Alfredo Ildefonso Schuster

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Alfredo Ildefonso Schuster
Schustercardinal.jpg
Født18. januar 1880
Roma
Død30. august 1954 (74 år)
Venegono Inferiore
GravlagtDuomo di Milano
Yrke Teolog, katolsk prest
NasjonalitetItalia
LivssynDen romersk-katolske kirke
Utmerkelser Storkorsridder av Ridderordenen av Den Hellige Grav i Jerusalem

COA of Kardinal Schuster
Detalj fra kardinal Schusters gravmæle

Alfredo Ildefonso Schuster (født 18. januar 1880 i Roma i Italia, død 30. august 1954 i Milano) var en av den katolske kirkes kardinaler. Han var erkebiskop av Milano 19291954. Schuster tilhørte Benediktinerordenen (generelt angitt som O.S.B.).

Han ble kreert til kardinal i 1929 av pave Pius XI.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Alfredo Ludovico Schuster var sønn av Giovanni (Johann) Schuster, en bayersk skredder som etter to ganger hadde blitt enkemann var gift med Maria Anna Tutzer. Alfredos søster Giulia ble ordenssøster. Gan hadde dessuten tre halvsøstre fra farens annet ekteskap. Dom ungt bar ble han kidnappet for en kortere tid.

Han var ministrant ved den tyske kirkegårds kirke rett ved siden av Peterskirken.[1]

Alfredo Schuster fullførte sin videregående utdannelse (ginnasiali og liceali) ved Sankt Paul utenfor murene i november 1891.

Benediktiner[rediger | rediger kilde]

Den 13. november 1898 sluttet han seg til benediktinerordenen og begynte i dens novisiat vet klosterkommuniteten ved St Paul utenfor murene, og fikk da klosternavnet Ildefonso. Han avla ordensløftene 13. november 1900. Han tok foktorgrad i filosofi 14. juni 1903 og senere også i teologi ved Det pavelige atheneum Sant' Anselmo i Roma.[1]

Prest[rediger | rediger kilde]

Schuster ble presteviet 19. mars 1904 i Laterankirken i Roma av kardinal Pietro Respighi, kirkens erkeprest og Romas generalvikar. Han vendte tilbake tuil St. Paul utenfor murene i 1904. Han ble novisemester i 1908, prior i 1916, og ble valgt til abbed-ordinarius av abbediet den 6. april 1918. Han mottok den abbatiale velsignelse av kardinal Basilio Pompilj den 14. april der.[1]

Hab var generalprokurator for den cassinensiske kongregasjon fra 1914 til 1929 og president for det pavelige orientalske institutt fra 7. oktober 1919 til 4. juli 1922. Han visiterte seminarene Lombardia, Campania og Calabria fra 1924 til 1928.[1]

Erkebiskop, kardinal[rediger | rediger kilde]

Schuster ble utnevnt til erkebiskop av Milano den 26. juni 1929. Den påfølgende 13. juli avla han troskapseden til den italienske stat overfor kong Vittorio Emmanuele III av Italia, som den første italienske biskop som gjorde dette i pakt med den nylig inngåtte Laterantraktatens krav.[1]

Alfredo Ildefonso Schuster ble kreert til kardinalprest av pave Pius XI den 15. juli 1929. Han ble bispeviet den 21. juli 1929 i det sixtinske kapell av pave Pius personlig, assisterte av Romas generalvikar kardinal Carlo Cremonesi, og Vatikanstatens første generalvikar, biskop Agostino Zampini O.S.A.[1]

Han vat pavelig legat ved flere anledninger. Den 15. august 1932 ble han utnevnt legat til feiringen av Vår Frue av Caravaggio; den 21. mars 1934 til tusenårsjubileet for abbediet Einsiedeln i Sveits; den 15. september 1937 til åpningen av den nye katedralfasade i Desio; og den 2. august 1951 til den nasjonale eukaristiske konferanse i Assisi.[1]

