Sigerius av Brabant

Sigerius av Brabant
Sigerius (over til høyre i rød klær) i den første sirkelen av lærere i visdom, ledet av Thomas Aquinas, i Dantes Paradiso
Født		1240 Brabant
Død		1284 Orvieto
Beskjeftigelse		Forfatter, lærd
Utdannet ved		Universitetet i Paris, Sorbonne
Nasjonalitet		Frankrike
Morsmål		Latin
Språk		Latin
Periode		Averroisme, 1200-tallet
Påvirket av		Aristoteles, Averroës

Sigerius av Brabant (Siger, Sighier, Sigieri eller Sygerius), (født ca. 1240, død 1284) var en fransk akademiker i filosofi og teologi som opprinnelig kom fra den sørlige delen av Nederlandene i hertugdømmet Brabant. Han var en av lederne og bidragsyterne til den filosofiske retningen averroisme, en tolkning av Aristoteles i kristen kontekst.

Sigerius sto i sentrum av en intellektuell strid på Universitetet i Paris ved at hans lære var meget påvirket av en radikal tolkning av Aristoteles, kalt averrosisme etter Averroës, en arabisk filosof fra 1100-tallet som hevdet at filosofi var likestilt med religion som en middel for å søke sannhet. Sigerius fremmet fornuft framfor tro, noe som var for radikalt for autoritetene i den katolske kirken, men det er antatt at han spilte en viktig rolle lik hans samtidige Thomas Aquinas i å forme den vestlige holdningen i henhold til forholdet mellom tro og fornuft.

Ettertiden er delt i synet på Sigerius, i hvilken grad han misforsto eller forvansket Averroës, om han skiftet syn på en del averroistiske teser, og om hvilken grad han aksepterte Thomas Aquinas. Noen forskere ser på ham som en nedbryter og som en representant for en tidlig form for ateisme, mens andre ser på ham hovedsakelig som en forkjemper for akademisk frihet. Hans uklare død, muligens drap, har ført til spekulasjon, men han hans berømmelse hviler også på at Dante plasserte ham i paradiset i sitt store verk Den guddommelige komedie.

Liv og virke

I sentrum av filosofisk strid

Ingenting er dokumentert om Sigerius’ familie og bakgrunn. Brabant var et lensgods i den sørlige delen av Nederlendene, og han var kanskje født i området Vallonia i dagens Belgia. I en alder av sannsynligvis fjorten år begynte han studere «de frie kunstner» på Faculté des arts de Paris ved Universitetet i Paris. Det var et studium i som i middelalderen innbefattet quadrivium og trivium, inkludert aritmetikk, astronomi, musikk, grammatikk, retorikk og logikk. Han tok sin embetsgrad der en gang rundt 1266.

På denne tiden rådet det en større religiøs og filosofisk konflikt på universitet angående averroismen, en radikal form av Aristoteles’ ideer. En hovedtese var at det er én sannhet, men det er to måter å nå den på, gjennom filosofi og gjennom religion. At han lærte Aristoteles’ ideer i originalform uten å sette den i en åpenbar kristen sammenheng opprørte de konservative, noe som er gjenspeiles i hans avhandling Quaestiones in librum tertium de anima (ca. 1269–1270) hvor han stort sett overser teologi. Sigerius fremmet fornuft framfor tro, og selv om han var påvirket av Thomas Aquinas ble han involvert i en rekke uforsonlige debatter med kirken som hevdet at han lærte «en dobbel sannhet». Det betydde at ved å si at én ting kunne være sant gjennom fornuft, og at det absolutt motsatte kunne være sant gjennom tro. Ettersom Sigerius var en skolastiker, en som forsøkte å systematisere troslæren ved hjelp av Aristoteles logikk, betydde det at han antagelig ikke lærte doble sannheter, men forsøkte å finne en forsoning mellom tro og fornuft.

I 1270 fordømte biskopen i Paris tretten filosofiske «feil» som ble lært på universitet og Sigerius ble nødt til forholde seg til konflikten mellom hans egen filosofi og hans kristendom. På grunn av hans kondemnering måtte han stå til rette for å unngå å bli erklært som kjetter og erklærte seg som katolikk. Selv om han insisterte på sin uskyld og endret sitt syn for at det skulle være mer tilpasset Thomas Aquinas som han svarte med avhandlingen De anima intellectiva (1270), et verk som nå er stort sett tapt.

Dømt og fordømt

I 1271 var Sigerius igjen involvert i striden mellom partene og fakultetene på universitet. Minoriteten valgte ham som rektor i opposisjon til den valgte kandidaten, Aubri de Rheims. I de neste tre årene fortsatte striden og var sannsynligvis basert på en opposisjonen mellom averroistene, Sigerius og Pierre Dubois, og de mer ortodokse akademikerne. Saken ble avgjort med et pavelig legat, Simon de Brion, den senere pave Martin IV. Sigerius trakk seg tilbake fra Paris til Liège.

