Aberrasjon (astronomi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lys fra et objekt i posisjon 1 vil fremstå som om det kommer fra posisjon 2 grunnet den endelige hastigheten på lyset.

Aberration av lys (astronomisk aberrasjon eller stjerneaberrasjon) er et astronomisk fenomen som frembringer en øyensynlig egenbevegelse av himmellegemer omkring dets egentlige posisjon. Dette ble oppdaget i 1725 og senere forklart av den tredje Astronomer Royal, James Bradley, som tilskrev det den endelige hastigheten på lys og jordens bane rundt solen.[1][2]

Idet en tar en måling av et objekt vil dets øyensynlige posisjon være forskjøvet fra dets virkelige med en størrelse som bestemmes av den observatørens hastighet vinkelrett på siktlingen. Dette resulterer i en vinkling av den oppfattede retningen til objektet.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bradley, James (1729). An account of the new discovered motion of the fixed stars. Phil. Trans. R. Soc.. 
  2. ^ Hirschfeld, Alan (2001). Parallax:The Race to Measure the Cosmos. New York, New York: Henry Holt. ISBN 0-8050-7133-4. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • P. Kenneth Seidelmann (Ed.), Explanatory Supplement to the Astronomical Almanac (University Science Books, 1992), 127-135, 700.
  • Simon Newcomb, A Compendium of Spherical Astronomy (Macmillan, 1906 – republished by Dover, 1960), 160-172.
  • Arthur Berry, A Short History of Astronomy (John Murray, 1898 – republished by Dover, 1961), 258-265.
  • Stephen Peter Rigaud, Memoirs of Bradley (1832)
  • Charles Hutton, Mathematical and Philosophical Dictionary (1795).
  • H. H. Turner, Astronomical Discovery (1904).

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Denne artikkelen inneholder materiale fra Encyclopædia Britannica Eleventh Edition, en publikasjon som nå er offentlig eiendom.