Kulturrevolusjonen

Fil:Maobadge1.jpg

Kulturrevolusjonen medførte en voldsom persondyrking av partiformannen Mao Zedong, her framstilt på et populært jakkemerke. Hans vesle sitatsamling, «Maos lille røde», ble rødegardistenes ideologiske bibel.

Den store proletære kulturrevolusjon (无产阶级文化大革命 = Wúchǎn Jiējí Wénhuà Dà Gémìng), ofte forkortet til Den store kulturrevolusjon (文化大革命 Wénhuà Dà Gémìng), eller enda enklere til Kulturrevolusjonen (文革 wéngé), var en serie gjennomgripende politiske kampanjer i det kommunistiske Kina for å forandre samfunnet fra bunnen av.

Periodiseringsproblematikken

Det er flere måter å periodisere kulturrevolusjonen på. I de mest aksepterte versjoner begynte Kulturrevolusjonen i 1966, skjønt det er noe forskjell på månedsangivelsen (mai 1966 er kinesisk kommunismes foretrukne versjon, for de fleste uavhengige historikere er august 1966 vel så godt som startpunkt). Den anonyme forfatter i det norske nettleksikonet Caplex mener imidlertid at kulturrevolusjonen begynte i 1962 (og varte til 1969). Dette er imidlertid en uvanlig vurdering, selv om det er lett å se at Kulturrevolusjonen hadde sine røtter i begivenheter flere år før 1966.

Det eksisterer tre versjoner på når Kulturrevolusjonen var over.

• Tidlig på 1970-tallet talte man både i Kina og i utlandet om Kulturrevolusjonen i grammatisk fortid. Ingen mente at Kulturrevolusjonen var en pågående hendelse. Den ble da også offisielt avsluttet da Folkets Frigjøringshær under ledelse av Lin Biao ble satt inn i 1969, og Mao Zedong erklærte da kulturrevolusjonen som over.

I oktober 1974 sa Mao Zedong i en tale at Kulturrevolusjonen var nå «i sitt åttende år ... Nå er det godt å ha stabilitet, og hele partiet og hæren bør omforenes». Dermed opphevet han de facto sitt tidligere utsagn om at den var over. I årene som fulgte ble Kulturrevolusjonen igjen omtalt i offisiell propaganda som noe pågående, som «vi er gått inn i Den store proletære kulturrevolusjons tiende vår».

• I august 1977, på kommunistpartiets 11. partikongress, uttalte Hua Guofeng at «Den elleveårige periode av vårt lands første store proletære kulturrevolusjon er nå bragt til sin vellykkede avslutning».

• Fire år etter, i 1981, kom kommunistpartiet med en offisiell vurdering av hele Mao Zedongs styre, der Hua Guofengs 11-årsversjon ble nullet ut. For der het det at «den ti år lange Kulturrevolusjon» ble bragt til opphør i og med Mao Zedongs død og arrestasjonen av «firerbanden», det vil si høsten 1976.

Denne siste periodiseringen, 1966 til 1976, er blitt den «offisielle» i kinesisk historieskrivning. Det er kanskje noe oppsiktsvekkende at utenlandsk historieskrivning har overtatt denne historietolkning, ettersom den åpenbart var blitt til for å tjene visse egeninteresser innen det kinesiske kommunistparti. En slik periodisering bidrar også til å tåkelegge hvor forskjellig som to distinkte faser av perioden var. I årene 1966 til 1968 hadde man å gjøre med en periode preget av rødegardister og unntakstilstand i det akademiske liv og i arbeidslivet, mens de påfølgende år fra 1969 av må forstås som en reaksjon på meget av det som skjedde i den første periode, med langt mer kontrollerte og styrke maktmidler tatt i bruk.

I denne artikkelen vil vi legge til grunn den fortolkning av Kulturrevolusjonen som er blitt den dominerende i og utenfor Kina, nemlig 1966 til 1976, selv om den har innebygde svakheter. Dette er mulig ettersom vesentlige deler ved samfunnsveltningene vedfarte, om enn på annen måte, etter 1968.

Overblikk

Ruvende Mao-statue i Chengdu

Mellom 1966 og 1968 brukte Mao Rødegardistene, som man kan karakterisere som hans personlige ungdomsmilitia som ble opprettet for anledningen, til å slå ned på Maos ekte eller innbilte motstandere og gripe kontrollen over stats- og partiapparatet, slik at Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti ble tilsidesatt til fordel for Komiteen for kulturrevolusjonen og tilsvarende de regionale og lokale styringsorganer med revolusjonskomiteer. I det kaos og voldsregime som fulgte ble mange av den kinesiske revolusjons ledere, og mange forfattere, kunstnere og religiøse ledere utrensket og ofte drept, millioner av menneske ble forfulgt. Så mange som en halv million mennesker døde.

Det kinesiske kommunistpartis offisielle historiske analyse er inkorporert i dets «Resolusjon om visse spørsmål i vårt Partis historie siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina», vedtatt den 27. juni 1981. I dette dokumentet fastslås det at «hovedansvarlig for det graverende venstrefeil som Kulturrevolusjonen var, en feil av omfattende størrelse og utstrakt i varighet ligger hos kamerat Mao Zedong». Det heter videre at Kulturrevolusjonen ble «gjennomført under feilaktige ledelse av Mao Zedong, som ble manipulert av Lin Biaos og Jiang Qings kontrarevolusjonære gruppe, og bragte alvorlig katastrofe og uro over Partiet og det kinesiske folk». I dette dokumentet defineres Kulturrevolusjoenen varighet: Fra mai 1966 til oktober 1976. Dette offisielle syn er blitt det styrende for kinesisk historieskrivning om Kulturrevolusjonen setter et skille mellom Maos personlige handlinger under Kulturrevolusjonen og hans tidligere heltedåder, og skjelner likeså mellom de feil Mao personlig gjorde under Kulturrevolusjonen fra den korrekte politiske teori som han skapte.

Kulturrevolusjonen er fremdeles (2007) et følsomt tema i Folkerepublikken Kina. Selv om det nå ikke er så meget sensur av skildringer av hendelser under Kulturrevolusjonen, er det jevnlig sensur av ytringer om ansvarsforhold og sammenhenger som ikke sammenfaller med den versjon som ble knesatt ved den offisielle resolusjon av 1981. Det gjelder blant annet også ytringer som går ut på at Kulturrevolusjonen var en god ting, eller at Mao bar enten mer eller mindre personlig ansvar for hendelsene enn det som offisiell historieskrivning hevder.

Bakgrunn

Sosial bakgrunn

Allerede før Kulturrevolusjonen var de fleste av dens trusselmetoder allerede utprøvet og brukt under den tidligere beriktigelsesbevegelsen av Yan'an. De politiske forandringene etter kommunistenes maktovertakelse i 1949 førte også til omfattende sosiale forandringer, særlig ved det at mange fra den tidligere herskende klasse og intelligentsiaen ble brennemerket høyreorienterte, «revisjonister», «svarte elementer» og svarte gjengelementer». Deres hus ble konfiskerte, og enhver gjenstand som ikke passet inn med Maos verdisystem ble knust. Knapt noen familie med et problematisk rulleblad i forhold til det nye system unnslapp slik oppmerksomhet.

En mer umiddelbar forberedelse som muliggjorde Kulturrevolusjonen i den utforming den fikk, var at «Det sentrale presse- og kringkastingsbyrå» hadde presset på for å få installert høyttaleranlegg som kunne tilkobles radiomottakere i alle skoler, militærforlegninger og offentlige organisasjoner av alle slag. Slik kunne Kinas nasjonale radio bli et hovedelement i rask spredning av nye politiske retningslinjetr. I 1960-årene kunne 70 millioner høyttalere nå ut til 400 millioner mennesker..

