Bekjennelser (St. Augustin)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Augustin døpes av St. Ambrosius
Augustins Bekjennelser. Side fra et middelalderhåndskrift.

Bekjennelser (latin Confessiones) er et kristent skrift av Augustin av Hippo. Verket består av tretten bøker skrevet mellom 397 og 398 e Kr.

Augustin vil omvende leseren gjennom å vise sin egen vei til frelsen. De ni første bøkene inneholder hovedsakelig selvbiografisk stoff, mens de resterende tre bøkene har en mer fagfilosofisk karakter. Verktittelen reflekterer innholdets spenning mellom 'confession' (skrifting) og 'confessio' (trosbekjennelse).

En selvbiografi med en nyplatonsk ramme?[rediger | rediger kilde]

Gjennom historien om sin omvendelse gjør Augustin rede for sitt syn på kristendommen, nyplatonismen og det ondes problem. Han forsvarer nyplatonismens graderte form for væren eller eksistens, som begrenses i hver sin ende av Guds absolutte eksistens og det ondes ikke-eksistens.

Jeg gransket etter hva synden er for noe, og jeg fant at den ikke er noen substans, men en forkjært vilje som har vendt seg bort fra den høyeste substans, fra deg, Gud, og ned til det lave, en vilje som slår vrak på det innerste i seg og brisker seg av de ytre ting.

Den første og tiende boken rammer inn biografien og setter historien hans inn i en større sammenheng. I begynnelsen av første bok stiller han retorisk spørsmålet: "Hvor skal jeg søke min Gud?". Biografien forteller så om hvordan Gud viste miskunn for ham og fant veien inn i hans sinn. I den tiende boken er han tilbake der han begynte. Her tar han frelseshistorien sin opp på et høyere nivå og fremstiller den som en reise gjennom platonske erkjennelsesnivåer. Han finner ikke Gud i legemenes verden og retter blikket opp over den sansbare virkelighet til "erindringens sletter og store haller", dvs tankeverdenen. Her finner han konkrete og abstrakte begreper, logiske og matematiske lover og sinnsstemninger, men han vil nå enda lenger:

Hva skal jeg da gjøre, du mitt sanne liv, min Gud? Jeg vil nå opp, selv over denne kraft i meg som kalles erindring; jeg vil opp over den, så jeg når til deg, du livsalige lys. Hva sier du meg? Se, når jeg stiger opp gjennom sjelen til deg, du som er og blir ovenfor meg, vil jeg også nå opp over den kraften i meg som kalles erindring. Jeg ønsker å røre ved deg der du kan berøres og henge fast i deg der det kan skje. [...] Jeg vil nå opp over erindringen også, for å finne deg – men hvor?

Augustin leter videre og finner idéen om et salig liv. Denne idéen kan sammenliknes med viten om sannheten, selverkjennelse eller platonsk fornuft som i denne spårkdrakt svarer til dialektikk. Idéen om et salig liv, innrømmer Augustin, må nødvendigvis eksistere i erindringen som andre tanker. Men likevel ikke på samme måte som andre begreper, da salighet er noe vi forstår intuitivt og søker uten å ha apriori viten om. Idéen omarbeides i Augustins retorikk til Sannheten, eller i sin rene form Gud selv.

Men hvordan lærte så Augustin Gud å kjenne? Det var Guds miskunn som viste veien, all sannhet kommer fra Gud:

Du var hos meg, men jeg var ikke hos deg. [...] Du kalte og ropte og gjorde ende på min døvhet. Du glimtet, strålte frem og drev min blindhet på flukt. Du duftet, jeg pustet inn, og nå ånder jeg for deg. Jeg smakte, nå hungrer og tørster jeg etter deg. Du rørte ved meg, og jeg ble oppglødd for freden i deg.

Bøkenes innhold og struktur[rediger | rediger kilde]

  1. Spørsmålet: Hvor skal jeg søke min Gud? – Et spedbarns moral – Gutteårene – Oppdragelse og skolegang – Vergil og Homer
  2. Ungdomstid og nye begjær – Studier i språk og retorikk – I dårlig selskap – Pæretyveriet – Syndens problem
  3. Retorikkstudier i Kartago – Medlidelsen – Ciceros Hortensius – Konvertering til manikeismen – Guds og menneskers rettferdighet – Mors drømmesyn
  4. Arbeid som lærer i retorikk – En kvinne – Astrologene – Tapet av en venn – Kjærlighet til Skaperen vs skaperverket – Om det skjønne og det harmoniskeAristoteles Kategorier
  5. Manikeerbiskopen Faustus kommer til Kartago - Problemer ved Manis skrifter - Augustin lærer Faustus å kjenne - Ferden til Roma - Akademikerne og skeptisismen - Milano og biskop Ambrosius - Veien bort fra manikeismen
  6. Mor kommer etter - Gudsbildet - Ambrosius' allegoriske hermeneutikk - Tro og viten - Utvikling av en kristen tro - Lovtale for keiseren - Alypius og Nebridius - Giftermål - Epikur
  7. Guds substans I – Manikeernes lære om de to substanser – Det ondes problem – Guds substans II – Endelig forkastning av astrologien – Det ondes problem – Nyplatonismen – Graderingen av eksistens, det ondes ikke-eksistens – Guds egentlige substans – Løsningen på syndens og det ondes problem – Mellommannen Jesus Kristus: Sann Gud og sant menneske – Forskjellen mellom å se målet og å finne veien – Paulus' brev – Den sanne ydmykhet – Kristus som veien
  8. Klosterliv vs ekteskap – Fader Simplicianus – Victorinus' omvendelse – Erkjennelse, men ikke vilje – Ponticianus' fortelling – Viljens ambivalens – Manikeismens to substanser på bakgrunn av viljens ambivalens – Omvendelsen og gråten under fikentreet
  9. Farvel til læreryrket – Hviledagene på Cassiciacum – Augustins sønn Adeodatus – Dåpen i Milano – Mors død – Om mor
  10. Hensikten med biografien – Augustins platonske erkjennelsesnivåer – Svaret: Gud er Sannheten, Han søker oss – Syndsbekjennelse i nåtid: Kroppens begjær, øynenes begjær (kunnskapsbegjær), skrytet av alt en eier (begjær etter ære og berømmelse) – Mellommannen Kristus forener Gud og syndige mennesker
  11. – 13. Refleksjoner over Skapelsen og Treenigheten

Norske utgaver[rediger | rediger kilde]

Sitatene ovenfor er hentet fra Oddmund Hjeldes oversettelse.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]