Averroisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Averroës, universitetet i Barcelona

Averroisme (også kalt radikal eller heterodoks aristotelisme) er en retning i europeisk skolastisk filosofi fra seinmiddelalderen og tidlig moderne tid. Læren var basert på den arabiske filosofen Averroës' kommentarer til Aristoteles, og er en strømning innen aristotelismen.

Averroistenes lære brøt med ortodoks kristen doktrine på flere punkter, og de teologiske konsekvensene av læren – eller av standpunkter motstanderne tilla averroistene – førte til store og heftige debatter. Den katolske kirka fordømte i 1270 og i 1277 averroistisk lære og forfulgte tilhengerne.

Averroismens viktigste doktriner er:

  • Det finnes bare én sannhet, men den kan finnes både ved hjelp av filosofi og av religion («den doble sannhet»).
  • Verden er evig.
  • Intellektet består av to deler, en individuell og en åndelig.
  • Alle mennesker har del i et og samme overindividuelle intellekt (intellectus agens eller «det aktive intellekt»), kilden til all kunnskap og velordnet dynamisk aktivitet i den sublunare sfære.
  • Den intellektuelle delen av menneskets sjel er udødelig, mens resten dør med kroppen. Den avdødes intellekt gjenforenes med det aktive intellektet.
  • Det er ikke mulig å vende tilbake fra de døde

Averroës var overbevist om at læren hans var fullt forenlig med Koranen, men i den islamske verden fikk den lite gjennomslag. Mer oppmerksomhet vakte læren hos jødiske lærde, og etter at flere av Averroës' skrifter var oversatt til hebraisk, utviklet det seg en jødisk averroisme i Spania og Syd-Frankrike. Langt den største innflytelsen fikk Averroës' lære blant latinspråklige lærde etter at Michael Scotus oversatte en stor del av Averroës' omfangsrike verk til latin, såkalt «latinsk averroisme».

Kilder[rediger | rediger kilde]