Karv

Karv som også mente Karve er et lånt ord fra det greske karabos som brukes hos bysantinske forfattere fra 900-tallet om russiske skip i den bysantinske flåten, og i russisk form korabi forekommer det i mange beretninger om væringenes tog til Konstantinopel. Ordet i norrøn litteratur som er et gresk lånord, har festet seg til en type eller definisjon av lette fartøyer som passet godt til fart på elv og kunne flyttes et stykke over land.

Første gang dette ordet viser seg er i en strofe av Egil Skallagrimsson fra året 934 og brukes jevnlig fram til 1381 da det var sist brukt i et dokument om en karve tilhørende en domherre i Nidaros. På norrønt er ordet karfi, nå oversettet til karve.

Karvene

Denne båttypen har vært blant de mindre båttypene i vikingtiden benyttet for reiseformål og som proviant- eller utstyrsfartøy for militære oppdrag, men de var også beskrevet som mindre fraktfartøyer til allsidige bruk. Ifølge litteraturen fra middelalderen var karvene mest brukt som privatskip til personlig bruk av rikfolk ved reiser langs kysten og på innsjøer samt kunne foreta lengre sjøreiser.

Et slikt fartøy var Olav Tryggvassons gave til Hårek av Tjøtta som en skute hvor «det rodde ved borde 10 menn eller 12», og 30 mann ombord. Olav Haraldsson også gav bort en karve som en gave, til Ketil av Ringanes på 15 par årer som ble ført opp til Mjøsa fra havet. De var reiseskip for høvdinger og annet med betydelige makt med utsøkt håndverkskvalitet over seg.

Gravskipene Gokstadskipet, Osebergskipet og formodentlig Tuneskipet tilhørte den øverste klassen av karvene i størrelse fordi ifølge litteraturen som omtalte disse var en karve ikke mindre enn seks par årer og ikke mer enn 16 par årer. Den største karven som nevnes, er i Grettes saga fra Island- lot han sette frem en stor karve som han eide, rodde 16 mann ved borde- og den mindre karven er fra Egils saga med bare seks mann på hver side.

Sesse eller rom kan ikke brukes som størrelsesbetegnelse eller som et teknisk begrep på en karve. Et langskip, selv en busse med fast dekk har faste tofter som roeren sittet på. Størrelsen på en mindre båt uttrykkes ved tallet på årene, seksæring og tolværing men heller dette brukes ikke om karvene. Størrelsen gikk ut på hvor mange mann som ror på hver side eller den ene siden. «Rodde 16 mann ved borde» betyr 32 roere og 32 årer. Uten faste tofter måtte roere sitter på skipskister som mannskapet tok til bruk for deres utstyr og annet på tiljedekket. Tiljedekket, det ble lagt brede planker eller tiljer over rommet mellom tverrstivere som er tilsluttet spanter lagt mot hudplankene av skroget fra stavn til stavn.

De mindre båter som er funnet i moderne tid som i Holmedal i Sunfjord, Bø på Karmøy og Mardal i Brønnøy, Nordland er antakelige karver fordi de hadde årehuller i relingsbordet istedenfor keiper eller årefeste som på mindre båter.

Karvene var benyttet inn i middelalderen fram til 1300-tallet, biskop Håkon i Bergen i 1340 som var en av de fremste skipseier og reder i Norge lot skipsbyggeren Pål Eriksson bygge en karve til personlig bruk, og han skaffer materialer, mastetrær fra Trøndelag osv. Dimensjonene på tømmerstykker som skulle bli kjøl og mast tydet på en rimelig stor karve på størrelse med Gokstadskipet. Sist gang karven er nevnt, var i et dokument fra Nidaros i 1381 om domherrens skip som er betegnet som en karve.

Funn av karver

• Osebergskipet, 15 par årer
• Gokstadskipet, 16 par årer
• Tuneskipet, formodentlig usikkert, 11 eller 12 par årer
• Båtfunnet i Holmdal i Sunfjord, 6 par årer
• Båtfunnet i Grønhaug ved Bø på Karmøy, 8 par årer
• Båtfunnet på Mardal i Brønnøy, Nordland, omtrent 12 m lang

Litteratur

• A.W. Brøgger og Håkon Shetelig, Vikingeskipene, deres forgjengere og etterfølgere Oslo 1950