Det store spranget

Hovedartikkel: Det store spranget

I 1957, etter Kinas første femårsplan, ville Mao at man skulle øke takten i veksten mot «realsosialismen» (til forskjell fra «diktatorisk sosialisme»). For å fremme dette satte han i gang «Det store spranget fremad», etablerte folkekommuner på landsbygda med kollektivt arbeid og massemobilisering. Det store spranget hadde som mål å øke stålproduksjonen og en dobling av jordbruksproduksjonen.

Men det hele kom i ulage: Det stålet som ble produsert av bøndene, var for det meste av alt for dårlig kvalitet. Bøndene hadde ingen bakgrunn for denne typen arbeid, og maktet ikke driften av landsbyessene. Ettersom mange landsbruksredskaper var blitt smeltet ned for å inngå i stålproduksjonen, og bøndene fikk mindre tid til jordbruksproduksjon, gikk all annen produksjon tilbake. Situasjonen ble ikke bedra av at lokale kommunistledere falsifiserte produksjonstallene for å unngå sanksjoner. Dermed ble problemet maskert, ja til de grader at Kina eksportert matvarer til utlandet, og det fra provinser der det var brutt ut hungersnød. Økonomien brøt sammen, og tapene av menneskeliv var på mange millioner. Ifølge en rekke kilder kan antall omkomne ha kommet opp til et sted mellom 20 til 30 millioner.

Zhou Enlai var en av kinesisk jkommunismes veteraner. Her på hesteryggen i 1940.

I 1959 trådte Sentralkomiteen sammen til et møte i Lushan. General Peng Dehuai kritiserte der Maos «store sprang fremad» i et privat brev. Han skrev at Det store spranget var preget av vanstyre og småborgerlig fanatisme. Selv om Mao selv hadde kommet med kritikk av Det store spranget i endel taler noe forut for dette, var det hans standpunkt at politikken hadde vært «70 prosent korrekt» generelt sett. I 1959 gikk Mao av som formann for Folkerepublikken, og regjeringens daglige arbeid gikk over til andre ledere som den nye formann Liu Shaoqi, statsminister Zhou Enlai og kommunistpartiets generalsekretær Deng Xiaoping. Mao forble formann for kommunistpartiet. Politisk inngikk Mao en allianse med Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, som gav dem den daglige kontroll over landet, mot at man fikk uskadeliggjort Peng og anklaget ham som «høyreopportunist».

Blant Lius og Dengs reformer var det en delvis retrett fra kollektivismen, og politikken ble mer pragmatisk og effektiv. Liu Shaoqi erklærte at «det er bedre å kjøpe enn å produsere, bedre å leie enn å eie». Dette var toner som åpnet for en økonomisk utvikling som var tvert i strid med Maos tanker som selvberging.

Tiltagende konflikt mellom Mao Zedong og Liu Shaoqi

I Kina ble de tre årene fra og med 1959 kjent som naturkatastrofenes tre år. Det var en desperat matmangel, og produksjonen falt sterkt. Mot slutten av reårsperioden, som var et direkte resultat av «Det store spranget», var anslagsvis 38 millioner mennesker døde av sult.

Liu Shaoqi bestemte at en rekke av «det store spranget»-reformene skulle avbrytes, som for eksempel folkekommunene, slik at økonomien kunne få fungere som tidligere.

Ettersom Lius politikk gav gode resultater, volste han i anseelse både blant partifolk og i folket. Sammen med Deng Xiaoping begynte Liu å planlegge hvordan man gradvis kunne omgjøre Mao fra reell politisk innflytelse og til en nasjonal gallionsfgur istedet. For å gjenvinne politisk fotfeste og sjalte ut opposisjonen satte Mao i gang den sosialistiske dannelsesbevegelse i 1963.

Mao innrømmet senere at noen generelle feil var blitt begått, men forsvarte innbitt «Det store spranget» som konsept. Et tankekors ved den sosialistiske dannelsesbevegelse var at den ble fremstilt som et tiltak for å fremme grasrotbeslutninger, mens den reelt ble fast ledet av Mao selv. Denne bevegelsen, som var primært rettet mot skolebarn, fikk ingen umiddelbar betydning innen kinesisk politikk, men den hadde sin innflytelse på en generasjon unge som Mao kunne mobilisere støtte fra i fremtiden.

I 1963 begynte Mao å angripe Liu Shaoqi åpent. Han sa at klassekampens idealer måtte fremmes til stadighet; hvert år, hver måned, hver dag. I 1964 var den sosialistiske dannelsesbevegelse gått over i den nye «fire opprydningers bevegelse», som hadde som uttrykt mål å rydde opp innen områdene politikk, økonomi, ideer og organisasjon. Bevegelsen var politisk rettet direkte mot Liu.

Umiddelbar opptakt

Fil:Mao Zedong and Wife Jiang Qing.JPG

Maos kone Jiang Qing (til venstre, - ikke sant?)

Mot slutten av 1959 utgav historiker og viseborgermester i Beijing Wu Han første versjon av et historisk drama kalt «Hai Rui avsettes fra embedet» (pinyin: Hai Rui Ba Guan, 海瑞罢官). I stykket blir den dyktige mandarinen (Hai Rui) avsatt av en korrupt keiser.

Stykket høste til å begynne med ros fra Mao. I 1965 skrev imidlertid Mao Zedongs kone Jiang Qing og hennes protesje Yao Wenyuan—som den gang var en lite kjent redaktør for en fremstående avis i Shanghai—en avisartikkel som kritiserte stykket. De kalte det for «giftig ugress» og et angrep på Mao, der Mao Zedong var forkledt som den korrupte keiser, og Peng Dehuai var den dygdige mandarin.

Avisartikkelen fikk publisitet over hele landet, ettersom mange andre aviser bad om å få gjengi den. Beijings borgemester Peng Zhen, som støttet Wu Han, opprettet en komite som kom til at kritikken mot stykket gikk alt for langt. Den 12. februar 1966, kom denne komiteen, kalt «Gruppen på fem med ansvar for Kulturrevolusjonen» med en «rapportskisse om den pågående akademiske diskusjon», som senere ble kjent som «februarskissen». i dette dokumentet understreket gruppen at diskusjonen rundt «Hai Rui avsettes fra embedet» var akademisk og ikke politisk.

I mai 1966 publiserte Jiang Qing og Yao Wenyuan på nytt en rekke artikler som tok avstand fra både Wu Han og Peng Zhen. Den 16. mai, etter anvisning fra Mao, kom Politburået med en formell bekjentgjørels som kan sies å prefigurere Kulturrevolusjonen. I dokumentet, som bar navnet «Notat fra Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti», ble Peng Zhen utsatt for skarp kritikk, og «Gruppen på fem med ansvar for Kulturrevolusjonen» ble oppløst. Femmergruppens dokument ble karakterisert slik: «Fullstendig gjennomsyret av dobbeltspill angrep disse tesene Den store kulturelle revolusjon som er utviklet og personlig ledet av kamerat Mao Zedong, og Mao Zedongs anvisninger vedrørende kritikken av Wu Han», het det i notatet. Ett år etter, den 18. mai 1967, ble dette notatet hyllet som «et stort historisk dokument utviklet under vår store leder kamerat Mao Zedongs direkte ledelse» på lederplass i Folkets Dagblad.

