Massakren i Fosse Ardeatine

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Inngangspartiet til grottene

Massakren i Fosse Ardeatine, (- i de ardeatinske grottene, egentlig gruveganger), var et illdåd den 24. mars 1944 under andre verdenskrig, en gjengjeldelsesaksjon utøvet av tyske nazister.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Stedet ligger rett sør for Roma, der står et monument over 335 personer som ble offer for nazistene. Massakren var en represalie for et angrep utført av italienske partisaner dagen før. En gruppe kommunistiske motstandsmenn drepte da en større gruppe SS-offiserer fra SS politiregiment Bozen ved et bombeangrep på Via Rasella nær Piazza Barberini i det sentrale Roma. Av dem døde 28 umiddelbart. Noen skuddhull er fremdeles bevart i husfasader ved gaten. Angrepet ble utført av 16 partisaner fra det kommunistdominerte Gruppo d'Azione Patriottica. De kom seg alle unna. To sivile ble drept ved angrepet, muligens den ene av tysk motild.

Ofrene i Fosse Ardeatine, hadde ingen tilknytning til attentatmennene, og bestod hovedsakelig av antifascister. De fleste var sivile, flere prester og munker. Dessuten var det 75 italienske jøder, og noen utenlandske tjenestemenn blant de henrettede. Det yngste offeret var en 14-årig gutt. Samtlige har fått en individuell gravplass under en svær betongblokk.

Aksjonen ble ledet av SS-Hauptsturmführer Erich Priebke, og eksekusjonspelotongene ble ledet av politiattasjé og Gestapo-sjef i Roma, Herbert Kappler.

Beslutning, utvalg av ofre[rediger | rediger kilde]

SS Obersturmbannführer Kappler, hadde raskt kommet til åstedet i Via Rasella for å lede etterforskningen. Om kvelden ble han kalt til hovedkvarteret for kommandanten for de tyske væpnede styrker i Roma, Luftwaffe-generalmajor Kurt Mälzer, som hadde kommet til at angrepet måtte besvares med represalier.

De ble enige om at det var passende å henrette ti italienere for hver drept tysk politimann - på dette tidspunktet var dødstallet steget noe. Mälzer, som også gikk inn for å brenne ned en del av Roma, bragte dette videre til general Eberhard von Mackensen, øverstkommanderende for den 14. armé, som hadde Roma innen sitt jurisdiksjonsområde. General Mackensen støttet anbefalingen. Planen gikk videre fra Oberbefehlshaber Süd til Oberkommando der Wehrmacht (OKW). Samme natt autoriserte Adolf Hitler represaliene, og stipulerte at den måtte utføres innen 24 timer.[1] Øverstkommanderende for den sørlige krigsskueplass, generalfeltmarskalk Albert Kesselring, betraktet dette som er ordre, og han tolket det som at man skulle henrette italienere som allerede var blitt dømt til døden. Han ble forsikret av Kappler at det var et tilstrekkelig antall fanger tilgjengelig.[2]

Men Kappler hadde bare fire dødsdømte fanger i sitt Hausgefängnis (private fengsel) i SS-hovedkvarteret i den tyske ambassade i Via Tasso 17, pluss 17 med lange fengselsstraffer, 167 som ble vurdert som «fortjent døden», og en eller to sivilister som var blitt fakket i Via Rasella-området mistenkt for å hatt noe med angrepet å gjøre. Kapplers overordnede, SS Brigadeführer und Generalmajor der Polizei Wilhelm Harster, foreslo at man skulle komplettere antallet med bidrag fra de 57 jødene som også var i tysk fangenskap.

Ved middagstider 27. mars hadde Kappler en liste med 271 navn, hver og en med hans forbrytelse skrevet ved siden av; for jødene stod det ved navnet bare «jøde». På dette tidspunkt var antall døde fra Via Rasella-bombingen steget til 32. (Nok en døde mens repressalieskytningene pågikk - til slutt kom dødstallet opp i 42).

For å komme opp i rett antall offer, tilbød Questore Pietro Caruso, leder for Romas fascistiske politi, noen italienere fra Regina Coeli-fengselet. En av dem, Maurizio Giglio, hadde vært hans egen løytnant, men var blitt avslørt som dobbeltagent for det amerikanske OSS med ansvar for radiokommunikasjoner med Fifth Army.[3] På grunn av tidsrammen Hitler hadde fastlagt, ble Mälzer og Kappler enige om at ofrene skulle henrettes ved nakkeskudd fremfor ved konvensjonell skyting..[4]

Kappler hadde egenmektig økt antall gisler som skulle skytes til ti over det avtalte antall, og dessuten lot han skyte ytterligere fem. Han sørget for at det var ham selv, og andre høyere SS-folk, blant andre Erich Priebke, Karl Hass, Carl-Theodor Schütz og Hans Clemens, som henrettet de første gislene med nakkeskudd.[5]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Raiber 2008, s. 52–3.
  2. ^ Raiber 2008, s. 45.
  3. ^ Code named "Cervo", Giglio, som kom fra en ledende romersk familie, var blitt utsatt for hard tortur, se Katz (2003), s. XVI passim.
  4. ^ Raiber 2008, s. 81.
  5. ^ Gerhard Feldbauer: Von Mussolini bis Fini – Die extreme Rechte in Italien. Berlin 1996, s. 88

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]