeson (Llantrisant) og Y Bwlwarcau [Mynydd Margam], sørvest for Maesteg – og klippeborger langs kysten av Glamorgan – eksempelvis tidvannsøya Burry Holms (Gowerhalvøya). Utgravninger ved ett av dem – Dunraven bygdeborg (Southerndown, Vale of Glamorgan) – avdekket restene av tjueen rundhus.[23][24][25][26]

Byer i Glamorgan

[rediger | rediger kilde]

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ «Glamorgan AncC through time | Census tables with data for the Ancient County». www.visionofbritain.org.uk. Besøkt 11. oktober 2024. 
  2. ^ a b c Davies (1994), s. 1, 5, 17, 18.
  3. ^ «Early Stone Age hand-held axe, 200,000 - 150,000 years old», Casglu'r Tlysau-Gathering the Jewels. Culturenet Cymru. 2010. Arkivert fra originalen 4. juni 2011.
  4. ^ Morgan, Prys, red. (2001): History of Wales, 25,000 BC AD 2000. Stroud, Gloucestershire: Tempus Publishing. ISBN 0-7524-1983-8; s. 12–14.
  5. ^ Morgan, Prys, red. (2001): History of Wales, 25,000 BC AD 2000. Stroud, Gloucestershire: Tempus Publishing. ISBN 0-7524-1983-8; s. 12–14.
  6. ^ «The 'Red Lady' of Paviland», Museum of Natural History. Oxford.
  7. ^ «Overview: From Neolithic to Bronze Age, 8000–800 BC (Page 1 of 6)», BBC History. 5. september 2006.
  8. ^ Morgan, Prys, red. (2001): History of Wales, 25,000 BC AD 2000. Stroud, Gloucestershire: Tempus Publishing. ISBN 0-7524-1983-8; s. 15.
  9. ^ a b «GGAT 72 Overviews» (PDF). A Report for Cadw by Edith Evans BA PhD MIFA and Richard Lewis BA. Glamorgan-Gwent Archaeological Trust. 2003; s. 7, 31 & 47. Arkivert fra originalen (PDF) 1. februar 2023.
  10. ^ a b Morgan, Prys, red. (2001): History of Wales, 25,000 BC AD 2000. Stroud, Gloucestershire: Tempus Publishing; s. 17, 20 & 24. ISBN 0-7524-1983-8.
  11. ^ «What is a Henge?», English Heritage
  12. ^ Davies (2008), s. 605
  13. ^ Parc le Breos burial chamber;Parc Cwm long cairn:site details: Coflein, The Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales. 2006. Arkivert fra originalen 23. desember 2012.
  14. ^ «Tinkinswood chambered cairn:site details: Coflein», The Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales. 29. januar 2003. Arkivert fra [1] 19. mai 2012.
  15. ^ Daniel, Glyn (1950): The Prehistoric Chamber Tombs of England and Wales. London: Cambridge University Press; s. 166.
  16. ^ Davies (1994), s. 11, 14
  17. ^ «The Beaker Folk of south Wales:Rhagor», Amgueddfa Cymru–National Museum Wales. 26. april 2007. Arkivert fra originalen 6. mars 2012.
  18. ^ «Welsh Hillforts», Amgueddfa Cymru–National Museum Wales. 2010. Arkivert fra originalen 6. mars 2012.
  19. ^ «Llyn Fawr:site details: Coflein», The Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales. 29. november 2006. Arkivert fra originalen 3. mars 2012.
  20. ^ «Cauldron from Llyn Fawr: National Museum Wales», Amgueddfa Cymru–National Museum Wales. 2010.Arkivert fra originalen 6. mars 2012.
  21. ^ «Prehistoric feasting in south Wales», Amgueddfa Cymru–National Museum Wales.
  22. ^ «Llanmaes Archaeological Fieldwork, Vale of Glamorgan: National Museum Wales», Amgueddfa Cymru–National Museum Wales. 2010. Arkivert fra originalen 6. mars 2012.
  23. ^ Davies (1994), s. 18.
  24. ^ «Caerau hillfort:site details: Coflein», The Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales. 5. februar 2003. Arkivert fra originalen 19. mai 2012.
  25. ^ «Y Bwlwarcau:site details: Coflein», The Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales. 14. desember 2007. Arkivert fra originalen 16. september 2011.
  26. ^ «Burry Holms Promontory fort: site details: Coflein», The Royal Commission on the Ancient and Historical Monuments of Wales. 30. mai 2002.Arkivert fra originalen 3. mars 2012.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Davies, John (1994): A History of Wales. London: Penguin Books. ISBN 0-14-014581-8.
  • Davies, John; Jenkins, Nigel (2008): The Welsh Academy Encyclopaedia of Wales. Cardiff: University of Wales Press. ISBN 978-0-7083-1953-6.
  • Evans, C.J.O. (1948): Glamorgan, its History and Topography. Cardiff: William Lewis.
  • Evans, D. Gareth (1989): A history of Wales 1815–1906. Cardiff: University of Wales Press. ISBN 978-0708323847.
  • Jenkins, Philip (1992): A History of Modern Wales 1536–1990. Harlow: Longman. ISBN 0-582-48925-3.
  • Lewis, E.D. (1959): The Rhondda Valleys. London: Phoenix House.
  • Newman, John (1995): Glamorgan. London: Penguin Group. ISBN 0-14-071056-6.

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]
Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Glamorgan&oldid=25568667»