Fil:Jiang qing poster.jpg

Kinesisk poster som viser Jiang Qing, med tekst: «La de nye sosialistiske utøvende kunster fylle alle scener», 1967

Under et senere møte i Politbyrået i 1966 opprettet men den ny Kulturrevolusjonsgruppen. Den 18. mai sa Lin Biao i en tale at «Formann Mao er et geni, alt det Formannen sier er i sannhet storartet; bare ett av Formannens ord sier mere enn betydningen av ti tusen sav våre ord». Dette kan anses som startskuddet for den maoistiske personkult som ble drevet frem av Jiang Qing, Lin Biao og andre. På dette tidspunkt hadde Jiang og Lin allerede fått noe reell makt. Den 25. mai skrev en ung filosofidosent ved Pekinguniversitetet, Nie Yuanzi, et dazibao («poster med store bokstaver», dvs. i praksis veggavis) der universitetets rektor og andre professorer ble kalt «svarte antipartigangstere». Noen dager senere forordnet Mao Zedong at teksten på posteret skulle kringkastet landet rundt, og kalte det for «det første marxistiske dazibao i Kina». Den 29. mai 1966 ble den første gruppen av rødegardister organisert på middelskolen tilknyttet Tsinghua-universitetet i Beijing. Den hadde som mål å straffe og nøytralisere både intellektuelle og Maos politiske motstandere i sin alminnelighet.

Den 1. juni 1966 fastslo Folkets Dagblad, kommunistpartiets offisielle avis, at alle «imperialister», «folk med bånd til imperialistene», «imperialistiske intellektuelle» med videre måtte utrenskes. Snart kom det i gang en bevegelse som rettet seg utrenskning av universitetspresidenter og andre ledende intellektuelle. Den 28. juli 1966 rettet representanter for rødegardistene et formelt brev til Mao som fastslo at masseutrenskninger og lignende var rettmessige. Mao svarte med å gi dem full støtte i en artikkel med tittelen «Bombarder hovedkvarterene», og med dette begynte Kulturrevolusjonen

Årene 1966 til 1968

1966: De 16 punkter og rødegardistene

Den 8. august 1966 vedtok Sentralkomiteen for Det kinesiske kommunistparti sin «Beslutning vedrørende Den store proletære kulturrevolusjon», også kalt «de 16 punkter». Denne resolusjonen beskrev kulturrevolusjonen som «en storslagen revolusjon som berører folk helt inn i sjelen og konstituerer et nytt stadium i utviklingen av den sosialistiske revolusjon i vårt land, et dypere og mer omfattende stadium»:

Selv om borgerskapet er blitt styrtet forsøker fortsatt å benytte de utbyttende klassers gamle tanker, kulturer, skikker og vaner for å forderve massene og fange deres sinn, og akter å legge til rette for en tilbakekomst. Proletariatet må gjøre det stikk motsatte: Den må møte enhver utfordring fra borgerskapet på det ideologiske område og benytte proletariatets nye tanker, kulturer, skikker og vaner for å endre hele samfunnets mentale utsyn. Det er på nåværende tidspunkt vårt mål å kjempe mot og knuse alle de myndighetspersoner som slår inn på den kapitalistiske vei, og å kritisere og tilbakevise de reaksjonære borgerlige akademiske «autoriteter» og den borgerskapets og alle de utbyttende klassers ideologi, og å omforme utdannelse, litteratur og kunst og alle andre deler av den verbygning som ikke svarer til det sosialistiske økonomiske fundament, for dermed å underlette det sosialistiske systems konsolidering og utvikling.

Beslutningen tok dermed den allerede eksisterende studentbevegelse og opphøyet den til en landsomfattende massekampanje, der ikke bare studentene men også «massene av arbeidere, bønder, soldater, revolusjonære intellektuelle og revolusjonære kadre» ble mobilisert for å «omforme overbygningen» ved å skrive veggaviser og avholde «store debatter». Ett av Kulturrevolusjonens store mål var å avskaffe de fire gamle: Gamle skikker, gammel kultur, gamle vaner og gamle tanker. Beslutningen gav folket den mest utstrakte talefrihet som Folkerepublikken noen sinne hadde sett, men dette var en frihet som var strengt bestemt av det maoistiske intellektuelle klima og til sist, av Folkets Frigjøringshær og Maos myndighet over hæren, slik et var nedfelt i beslutningens artikkel 15 og 16. De friheter som ble gitt i de 16 punktene ble senere skrevet ned i Folkerepublikkens konstitusjon som «de fire store rettigheter (四大自由)» innen «det store demokrati (大民主)»: Retten til fri meningsytring, til å ytre sitt syn fullstendig, til å skrive veggaviser, og til å holde store debatter (大鸣、大放、大字报、大辩论 - de to første punktene er synomyme).

I andre sammenhenger ble den annen rettighet noen ganger byttet ut med 大串联 - rettigheten til «sammenknytning», det vil si til å forlate klasserommene og reise landet rundt for å møte andre aktivister og utbre Mao Zedongs tanker.

I tillegg til disse friheter kom retten til å streike, selv om den ble vesentlig tøylet av hærens ankomst på den sosiale arenai februar 1967. Alle disse rettigheter ble strøket fra grunnlovem etter at Dengs regjering undertrykte demokratimurbevegelsen i 1979.

Den 16. august 1966 kom millioner av rødegardisten sammen i Beijing for å få et glimt av Formannen. På toppen av Tiananmenplassens port viste Mao og Lin Biao seg flere ganger for de rundt 11 millioner rødgardistene, under stor jubel hver gang. Mao roste deres innsats for å utvikle sosialismen og folkestyret.

Under kampanjen Knus de fire gamle ble religiøs virksomhet av ethvert slag forfulgt ab rødegardistene. Mange kirker og templer ble utplyndret og ødelagt. De mest grufulle sider ved kampanjen var tortur og drap av sakesløse mennesker,. og de mange selvmord som ble begått av de mange som ikke kunne utstå slag og utmykelse. Bare i løpet av august og september skal det ha vært 1772 drap bare i Beijing. I Shanghai var det september 704 selvmord og 534 dødsfall andre knyttet til Kulturrevolusjonen. I Wuhan var det i samme tidsrom 62 selvmord og 32 mord. Myndighetene fikk besked om ikke å gripe inn mot rødegardistenes voldshandlinger. som den nasjonale politisjef Xie Fu-zhi uttrykte det: «Hvis folk blir slått til døds ... , angår det ikke oss. Hvis dere griper inn mot dem som slår folk til døds ... gjør du en stor feil.»

I hele to år, frem til juli 1968 (og noensteds vesentlig lengre) fortsatte studentaktivister som rødegardistene å utvide sitt maktområde, og deres innsats for å fremme sosialistisk rekonstruksjon tiltok i intensitet. De begynte med å dele ut flyveblader som forklarte deres forehavende om å utvikle og styrke sosialismen, navngav mistenkte «kontrarevolusjonære» og sammenkalte til folkemøter på veggaviser og oppslagstavler. De kalte folk sammen til folkemøter der de hadde «store debatter», og skrev skuespill som skulle utdanne massene. Deres folkemøter tok sikte på å kritisere fremtvinge selvkritikk fra de mistenkte «kontrarevolusjonære». Selv om de 16 punkter og andre uttalelser fra sentralt hold forbød «fysisk kamp (武斗)» og gikk inn for «verbal kamp (文斗)» førte disse kampsesjonene ofte til fysisk maktutøvelse. Det begynte gjerne med vverbal overhøvlig fra aktivistenes side, men etterhvert ble det stadig mer voldelige, særlig etter at de begynte å forsyne seg med våpen fra det militære i 1967. De sentrale maoistiske ledere nøyde seg med verbal kritikk, men syntes stundom å oppmuntre til den «fysiske kamp», og det var bare etter at rødegardistene hadde begynte å bevæpne seg at de begynte å undertrykke denne massebevegelsen.

Liu Shaoqi ble sendt til en fangeleir der han døde i 1969. Deng Xiaoping, som selv ble sendt til omskolering tre ganger, ble til slutt sendt til arbeid i en maskinfabrikk. Der ble han til han mange år senere ble hentet tilbake av Zhou Enlai. Men de fleste av de anklagede var ikke så heldige; mange av dem kom aldri tilbake.

