Stan Getz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Stan Getz

Stanley Gayetzky (født 2. februar 1927, død 6. juni 1991) var en amerikansk jazzmusiker. Han er regnet som en av de største tenorsaksofonistene verden har sett.

I 1943 fikk han spille i Jack Teagarden sitt band, så bandene til Stan Kenton, Jimmy Dorsey og Benny Goodman. Så i Woody Herman sin saks-kvartett «Four Brothers» med Herbie Steward, Serge Chaloff og Zoot Sims. Ifølge Knut Borge «hadde vi [på 50-tallet] den nedkjørte Getz som tok tilflukt i Europa».[1] Med svenske Bengt Hallberg ble han i 1951 kjent for «Ack Värmeland, du sköna», en kobling av jazz og folkemusikk. I 1959 bodde han med sin familie i København.[2]

Han var ved Nordstrandhallen den 22. mai 1958 som del av Jazz at the Philharmonic. Så kom han til Universitetets Aula 19. februar 1959 med Jan Johansson piano, Gunnar Johnsson bass, Rolf Svendsson trommer og Eric Nordstrøm saksofon, og fremførte kammerjazz.[3] Getz bodde da med sin svenske kone Monica hos Randi Hultin,[4] som fulgte ham på turneen til Drammen og Tønsberg i desember 1959, før de og Helen Merrill feiret jul i lag. Ved Metropol Jazz Club fikk den 21. april 1960 spille med Kjell Karlsens orkester, såvel som Magni Wentzel og Svein-Erik Gaardvik.[5] Han flyttet tilbake til USA i 1961. Med brasilianske Astrud Gilberto ble det en rekke verdens-slagere i klassen bossa nova utover på 60-tallet. Tilsammen fikk Getz elleve Grammy-priser.

De to utsolgte konsertene ved Chat Noir den 2. februar 1970 ble utsatt da Getz kollapset. Han brakte med seg Mike Pine piano, Ron Matthews bass og Spike Wells trommer.[6] Matthews og Wells gikk over til Jan Garbarek etter at Getz heller ville ha Arild Andersen bass og Jon Christensen trommer på en fem uker turne i Sør-Afrika.[7] Den 24. august 1977 startet Getz en lengre turne, med to dager ved Club 7, som ikke gikk bra, grunnet hans stoffproblemer.[8] Turen gikk videre til Trondheim, Voss, Bergen og Kristiansand. Med Lou Levy piano, Victor Lewis trommer og Marc Johnson ved bassen, var Getz ved Kongsberg Jazzfestival 26. juli 1981, som Knut Borge mente var «gnistrende vakkert».[9] Med Chet Baker spilte han bare ved Sandvika kino den 19. februar 1983, kompet av Jim McNeely piano, George Mraz bass og Victor Lewis trommer.[10] Getz med samme komp var ved Nattjazz i Bergen 1984 (samt i Stavanger); Getz var da blitt lærer ved Stanford University.[11] Han var ved Moldejazz den 18. juli 1990.[12] Tross operasjon i 1987 døde han av lever-kreft i 1991.

musikerstubbDenne biografien om en musiker er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Knut Borge (1.6.1991). «Stan Getz' ansikter». Dagens Næringsliv. 
  2. ^ «Verdensberømt saxofonstjerne brøt med USA.--Jeg orket ikke det nervøse jaget i New York. Fin livskunst i Skandinavia». VG. 7.1.1959. 
  3. ^ Omar Heide Midtsæter (20.2.1959). «Getz-suksess i Aulaen». VG. 
  4. ^ Randi Hultin (1991). I Jazzens tegn. Oslo. 
  5. ^ «Stan Getz på uventet jazzbesøk i går». VG. 22.4.1960. 
  6. ^ «Stan Getz på sykehus - konsert søndag». VG. 3.2.1970. 
  7. ^ A. Johansen (22.4.1970). «Jan Garbarek i uvant selskap». VG. 
  8. ^ Stein Kagge (11.6.1991). «Stan Getz - stor til siste slutt». Aftenposten. 
  9. ^ Knut Borge (27.6.1981). «Gnistrende Getz i Kongsberg». VG. 
  10. ^ Knut Borge (21.2.1983). «Getz & Baker, varm, vakker jazz». VG. 
  11. ^ «Stan Getz i Bergen». 4.6.1984. 
  12. ^ Fredrik Skavlan (18.7.1990). «Bop'ens bestefar». Aftenposten.