Karakk

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Karakkens vanligste rigging
En portugisisk nanbankarakk.

En karakk (fra fransk: carraque) var et handelsfartøy som hadde to eller tre master. Den ble utviklet i middelhavsområdet på 1400-tallet. Karakken førte vanligvis et eller to råseilstormasten, et på fokkemasten og latinseilmesanmasten akter. Etterhvert ble seilene på større karakker flere, blant annet ble båtens latinseil i blant rigget opp på akterkastellet som en ekstra mast, noe som på store karakker etterhvert ble til en fast fjerde mast. Under baugspydet førtes på større karakker enda et råseil. Skroget var sterkt avrundet og hadde en konveks, nesten loddrett stevn og et flatt akterspeil.

Karakken hadde samme virkning på omgivelsene i sin samtid som jumbojet i våre dager. Størrelsen og de store overbygningene høyt over vannoverflaten gjorde dem lett gjenkjennelige. Disse fartøyene var i tiden 1400 til 1550 de største i europeiske farvann.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Opprinnelsen til karakken er, som de fleste andre skipstyper fra middelalderen, ikke kjent i detalj. De første karakker finner vi på 1300-tallet i middelhavsregionen. Den må regnes som en videreutvikling av typen kogge, også kjent som cocha eller coche i genoesiske og venetianske dokumenter, som ble populær fordi den trengte mindre mannskap enn tidligere skip på grunn av den enkle riggen med råseil, samtidig som den kunne frakte stor last. Koggene på Middelhavet fortrengte ikke bare galeiene, men også de eldre «rundskip». På grunn av denne populariteten ble den også omtalt som nave på italiensk eller não på spansk, som rett og slett betyr «skip». De ble deretter utviklet av Middelhavets skipsbyggere etter lokale behov, og resultatet ble en ny skipstype.

Navnet «karakk», som er kjent i mange nasjonale varianter, som «karack» på tysk og «carrack» på engelsk, er et arabisk låneord, qarâqîr, flertall av qurqur som betyr «lite handelsfartøy». Det er imidlertid bare navnet som forbinder karakken med de opprinnelige arabiske typene. I Nordsjøområdet dukket den flamske betegnelsen Kraeck opp i 1468. I Skandinavia kom likevel ikke ordet karakk i bruk som annet enn som oversettelsesord. I stedet brukte man navn som holk for klinkbygde handelsskip og karavell for kravellbygde. I Danmark og Sverige var en karakk en holk eller karavell.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Typiske trekk ved karakken er en avrundet skrogform og en robust konstruksjon, stor dypgang og stort indre volum. De store overbyggingene er bygd sammen med skroget,og baugen hever seg høyere opp slik at forkastellet blir ekstra høyt. I datidens kamper til sjøs var det viktig å ha overhøyde i forhold til motparten. Skipets forholdtall kjølslengde mot bredde skal være på 2,5/1 til 3,3/1 slik at en karakk generelt sett var minst tre til fire ganger så lang som den var bred. Den minste størrelsen for en karakk skulle i 1420 være på 400 tonn på en lengde på 37 meter, en på 600 tonn på 43 meter lengde. «Mary Rose», som var bygget i 1510 (da i klink, senere ombygget til karavell), hadde en lengde på 32 meter i kjøl og 7 ekstra meter ved vannlinjen.

Fra slutten av 1400-tallet finnes det i venetianske dokumenter en beskrivelse av et skip med 25,5 meter i kjølslengde, men 37,5 meter i lengde i vannlinjen og en bredde på 10,2 meter.

Karakkene var til å begynne med enmastede skip med en lang klyverbom, som bruktes ved rigging og dropping av ankeret fra forkastellet. I tiden etter 1367 kommer i stedet to eller flere store master, bestående av tømmerstykker tvunget sammen med jernring. De første tomastede karakkene dukket opp først på 1400-tallet, da man satte opp en mindre mast for et latinseil forut, deretter som mesan akterut fordi en karakk i motsetning til en kogge kunne seile opp mot vinden. Dermed var en kombinasjon av seiltyper mulig. På midten av 1400-tallet hadde tremastede skip som Grace Dieu dukket opp. I begynnelsen hadde disse bare et mindre råseil (fokk) forut, et stort råseil på stormasten og en mesan på aktermasten. Senere ble denne seilplanen utviklet til den seilføringen som skulle prege skipsfarten i hundrevis av år. Rundt 1500 vet man at et ekstra seil kom øverst på stormasten og klyverbommen forut skulle få blindseil. Ved 1520 var det nå to mersseil på hver mast mens de to bakeste kun hadde hver latinseil som bonaventure og mesan.

Størrelsen gjorde karakkene velegnet til tungfrakt og massegods, men også til forsvar mot sjørøvere ettersom de var høybygde og sterke. Akterkastellet ble med tiden tettere integrert inn i skroget mens forkastellet ble høyere og etterhvert beskyttet slik at man kunne utholde fiendtlige beskytning. I krig ble disse nesten uangripelige for mindre fartøyer, men fra hundreårskrigen og andre konflikter vet man at sinnrik manøvering med et antall åredrevne fartøyer kunne gjøre det mulig for disse å beseire en karakk. Karakkens egenskaper som fraktfartøy for tyngre last gjorde at man kunne sette på kanoner for kamp til sjøs. Rundt 1500 fantes det kanonporter saget ut i skipssiden og dusinvis av kanoner på enkelte store karakker. Noen av disse, fra første halvdel av 1500-tallet, kunne ha opptil 200 kanoner, de fleste dog småkalibrede skyts som ikke var særlig forskjellige fra hakebørse og muskett, bare noe forstørret.

Inn på 1500-tallet blir krigsskipene slankere og overbygningene blir gradvis mindre. Da Mary Rose kantret i 1545 under slaget på Solent var det mange som først trodde at årsaken var en overdreven overbygning, men senere undersøkelser har vist at man hadde for mange menn og mye våpen i forhold til hva skipet kunne tåle under kjappe bevegelser. Uansett, Mary Rose viste hvordan de siste karakker så ut på midten av 1500-tallet.

De siste karakker[rediger | rediger kilde]

Som koggen hadde gradvis blitt forandret til karakk på 1300-tallet, så skulle karakken forandre seg til gallion i løpet av den siste halvdelen av 1500-tallet, idet man søkte å forbedre seilegenskapene og hurtigheten. En gallion var fra 3,5/1 i kjølslengde mot bredde til 3,9/1, og den var dessuten lavere og lettere. «Henry Grace à Dieu» i England var kanskje det beste eksempelet på overgangen, ettersom det var bygget som karakk i 1515 og siden ombygget til gallion rundt 1540.

Karakkens slagkraft og størrelse ble forent med gallionens slankhet og lavere overbygning slik at man rundt 1620 hadde ekte krigsskip som skulle blir til linjeskip gjennom Tre Kronor og Prince Royal, begge galeoner med 3 mot 1 i lengde mot bredde, mens mindre skip forble rendyrkede gallioner.

Kilder[rediger | rediger kilde]