Mao Zedong priste rødegardistenes innsats. Den 22. august 1966 kom han med en forordning som stanset «enhver polisiær inngripen mot rødegardistenes metoder og aksjoner». Politifolk som ikke forholdt seg til dette ble brennemerket som «kontrarevolusjonære».

Den 5. september 1966 kom nok en bekjentgjørelse som oppfordret alle rødegardister om å komme til Beijing for en tid. Alle kostnader, også reise og opphold, skulle regjeringen stå for. Den 10. oktober 1966 kritiserte Maos allierte, general Lin Biao, offentlig Liu og Deng for å følge «kapitalismens vei» og brennemerket dem som «trusler». Senere ble Peng Dehuai bragt til Beijing for offentlig spott og spe; han ble så utrensket.

1967: Politiske maktkamper

Fil:Jiang Qing (Widow of Mao Zedong).JPG

Jiang Qing

Den 3. januar 1967 manipulerte Lin Biao og Jiang Qing massemedier og lokale kadre til å få i gang den såkalte «januarstormen», da mange ledende sikkelser i Shanghais bystyre ble kraftig kritisert og så utrensket. Dete åpnet veien for at Wang Hongwen kunne overta den reelle makt i byen og i byens partiapparat som leder av byens revolusjonskomite. Byregjeringsn fungerte ikke lenger. I Beijing var Liu og Deng atter skyteskiver for kritikken, mens andre som ikke var så engasjert i kommunistpartiets kritikksesjoner, som Chen Boda og Kang Sheng, rettet kritikk mot visestatsminister Tao Zhu. Slik begynte en politisk maktkamp i det sentrale styringsapparat og blant lokale partikadre, som benyttet seg av Kulturrevolusjonen som en sjanse til å anklage rivaler for «kontrarevolusjonær virksomhet» etterhvert som den paranoide atmosfære bredte om deg mer og mer.

Den 8. januar roste Mao disse hendelsene gjennom Folkets Dagblad, og oppfordret alle lokalpolitikere i å øve selvkritikk, eller kritisere og utrenske andre. Dette utløste omfattende maktkamper som førte til utrenskning etter utrenskning i de lokale regjeringer, slik at de en rekke av dem helt sluttet å fungere. Det var kun ved å medvirke i noe slag av «revolusjonær» virksomhet at man kunne håpe å unngå å bli utrensket, men man hadde ingen sikkerhet for det selv da.

I februar krevde Jiang Qing og Lin Biao, med Mao tillatelse, at disse «klassekampene» også måtte utvides til å omfatte hæren. Mange ledende generaler som hadde vært med på grunnleggelsen av Folkerepublikken gav uttrykk for stor bekymring over og motstand mot Kulturrevolusjonen, som de kalte et feilgrep. Tidligere utenriksminister Chen Yi sa i sinne under et møte i Politbyrået at de nye fraksjonene kom til å ødelegge det miitære og deretter Partiet. Andre generaler som Nie Rongzhen, He Long og Xu Xiangqian gav uttrykk for sin sterkeste misbilligelse. De ble etterpå fordømt i de nasjonale massemedier, som ble kontrollert av Zhang Chunqiao og Yao Wenyuan, som «februar-motstrømskreftene». Alle ble de til slutt utrensket av rødegardistene.

Samtidig begynte mange store rødegardistgrupperinger å reise seg i protest mot andre rødegardistgrupperinger som hadde avvikende revousjonære budskap, noe som ytterligere rotet til situasjonen og bidro til mer kaos. Dette fikk Jiang Qing til å fordre av rødegardistene å innstille all usunn virksomhet. Den 6. april ble Liu Shaoqi åpent fordømt av en fraksjon av Zhongnanhai hvori inngikk Jiang Qing og Kang Sheng og til slutt Mao selv. Dette ble fulgt opp med en protest og massedemonstrasjoner, som i Wuhan den 20. juli, der Jiang åpent fordømte enhver «kontrarevolusjonær virksomhet». Senere fløy hun personlig til Wuhan for å kritisere Chen Zaidao, generalen med ansvar for Wuhan militærdistrikt.

Den 22. juli bad Jiang Qing rødegardistene om å - om nødvendig - ta Folkets Frigjøringshærs plass, og dermed gjøre de eksisterende militære styrker maktesløse. Rødegardistene, til å begynne med med ros fra Jiang Qing, begynte snart å stjele og plyndre fra barakkene og andre av hærens bygninger. Dette klarte ikke generalene å stanse, og det pågikk til høsten 1968.

1968: Personlighetskult

Persondyrkelsen av Mao nådde nye høyder

Våren 1968 begynte en kampanje som tok sikte på å ytterligere øke personlighetskulten rundt Mao. Han skulle oppnå en nærmest gudelik status. Den 27. juli 1968 ble rødegardistenes myndighet over hæren offisielt opphevet og sentralregjeringen satte inn troppestyrker for å beskytte en rekke områder som fortsatt var blant rødegardistenes målområder. Dette omskifte kan, dersom man holder seg til den snevrere forståelse av Kulturrevolusjonen, betraktes som begynnelsen på Kulturrevolusjonens avslutning; nå ble motkrefter satt inn mot kaoskreftene som var blitt satt fri i 1966.

Mao lot sin støtte og sitt fremme av den nye linje bli alminnelig kjent ved å ta en av hans «høyeste anvisninger» om dette bli kjent blant massene. Ett år etter var alle rødegardistenes grupperinger blitt oppløst; Mao fryktet at det kaos de hadde skapt —og fremdeles var i stand til å skape—kunne skade selve kommunistpartiets fundamenter. Uansett hadde de allerede gjort sin nytte for Mao, som nå var blitt konsolidert i sin makt.

Tidlig i oktober begynte Mao en kampanje for å utrenske embedsfolk som han mente ikke var lojale mot ham. De ble sendt til arbeidsleirer på landet. Samme måned ble under det 12. plenum av den 8. partikongress Liu Shaoqi «ekskludert fra Partiet for alltid», og Lin Biao ble gjort til Partiets viseformann og til Maos «tiltenkte etterfølger». Hans status og berømmelse i Kina var nå så stor at bare Maos ry var større.

I desember 1968 utropte Mao «Ut til landsbygda-bevegelsen». Denne bevegelsen, som varte i ti år, innebar at unge intellektuelle i byene ble beordret ut på landsbygda. Ordet «intellektuell» ble benyttet i meget vid forstand, ettersom denne politikken også ble gjort gjeldende for ungdom etterhvert som de ble uteksaminert fra de videregående skoler. Det var ikke før mot slutten av 1970-årene at disse «unge intellektuelle» kunne vende tilbake til sine hjembyer. Tiltaket var et av tiltakene for å flytte rødegardistene fra byene og ut på landet, der de ville forvolde mindre sosial uro.

Årene 1969 til 1976

Tiden preget av Lin Biao (1969-1971)

Lin Biao, som Mao hadde utsett som sin etterfølger, ble den mest synlige skikkelsen i årene etter omslaget høsten 1968. I september 1971 ble Kina sjokkert over nyheten at Lin skulle ha styrtet i Mongolia i et fly på vei til Sovjetunionen etter det som syntes å ha vært en serie med mordforsøk på Mao Zedong. Det er fremdeles (2007) å komme til bunns i alt angående Lin i årene 1968 til 1971, idet det fremdeles åpenbart er elementer i hendelsesforløpet som man vet lite eller ingenting om. Heller ikke omstendighetene rundt hans død har historikere så langt klart å komme til et klart nok bilde av.

Maktskifte innen kommunistpartiet

Under Det kinesiske kommunistpartis niende kongress i 1969 fremstod den 1. april Lin Biao som den store seierherre. Han ble da offisielt Kinas nestkommanderende, og fikk også en uovertruffen innflytelse over de væpnede styrker. Lins fremste politiske rival, Liu Shaoqi, var blitt utrensket, og Zhou Enlais makt var for nedadgående.

