Egenbevegelse

Barnards stjerne har den største egenbevegelsen, over ti buesekunder per år

Egenbevegelse er en stjernes (vinkel)bevegelse tangentielt mot synslinjen. Selv om stjernenes hastigheter typisk går opp til et titalls eller hundretalls km/s, er deres avstand så store at egenbevegelsen blir ligen. At noen stjerner kan produsere sine egne bevegelser ble oppdaget av Edmund Halley i 1718 da han sammenlignet moderne observasjoner med gamle kilder. Den største egenbevegelsen går opp til noen buesekunder per år, noe som er høyst merkbart over en slik tidsbase. I prinsippet bestemmes egenbevegelsen fremdeles helt enkelt gjennom at stjernenes posisjoner måles med flere års mellomrom. I praksis har man imidlertid store problemer med å tilordne observasjonene til et felles referansesystem. Først i Hipparcos-prosjektet har man fått stjerneposisjonene og egenbevegelsen inn i et veldefinert ikke-roterende system knyttet til fjerne kvasarer. Stor egenbevegelse er ofte et tegn på litt avstand, og Barnards stjerne (bildet) er bare en av solens nærmeste naboer i Melkeveien. En fjern stjerne som Deneb (alfa i Svanen) har derimot en egenbevegelse på ca. 0,002 buesekunder per år.