Schuster deltok ved pavevalget i 1939, som valgte pave Pius XII ikke lenge før utbruddet av Annen verdenskrig.[1]

Alfredo Ildefonso Schuster støttet på et tidlig tidspunkt i alle fall i noen grad det fascistiske Italias militære ambisjoner, men det står samtidig fast at han fordømte de antikristelige lementer i den italienske fascismes filosofi. Han avstod fra å delta i seremonier der Mussolini var med, og fordømte rasistisk lovgivning.[2]

Slik var han en tilhenger av den italienske invasjon av Etiopia i 1935, som han sammenlignet med korstogene og betraktet som en mulighet til misjonsarbeid.[3][4] Den 28. oktober 1935, under en messe i domkirken i Milano, fremstilte han de italienske styrker som døråpnere til Etiopia for den katolske tro og den romeske sivilisasjon.[5].

I 1938 ble Schuster markant annerledes og tydelig fordømmende i sin holdning, etter at det nazistiske Tyskland annekterte Østerrike og den nazistiske rasepolitikk var blitt introdusert i italiensk lovgivning.[6] Han fordømte de nye italienske raselover som «en form for heresi født i fremmede land som sprer seg over alt… den kalles rasisme».

Kardinal Schuster brukte meget av sin tid til katekese, fremmet legfolkets rolle og støttet Den katolske Aksjon. Han fordømte de fascistiske angrep mot Den katolske Aksjon. Senere, for å forhindre kongen og Mussolini fra å være til stede ved en slik anledning, nektet han å velsigne den nye sentralstasjonen i Milano.

Under Annen verdenskrig ble kardinal gjenstand for angrep fra fascistisk og nazistisk presse, men uten at han av den grunn tapte anseelse i det troende folk. Den 25. april 1945 var Schuster vert i det erkebiskopelige palass i Milano for et møte mellom den italienske motstandsbevegelse og Benito Mussolini i det øyemed å få i stand en våpenhvile mellom partene men Mussolini bille ikke godta det krav om betingelsesløs overgivelse som ble fremsatt av Marazza ogPertini, som var delegater for motstandsbevegelsen. Mussolini ankom punktlig kl 5 om morgenen, men ingen fra den annen side var ankommet. Delegatene Cadorna, Lombardi og Marazza ankom én time senere. Mussolini hadde en prat med Schuster, og gav ham et glass rosolio-likør å drikke, og en bok han hadde skrevet om en helgen. Schuster gjorde et forsøk på å preke ydmykhet for Mussolini. Senere ankom Graziani og andre fascistiske ledere. Hvordan møtet i det øvrige forløp, er det sprikende versjoner av.[7]

I etterkrigstiden advarte kardinal Schuster hyppig mot de farer som lå i totaliarismen, hva enten den var inspirert av fascisme eller kommunisme.[8]

Han deltok i konklavet 1939 som valgte pave Pius XII. Han ble saligkåret i 1996 av pave Johannes Paul II.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f g h Miranda 1998
  2. ^ Terry 2010
  3. ^ Lee 2000, s. 126
  4. ^ Chadwick 1988, s. 8
  5. ^ P. Beltrame Quattrocchi, Al di sopra del gagliardetti. L'arcivescovo Schuster: un asceta benedettino nell'era fascista, Marietti, Casale Monferrato (1985), s.v. "Etiopia".
  6. ^ E. Nobili, La parabola di un'illusione. Il cardinale Schuster dalla guerra d'Etiopia alle leggi razziali, NED, Milan (2005), s.v. "Leggi razziali".
  7. ^ P. Beltrame Quattrocchi, Al di sopra del gagliardetti. L'arcivescovo Schuster: un asceta benedettino nell'era fascista, Marietti, Casale Monferrato (1985).
  8. ^ T. Leccisotti, Il cardinale Schuster, S. Benedetto (1969), Vol.II.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Forgjenger:
 Eugenio Tosi 
Katolsk erkebiskop av Milano
Etterfølger:
 Giovanni Battista Montini