«Maos lille røde» i tysk versjon. Den ble også utgitt på norsk av hjemlige entusiaster.

Den niende kongress begynte med at Lin Biao avla en «politisk rapport» som var kritisk mot Liu og andre «kontrarevolusjonære» og ellers var breddfull av sitater fra «Maos lille røde». Det neste på dagsorden var den nye partikonstitusjon, som ble justert slik at Lin ble offisielt utpekt til å bli Maos etterfølger. Etter dette ble Maos navn til stadig vekk knyttet til Lins, som for eksempel i sammenstillingen «Formann Mao og viseformann Lin». For det tredje ble det valgt et nytt Politbyrå. Til Politbyråets stående komite på fem personer ble valgt Mao Zedong, Lin Biao, Chen Boda, Zhou Enlai og Kang Sheng. Dette nye Politbyrået bestod for det meste av folk som var kommet til makt på grunn av Kulturrevolusjonen. Zhou klarte med nød og neppe å beholde sin plass, etter å ha falt til fjerdeplass i rang blant de fem.

Lins forsøk på å utvide sitt maktfundament

Etter å ha blitt bekreftet som Maos etterfølger fokuserte Lin Biao på gjenopprettelsen av statspresidentsvervet som var blitt avskaffet av Mao i forbindelse med Liu Shaoqis fall. Det var Lins mål å bli visepresident; Mao skulle være president.

Den 23. august 1970 ble det annet plenum av kommunistpartiets niendekongress avholdt i Lushan. Chen Boda var første taler. Han kom med sterk ros av Mao og bygde opp om Maos status, i det uuttrykte øyemål å dermed styrke sin egen stilling. Samtidig gikk Chen inn for at stillingen som statspresident ble gjenopprettet. Mao var svært kritisk til Chens tale og fjernet ham fra Politbyråets stående komite. Dette ble begynnelsen på en serie av kritikksesjoner landet rundt der folk som hadde benyttet seg av «bedrageri» for å fremme seg selv ble kalt «Liu Shaoqis type av marxister og politiske løgnere».

Chens avsettelse fra den stående komite ble også oppfattet som et advarsel til Lin Biao. Etter den niende kongress hadde Lin stadig bedt om nye frorfremmelser innen partiet og sentralregjeringen, noe som fikk Mao til å mistenke at han var ute etter den ytterste styringsmakt og for til og med å ville styrke Mao selv. Chens gav næring til Maos egen uro. Dersom Lin skulle bli visepresident ville han automatisk sitte med all makt etter Maos død— dette innebar en klar trussel mot Maos sikkerhet.

Lins kuppforsøk

Maos avvisning av å la Lin få ytterligere innflytelse innen parti og regjering gjorde ham svært indignert. Samtidig krympet hans maktgrunnlag innen partiapparatet. Lin bestemte seg da for å gjøre bruk av den militærmakt som fremdeles stod til hans disposisjon for å styrte Mao ved militærkupp. Kort tid etter dannet Lin og hans sønn Lin Liguo og andre medsammensvorne et kuppapparat i Shanghai hvis mål var å fjerne Mao med makt. I et dokument som er blitt kjent fra denne tiden fremgår det at Lin i Shanghai fremholdt at «En ny maktkamp har skyllet opp rundt oss, dersom vi ikke skulle klare å gripe kontrollen over den revolusjonære virksomhet, vil denne kontrollmakt tilfalle noen andre».

Lins plan gikk hovedsaklig ut på bombetokter og utstrakt bruk av hærens flyvåpen. Skulle alt gå etter planen, ville Lin klare å arrestere alle sine politiske rivaler og vinne den øverste maktposisjon han var ute etter. Men fallhøyden var høy dersom han skulle mislykkes.

Det ble foretatt attentater mot Mao i Shanghai fra 8. september til 10. september 1971. Det er senere blitt kjent at det lokale politi hadde kunnskap om Lins virksomhet i forkant av forsøkene; de kunne opplyse at Lin Biao stod bak et stort politisk komplott og at Lins støttespillere fikk spesialopplæring fra det militære.

Fra da av kom det stadige påstander eller meldinger om angrep mot Mao. En av meldingene gikk ut på at Mao på vei til Beijing i sitt private tog ble utsatt for et fysisk angrep; en annen gikk ut på at Lin hadde bombet en bru som toget måtte krysse på vei til Beijing men at Mao unnikk fellen på grunn av etterretningsrapporter og dermed kunne velge en annen rute i tide. Under disse dagene ble det til og med utplassert vakter langs jernbanesporet med ti til tyve meters mellomrom for å forhindre attentater.

Selv om kildene ikke helt overensstemmer med hverandre, er det kjent at Lin ikke opptrådte i offentligheten igjen etter den 1. september. Det gjorde heller ikke noen av hans støttespillere, og de fleste av dem forsøkte å flykte til Hongkong. De fleste lyktes ikke i det, og omlag 20 generaler ble arrestert.

Det ble også kjent at Lin Biao og hans familie den 13. september 1971 hadde forsøkt å flykte til Sovjetunion. Underveis styrket Lins fly i Mongolia. Alle ombord omkom. Samme dag trådte Politbyrået sammen i en krisesesjon for å drøfte Lin Biao-saken. Det var ikke før den 30. september at Lins død ble offisielt bekreftet i Beijing, noe som førte til at nasjonaldagsfeiringene for den påfølgende dag ble avlyst.

Hva som forårsaket flykrasjet er forblitt et mysterium. Det er blitt antatt at flyet slapp opp for drivstoff, eller at det fikk maskinproblemer. Det ble også spekulert i at flyet ble skutt ned av kineserne. Men det kan også ha vært sovjetiske styrker. De tok hånd om likene av passasjerne ombord. Iallefall: Lins kuppforsøk slo feil, og hans ettermæle ble grundig og ettertrykkelig ødelagt innen kommunistpartiet og i Kina.

Tiden preget av «Firerbanden» (1972/73-1976)

Fil:Zhou Enlai als Wachsfigur.jpg

En voksfiguer av Zhou Enlai - han klarte mens Firerbanden huserte å lirke Deng Xiaoping tilbake fra forvisningen til fabrikkgulvet i Shanghai og til maktapparatet i Beijing.

Mao Zedong ble deretter opptatt av å finne en ny arvtager. I september 1972 ble Wang Hongwen fra Shanghai forflyttet til Beijing for å arbeide i sentralregjeringen. Året etter ble han partiets viseformann. Omtrent samtidig fikk statsminister Zhou Enlai bevirket at Deng Xiaoping ble bragt tilbake til Beijing. Mao var blitt skikkelig oppskaket av Lin Biao-komplottet og så seg nødsaget å støtte seg mer til Zhou Enlai og Deng Xiaoping igjen.

Men sent i 1973 satte Jiang Qing og hennes medspillere, blant annet Zhang Chunqiao, Yao Wenyuan og Wang Hongwen (senere gitt økenavnet firerbanden) en ny kampanje: Pi-Lin Pi-Kong-kampanjen («Kritiser Lin, kritiser Konfucius»). Denne kampanjen var i virkeligheten rettet mot statsminister Zhou Enlai; firerbanden ønsket å svekke hans nyvunne sterkere posisjon. Jiang Qing og hennes medspillere så på Zhou som den viktigste trusselen mot dem som de posisjonerte seg for tiden etter Mao som nå var blitt mer og mer svekket. Akkurat som i forkant av Kulturrevolusjonen ble kririkken fremført i allegoriske forkledninger. Selv om Zhou Enlais navn aldri ble brukt under kampanjen, fikk man frem budskapet blant annet med å utøve heftig kritrikk mot hertug Zhou, hans navnebror - en skikkelse som hadde levd tre tusen år tidligere! Men befolkningen var nå gått lei av de stadige ødeleggende politiske kampanjer, slik at massene tok liten del i den. Den oppnådde da heller ikke sitt mål; Zhou forble statsminister.