I 1277 ble Sigerius kondemnert på nytt da biskop Etienne Tempier som spesifiserte og fordømte 219 averroistiske teser, mange av disse fremmet og lært av Sigerius, som kjetteri. Det betydde at det ble gjort en generell fordømmelse av Aristoteles’ tanker, inkludert en direkte klausul mot den svenske (eller danske) filosofen Boëthius av Dakia og Sigerius av Brabant. Igjen ble Sigerius innkalt for å stå til rette for anklager om kjetteri, spesielt i sammenheng med verket Impossibilia hvor han diskuterte Guds eksistens.

I elendighet

Innkallelsen hadde sannsynligvis ett utløp, og deres akademiske karrierer var uansett blitt umulig: Sigerius og Boëthius flyktet til Italia, og i henhold til John Peckham, erkebiskop av Canterbury, levde de på hungerens rand.

Sigerius døde i den italienske byen Orvieto sørvestlige Umbria, men detaljene er ukjente eller uklare. En krønike forteller at han ble stukket i hjel av en gal sekretær (a clerico suo quasi dementi). Det ble sagt at sekretæren skal ha brukt en penn som våpen, noe som skal ha vært passende ettersom Sigerius hadde gjort så mye skade med sin penn. Dante forteller i Den guddommelige komedie (x.134-6) at han fant «døden langsomt», og dette utsagnet har blitt tolket av enkelte som om at han begikk selvmord, men en langsom død kan også være en indikasjon på en synders passende straff. En sonett fra 1200-tallet av en viss Durante (xcii.9-14) sier at Sigerius ble henrettet i Orvieto: «a ghiado it fe' morire a gran dolore, Nella corte di Roma ad Orbivieto». Datoen for mordet kan ha vært en gang mellom 1283 og 1284 da pave Martin IV var i sin residens i Orvieto.

Sigerius’ tilhengere lå lavt etter at deres leder var død, antatt myrdet, og på grunn av de pavelig fordømmelsene av 1277. Det var ingen etterforsking av mordet. Boëthius ble holdt i varetektsarrest ved den pavelig curie i Orvieto, og dro senere til Dakia (en tidligere romersk provins i Sentral-Europa, tilsvarende dagens Romania og Moldova) hvor han sluttet seg til dominikanerordenen og døde en gang mellom 1280 og 1290.

Da averroismen ble fordømt av de geistlige autoriteter, og den forfølgelse som Sigerius ble utsatt fra både kirken og fra rene filosofiske motstandere kan det være underlig at Dante skulle plassere ham i paradiset ved siden av Aquinas og Isidora fra Sevilla. Muligens kjente Dante ham kun fra krøniker og ikke som en forfulgt filosof.

Bibliografi

Mellom 1266 og 1276 hadde Sigerius benyttet tiden til å skrive seks verker som er blitt tilskrevet ham og som ble utgitt under hans navn av Pierre Mandonnet i 1899. Titlene på disse avhandlingene er:

• De anima intellectiva (1270)
• Quaestiones logicales
• Quaestiones naturales
• Quaestiones super libros metaphysicae
• De aeternitate mundi
• Quaestio utrum haec sit vera: Homo est animal nullo homine existente
• Impossibilia

Omdømmet av Sigerius’ verker har endret seg i løpet av tiden, delvis på grunn av nye manuskripter som har blitt tilskrevet ham og delvis ved enkelte verker som lenge var tilegnet ham, men siden avvist. Noen av hans kommentarer har gått tapt og andre eksisterer kun i fragmenter.

I tillegg til sine kommentarer på Aristoteles skrev han flere bøker om fysikk og metafysikk hvor han i det sistnevnte tema og i verkene Quaestiones super libros metaphysicae og De aeternitate mundi har hevdet at verden har eksistert i evighet. I Quaestiones naturals forklarer han seg om fysikken. Andre emner han har skrevet om er intellektet, det guddommelige forsyn (skjebne), sjelen og udødelighet.

Sigerius hadde hevdet at i politikken var gode lover bedre enn gode herskere, og han kritiserte pavelig ufeilbarlighet i jordiske anliggender. Betydningen i Sigerius’ filosofi lå i hans aksept av averroismen i sin helhet, noe som drev han i opposisjon til Albertus Magnus og Aquinas.

Litteratur

• Dodd, Tony (1998): The Life and Thought of Siger of Brabant. Edwin Mellen.
• Hissette, R. (1977): Enquête sur les 219 articles condamnés à Paris le 7 mars, 1277, Louvain: Publications Universitaires, Paris: Vander-Oyez.
• Mandonnet, Pierre (1908–1911): Siger de Brabant et l’averroïsme latin au XIIIe siècle, Les Philosophes Belges VI-VII, Louvain: Institut supérieur de philosophie, 2 vols.
• Van Steenberghen, F. (1977): Maître Siger de Brabant, Louvain: Publications universitaires, Paris: Vander-Oyez.

Eksterne lenker

• Siger of Brabant 1235-1282 – introduksjon
• Siger of Brabant, Catholic Encyclopedia
• Siger of Brabant: The Eternity Of The World – Introduction (PDF)
• MuslimPhilosophy.com: Averroism, Routledge Encyclopedia of Philosophy