Supergranulasjon

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Supergranulasjon er et spesielt mønster av konveksjonscellersolens overflate. Fenomenet ble oppdaget i 1950-årene av A.B. Hart ved målinger av Dopplerhastighet som viste horisontale strømmer i fotosfæren (strømningshastighet på ca. 300–500 m/s, en tiendel av det i de mindre granulasjonene). Senere arbeider fra 1960-årene av Leighton, Noyes og Simon etablerte en typisk størrelse på ca. 30 000 km for supergranulasjoner med en levetid på ca. 24 timer.[1]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Freedman, Roger A.; Kaufmann III, William J. (2008). Universe. New York, USA: W. H. Freeman and Company. s. 762. ISBN 978-0716785842. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]