1976: Avslutningen

Den 8. januar 1976 døde Zhou Enlai av kreft. Neste dag ble Beijings monument til folkets helter raskt overfylt av kranser som uttrykk for folkets sorg. Noe slikt hadde man ikke sett før. Den 15. januar ble Zhou begravet, og det ble nødvendig med sørgehøytideligheter landet rundt. Firerbanden, som kontrollerte massemediene, ble forskrekket over disse spontane sørgemanifestasjonene, og ila sanksjoner: Det skulle ikke være tillatt å bære sorte bånd eller hvite blomster, og andre sørgemanifestasjoner ble også forbudt.

I februar begynte Firerbanden å sikte seg inn mot sin siste seriøse politiske motstander, visestatsminister Deng Xiaoping. Deng ble igjen fratatt alle verv innenfor og utenfor Partiet. Men Mao valgte ikke noen fra Firerbanden til å bli ny statsminister; istedet falt valget på den relativt ukjente Hua Guofeng.

Den 5. april feiret landet Qingmingfestivalen, som er en tradisjonell sørgemarkering for de avdøde. Folk hadde siden utgangen av mars samlet seg på [[Den himmelske freds plass] for å sørge over Zhou Enlai. Samtidig kom et sinne mot Firerbanden til uttrykk blant annet gjennom veggaviser. Den 5. mars var tundt to millioner mennesker samlet på og rundt Den himmelske freds plass, og forsamlingen utviklet seg til en protestdemonstrasjon mot firerbanden. Firerbanden fikk politiet til å gripe inn, jage bort folk og fjerne kranser og kritiske budskap. De pekte mot Deng Xiaoping som bakmann for dette utbrudd av folkelig misnøye. Denne hendelsen ble senere offisielt politisk omvurdert vinteren 1978, og ble kjent som Tiananmenhendelsen.

Den 9. september 1976 døde Mao Zedong. Maos bilde fra Kulturrevolusjonen fremstilte ham som en foregangsmann og en folkets mann som gjerne blandet seg i folkemengdene. For folk flest symboliserte Maos død et stort tap for det nye Kinas sosialistiske fundament. Da hans død ble bekjentgjort utpå ettermiddagen den 9. september i en pressemelding med navn «Melding fra Det kinesiske kommunistpartis sentralkomite, den nasjonale folkekongressen, statsrådet og CMC til alle i militæret og partiet og til hele det kinesiske folk», brøt hele nasjonen sammen i spontane sorgutbrudd. Forretninger og offentlige kontorer holdt stengt i vel en uke.

Før han døde hadde Mao skrevet en lapp til Hua Guofeng der det stod «Med deg ved makten faller jeg til ro». Dermet ble Hua Partiets neste formann. Før dette hadde man jevnt over vurdert Hua som en mann uten politiske ferdigheter eller ambisjoner, og dermed som ingen trussel mot Firerbanden hva gjeldt maktoverdragelsen som ville komme. Men influert av ledende generaler som Ye Jianying, og delvis influert av Deng Xiaoping, og med hærens støtte, beordret Hua etter Maos død at Firerbanden ble arrestert. Den 10. oktober arresterte det 8341. spesialregiment alle medlemmene av Firerbanden.

Overgang til en ny era

Selv om Hua Guofeng arresterte og tok offentlig avstand fra Firerbanden i 1976, fortsatte han med å påkalle Maos navn for å begrunne og rettferdiggjøre sin politikk. Hua lanserte et slagord som sikkert høres bedre ut på kinesisk enn på norsk: «De to enhver», som lød «Enhver politikk som har sitt utspring fra Formann Mao, må vi fortsette med å støtte», og «Enhver anvisning gitt oss fra Formann Mao, må vi fortsall la være grunnlag for vårt virke». Både Deng og Hua hadde som mål å reversere Kulturrevolusjonens skadevirkninger, men i motsetning til Deng - som ikke var motstander mot nye økonomiske modeller -, aktet Hua å lede det kinesiske økonomiske og sosiale system henimot sentralstyring etter 1950-årenes sovjetiske forbilder.

Deng Xiaoping

Kort etter skulle Hua oppdage at det ikke var så enkelt for ham å styre statsaffærene fra dag til dag uten Deng Xiaoping. Den 10. oktober skrev Deng Xiaoping personlig til Hua og bad om å få ble tilbakeført til arbeid for stat og parti. Ubekreftet informasjon hevder at det ledende medlem i Politbyråets stående komite Ye Jianying aktet å gå av dersom Deng ikke fikk komme tilbake til det sentrale styringsverk. Under økt press fra alle hold bestemte Hua seg for å hente tilbake Deng. Først utnevnte han ham til visestatsminister i juli 1977, og til forskjellige andre stillinger. I praksis var Deng blitt til nr. 2 i Kina. I august ble partiets ellevte partikongress avholdt i Beijing, og det endte med delvis ny besetning og ny rangordning av Politbyråets stående komite. I rangordning ble det Hua Guofeng, Ye Jianying, Deng Xiaoping, Li Xiannian og Wang Dongxing.

I mai 1978 grep Deng sjensen til å få forfremmet sin protesjé Hu Yaobang ytterligere i maktapparatet. Hu skrev en artikkel i avisen Daglig lysende fremtid, der han ispedd dyktig bruk av maositater fikk utvidet Dengs maktposisjon ytterligere. Etter å ha lest denne artikkelen, støttet nesten alle de politikerne som betydde noe i toppskiktet Hu, og dermed Deng. Den 1. juli offentliggjorde Deng den selvkritiske rapport om Det store spranget som Mao hadde utarbeidet i 1962. Fra en betydelig styrket posisjon begynte Deng i september 1978 å rette åpen kritikk mot Hua Guofengs «De to enhver».

Den 18. desember 1978 ble det tredje plenum av den 11. partikongress avholdt. Deng fremholdt da at det var nødvendig med «frigjøring av tankene» innen partiet, og «et presist syn som kan lede til presise resultater». Hua Guofeng kom med selvkritikk og sa at «De to enhver» var feil politikk. Wang Dongxing, som hadde vært en av Maos betrodde støttespillere, ble også kritisert. Tiananmenhendelsen ble politisk rehabilitert. Liu Shaoqi fikk en forsinket statsbegravelse.

Under det femte plenum av partikongressen, avholdt i 1980, ble Peng Zhen og mange andre som var blitt utrensket under Kulturrevolusjonen politisk rehabilitert. Hu Yaobang ble partiets generalsekretær og Zhao Ziyang, en annen av Dengs protesjeer, kom inn i styrkingsapparatet. I september fratrådte Hua Guofeng, og Zhao Ziyang ble ny statsminister. Deng var formann for den sentrale militærkommisjon.

Konsekvenser

På denne veggen i Wuhan-universitetet kan man skimte rester av fjernede slagord fra Kulturrevolusjonens tid: «Grenseløs tillit til Formann Mao.»

Hele den kinesiske befolkning ble direkte eller indirekte sterkt berørt av Kulturrevolusjonen. Under denne tiden ble mye av industrien bragt til stillstand, etter som «revolusjonen», hva enn den måtte utlegges som, hadde absolutt forrang. Ved begynnelsen av Kulturrevolusjonen ble store mengder rødegardister kalt til Beijing, med gratisbiletter, og jernbanesystemet ble bragt helt i ulage. Utallige gamle bygninger, kirker og templer, kunstverk, antikke gjenstander, bøker og malerier ble ødelagt av rødegardistene. Frem til desember 1967 var det blitt trykket opp 350 millioner eksemplarer av Maos lille røde.

