Jon Christensen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Jon Ivar Christensen (født 20. mars 1943 i Oslo) er en norsk jazzmusiker (slagverk, perkusjon), kjent internasjonalt fra en rekke innspillinger og samarbeid og ansett for en av nasjonens fremste utøvere siden 1960-tallet, spesielt på cymbal.

Han utga No time for time med Pål Thowsen, Arild Andersen og Terje Rypdal (Pan Records, 1976) som ga Spellemannprisen 1977. Med Knut Riisnæs utkom featuring John Scofield/Palle Danielsson (Odin Records, 1992) hvilket ga Spellemannprisen 1992.

Den autodidakte Christensen etablerte seg ellers tidlig i Oslo's jazzmiljø, med Gunnar Brostigen orkester (1958), Arild Bjørk (1960), Finn Melbye kvintett (1960), Arild Wikstrøm kvartett (1961), Egil Kapstad trio (1962–64), Karin Krog kvartett (63-68), Terje Bjørklund trio (65-66), Einar Iversen, Bjørn Johansen, Frode Thingnæs sekstett, Radka Toneff, Knut Riisnæs kvartett, Jazzpunkensemblet, Arild Andersen, i Masqualero, Jon Balke's Etno Funk, Sidsel Endresen, Tore Brunborg, Oslo 13, Bjørn Alterhaug, Bendik Hofseth, Bugge Wesseltoft, Olga Konkova, Jacob Young og Bertine Zetlitz.

På tyske ECM medvirket han på et 10-tall utgivelser med Jan Garbarek, Eberhard Weber (1975–76), Terje Rypdal og Jan Erik Vold. Han arbeidet med de svenske Jan Allan/Rune Gustafsson, Bobo Stenson/Palle Danielsson, Lars Danielsson kvartett, finske Iro Haarla, danske Alex Riel og Cæcilie Norby, og de amerikanske Steve Kuhn, Stan Getz, Sonny Rollins, Dexter Gordon, Keith Jarrett, George Russell og John Scofield.

Jon Christensen er gift med skuespiller og tidligere kulturminister Ellen Horn (f. Stoesen i 1951), og far til sanger og skuespiller Emilie Stoesen Christensen (f. 1986).

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]