Andre steder ble det også så godt som stillstand i skole- og utdannelsesvesenet. De vanlige opptaksprøver bortfalt, og ble ikke gjeninnført før i 1977, takket være Deng Xiaoping. Mange intellektuelle ble sendt til arbeidsleirer på landet. Mange overlevende og observatører mente at nesten enhver som oppviste evner ut over det gjennomsnittlige på et eller annet område var blitt et legitimt mål for «kampsesjoner» eller annen kritikk. Dette førte til at nesten en hel generasjon fikk underlødig utdannelse. Dette varierte riktignok fra region til region, men det sier sitt at man ikke gjenopptok målingene av lesekyndighet igjen i Kina før i 1980-årene. Noen fylker i Zhanjiangområdet hadde en analfabetisme så høy som 41 % rundt tyve år etter revolusjonen. Problemet ble benektet helt fra begynnelsen av. Men ettersom så mange lærere var blitt «eliminert» under Kulturrevolusjonen måtte man mange steder ty til at studenter tok seg av den grunnleggende undervisning av neste generasjon.

Mao Zedongs tenkning ble til ledesnoren for all aktivitet. Rødegardistenes myndighet overgikk hærens, de lokale politiets og loven gjennomslagskraft. Tradisjonell kinesisk kunst og tenkning ble ignorert, og hyldesten av Mao inntok dens sted. Folket ble oppfordret til å kritisere kulturelle institusjoner og til å kritisere sine foreldre og lærere, noe som var helt i strid med konfuciansk tenkning om barnlig pietet. Dette ble ytterligere aksentuert under Anti-Lin; Anti-Konfucius-kampanjen. Slag ord som «Mine foreldre elsker meg nok, men ikke så meget som Formann Mao» var vanlige.

Kulturrevolusjonen synliggjorde eller førte til mange maktkamper innad i Kommunistpartiet, og mang av dem hadde lite å gjøre med de «store» ideologiske spørsmål eller de forskjellige nasjonale ledere, men var utslag av lokale fraksjoner og rivalisering. Det kaotiske og ustabile politiske klima svekket det lille som var igjen av det lokale partiapparatets organisasjon og stabilitet. Forskjellige partifraksjonen kunne til og med ta opp kampen mot hverandre på gatene, og politiske mord ble vanlige, særlig i de provinsene der jordbruket dominerte. Folkemassene kunne engasjere seg spontant i disse konfliktene, slik at de voldelige sammenstøtene kunne bli nokså omfattende. Den ideologi som drev disse fransjonene var som regel heller vag, eller tidvis helt fraværende. Det dreide seg om lokale maktkamper.

Ødeleggelsen av den historiske arv: Bygninger, kunstverk og kulturer

Kinas historiske arv, mest håndgripelig denes materielle side som bygninger, gjenstander og kunst, led katastrofalt skadeverk i en bevisst kampanje for å omintetgjør alt som kunne nøre opp om «gammel tenkning». Mange uvurderlige gjenstander ble tatt fra private hjem og ofte knust på stedet. Ingen oiversikt over alt hva som ble ødelagt kan oppstilles, men det er grunn til å tro at meget uvurderlig kulturgods, kanskje mesteparten av det, gikk tapt fremfor alt under årene 1966 til 1968. Kinesiskje historikere har sammenlignet ødeleggelsene med Qin Shihuangs forsøk på å kvitte seg med alt konfuciansk tankegods. Kinas fremstående arkeologiske tidsskrift Kaogu kom ikke ut under Kulturrevolusjonen.

Religionsforfølgelsene ble også mer intensive under Kulturrevolusjonen, ettersom religion ble betraktet som den verste fiende av marxismen-leninismen-Mao Zedongs tenkning. on was seen as being opposed to Marxist-Leninist and Maoist thinking.

Rester av slagord fra Kulturrevolusjonens tids i provinsen Anhui.

Tradisjonell kinesisk kultur led meget under disse årene. Mange gamle skikker, som kinesisk spådomskunst [2], papirkunst, feng shui-konsultasjoner[3], bruken av tradisjonelle stasklær til brylluper, bruken av den kinesiske kalender, studier av de kinesiske klassikere, feiringen av kinesisk nyår som «nyttår» (i stedet for «vårfesten») ble så godt som fjernet i Kina, og ennå ikke (2007) strever disse kulturelle særtrekkene med å gjenvinne noe som ligner deres gamle plass i folkets liv. I den grad det nå begynner å gjøre seg gjeldende, er det i hver t fall til dels en påvirkning fra kinesere fra Hongkong, Macao, Taiwan og oversjøiske områder som er årsaken.

Tradisjonelle konfucianske verdier som harmonisk sosialt samkvem er blitt langt på vei erstattet av vestlig modernistisk tankegods fra tidlig 1900-tall: Sosialdarwinistisk tro på «survival of the fittest» synes å ligge under det ofte beinharde mellommenneskelige i Fastlands-Kina i vår tid. En blind vitenskaps-overtro er kanskje av de få ting som kan kalles «kulturarven» fra Kulturrevolusjonen. Det er flere kinesiske samfunnskommentatorer, som Chien Mu, To Kit og Martin Oei som er av den mening at Folkerepublikken Kina opphørte med å være ekte kulturelt kinesisk under Kulturrevolusjonen, og ikke har funnet veien tilbake til sine røtter[4]. Man kommer over synspunktet at dagens Kina kun er kinesisk i kraft av sin geografi og folkerase, men er blitt utenlandsk av kultur, og at det nå er opp til kineserne i diasporaen å oppebære de mer tradisjonelle uttrykk for kinesisk kultur.

Kulturrevolusjonen var en stor katastrofe for Kinas nasjonale minoriteter. Det antas vanligvis at dette skyldes Jiang Qings personlige forakt for de etniske minoriteter. Under denne perioden var «han-folkets sentrale stilling» et evig tilbakevendende tema. I Tibet ødela man over 6000 klostre, ofte med hjelp fra tibetanske rødegardister. I Indre Mongolia ble mange henrettet under en heksejakt etter påståtte separatister. Det hadde faktisk en gang eksistert et parti der med autrononiambisjoner, Indre Mongolias folkeparti, men det var blitt oppløst lenge før Kulturrevolusjonen. I Xinjiang brant man Koranen og andre bøker som ble holdt kjær blant uyghurene. Muslimske imamer ble ført rundt i gatene oversprøytet med maling. I de etnisk koreanske områder av Nordøstkina ble etniske skoler ødelagt. I Yunnan ble palasset til Dai-folkets konge satt fyr på. En skrekkelig massaker på Huifolket (muslimer) ble forøvet av Folkets Frigjøringshær i 1975 i det som kalles Shadianhendelsen. Over 1.600 mennesker ble drept.

Utviklingen av maoistisk ideologi hadde det ikke-kinesiske tankegodset fra Karl Marx, Vladimir Lenin og Josef Stalin som grunnlag. Men Mao laget sin helt egen og heller uortodokse marxisme når han satte opp et system som økonomisk sett var fullstendig urealistisk i sine vekstforventinger.

Overgrep mot menneskets rettigheter

Millioner av mennesker i Kina mistet i praksis vernet om sine grunnleggende menneskelige rettigheter under Kulturrevousjonen. Atter millioner ble tvangssendte til nye bosteder. Unge mennesker fra byene ble tvangsflytet til landsbygda, der de ble tvunget til å forsake standard utdannelse og i stedet underkaste seg kommunistisk partipropaganda.

Noen kommentatorer påpeker at Kulturrevolusjonen på den annen side fikk det kinesiske folk til å legge bak seg mye vanetenkning av konformistisk og autoritært preg. Dette skulle fremgå av noe av det som i ettertid ble sagt av studentledere som var aktive under protestene på Den himmelske freds plass i 1989. Slik fremholder studentlederen Shen Tong i sin bok Almost a Revolution at det som utløste sultestreikene den våren var en dazibao (en slags veggavis); dette var en uttrykksmåte som var blitt alminneliggjort under Kulturrevolusjonen, selv om den etterpå ble forudt. Når studentene organiserte demonstrasjoner som millioner tok del i, noe man ikke hadde opplevd siden Kulturrevolusjonen, reiste unge mennesker med toget inn til Beijing og satset på togpersonalets og Beijingborgernes velvilje. Omtrent det samme hadde ungdommen gjort da Kulturrevolusjonen brøt ut. Et annet likhetstrekk var at det oppstod fraksjoner, med navn som minnet om de fraksjoner rødegardistene fikk. Ifølge Shen Tong kunne fraksjonene til og med kidnappe folk fra andre fraksjoner, likesom rødegardistenes fraksjoner hadde gjort. Til slutt kan nevnes at noen få av de eldre 1989-lederne hadde vært aktivister på ungdomsskolene under Kulturrevolusjonen. Kulturrevolusjonen hadde, ifølge disse kommentatorene, rett og slett gjort det mindre utenkelig å rette kritikk mot kinesiske myndigheter - selv om kritikk av Mao Zedong og selve maoismen fremdeles var tabu under Kulturevolusjonen, og forble det i utstrakt grad også etterpå.

Overslagene over dødstallene under de kaotiske årene 1966-1969 kommer både i vestlige og østlige analyser opp i minst 500.000. Mange var ikke i stand til å utstå den grufulle tortur de ble utsatt for, eller mistet alt sitt fremtidshåp og begikk selvmord. Et av de mer kjente tilfellene var selvmordsforsøket til kommunistlederen Deng Xiaopings sønn Deng Pufang. Han hoppet fra et fireetasjers hus; han døde ikke, men ble lam.

Under rettssaken mot Firerbanden hevdet domstolen at 729.511 mennesker var blitt forfulgt, hvorav 34.800 døde. Men det sanne antall blir kanskje aldri kjent ettersom mange dødsfall ikke ble kjent - i hvert fall ikke som knyttet til Kultrrevolusjonen - og fordi politiet og lokale myndigheter aktivt tilslørte meget. Andre vanskeliggjørende faktorer er upåliteligheten i de demografiske tall fra perioden slik at overslag blir usikre, og at Folkerepublikken Kina fremdeles nøler ed å åpne for seriøs forskning om perioden. En fersk beregning av seriøse forskere hevder at bare på den kinesiske landsbygdable 36 millioner forfulgt, og at av dem ble mellom 750.000 og 1,5 millioner drept, og omtrent det samme antall fikk varige fysiske mén. I Mao: The Unknown Story hevder Jung Chang og Jon Halliday at så mange som tre millioner døde under Kulturrevolusjonens voldsutskridelser.

Litteratur

• Michel Bonnin: Génération perdue: Le mouvement d'envoi des jeunes instruits à la campagne en Chine, 1968-1980, Paris : Éditions de l'École des hautes études en sciences sociales, 2004
• Fox Butterfield: China: Alive in the Bitter Sea, (1982, revidert 2000), ISBN 0-553-34219-3, an oral history of some Chinese people's experience during the Cultural Revolution.
• Anita Chan: Children of Mao: Personality Development and Political Activism in the Red Guard Generation. Seattle: University of Washington Press, 1985
• Che Po Chan: From Idealism to Pragmatism: The Change of Political Thinking among the Red Guard Generation in China. Ph.D. diss., University of California, Santa Barbara, 1991
• Jung Chang: Wild Swans, HarperPerennial, revidert utgave 2004, ISBN-13: 978-0007176151
• Jung Chang og Jon Halliday: Mao: The Unknown Story. Jonathan Cape, London, 2005
• Jo-Hsi Chen: The Execution of Mayor Yin and other Stories from the Great Proletarian Cultural Revolution, oversatt fra kinesisk av Nancy Ing og Howard Goldblatt, Bloomington: Indiana University Press, 1978
• Chong Woei Lien (red.): Title China's Great Proletarian Cultural Revolution: Master Narratives and Post-Mao Counternarratives, Lanham, Maryland: Rowman & Littlefield Publishers, Inc., 2002
• Jean Daubier: A History of the Chinese Cultural Revolution, oversatt fra fransk av Richard Seaver, New York: Vintage Books, 1974
• Joseph W. Esherick, Paul G. Pickowicz og Andrew G. Walder: China's Cultural Revolution As History, Stanford University Press, 2006, ISBN-13: 978-0804753500
• Feng Jicai: L'empire de l'absurde ou dix ans de la vie de gens ordinaires, oversatt fra kinesisk av Marie-France de Mirbeck og Étiennette Nodot, Paris: Bleu de Chine, 2001
• Gao Xingjian: Das Buch eines einsamen Menschen, Fischer Verlag 2006, ISBN-13: 978-3-596-15241-4
• Gao Yuan: Born Red: A Chronicle of the Cultural Revolution, Stanford, California: Stanford University Press, 1987
• Liang Heng og Judith Shapiro: Son of the Revolution, New York: Vintage Books, 1983.
• Y.C. Kuan: Mein Leben unter zwei Himmeln. Scherz Verlag, 2001. ISBN 3-426-77661-8.
• Simon Leys (pseudonym for Pierre Ryckmans): Broken Images: Essays on Chinese Culture and Politics, 1979. ISBN 0-8052-8069-3
• - The Burning Forest: Essays on Chinese Culture and Politics, 1986. ISBN 0-03-005063-4; ISBN 0-586-08630-7; ISBN 0-8050-0350-9; ISBN 0-8050-0242-1.
• - The Chairman's New Clothes: Mao and the Cultural Revolution, 1977, revidert 1981). ISBN 0-85031-208-6; ISBN 0-8052-8080-4; ISBN 0-312-12791-X; ISBN 0-85031-209-4; ISBN 0-85031-435-6 (revidert utgave)
• - Chinese Shadows, 1978. ISBN 0-670-21918-5; ISBN 0-14-004787-5.
• Li Zhensheng: Roter Nachrichtensoldat, Berlin: Phaidon-Verlag, 2003
• Ken Ling, Miriam London, Li Ta-ling: Maos Kleiner General. Die Geschichte des Rotgardisten Ken Ling, Deutscher Taschenbuch Verlag 1974. ISBN 3-423-01024-X
• Guokai Liu. 1987: A Brief Analysis of the Cultural Revolution. redigert av Anita Chan. Armonk, N.Y.: M. E. Sharpe, 1987
• Ruth Earnshaw Lo: In the Eye of the Typhoon: An American Woman in China during the Cultural Revolution, New York: Da Capo Press, 1987 (annen utg.)
• Ma Jisen: The Cultural Revolution in the Foreign Ministry of China, Hong Kong: The Chinese University Press, 2004
• Roderick MacFarquhar og Michael Schoenhals: Mao's Last Revolution. Harvard University Press, 2006 ISBN 0674023323
• Stephen Pan og Raymond J. de Jaegher: Peking's Red Guards: The Great Proletarian Cultural Revolution, New York: Twin Circle, 1968
• Emily Wu: Feder im Sturm. Meine Kindheit in China. Verlag Hoffmann und Campe, 2007. ISBN 345550034X
• Guobin Yang, China's Red Guard Generation: The Ritual Process of Identity Transformation, 1966-1999. doktoravhandling, New York University, 2000
• Yang Xiaokai (Yang Xiguang): Captive spirits: Prisoners of the Cultural Revolution, Hong Kong/New York: Oxford University Press, 1997
• Zheng Yi: Scarlet Memorial: Tales of Cannibalism in Modern China