Sofistene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Sofist»)

Sofistene representerte en utgave av greske tenkere og vismenn som fra rundt 450 f.Kr. virket som lærere, særlig i samfunnsspørsmål, diskusjon, retorikk, rettsvesen og moral i antikkens Hellas.[1] I den grad de utgjorde en filosofi, sofisme, er den moderne definisjon at det er å fremme et plausibelt argument benyttet for å overbevise noen. I antikkens Hellas virket sofistene som en egen kategori med lærere som spesialiserte seg på å benytte filosofien og retorikken som redskaper for å lære bort dyd eller fortreffelighet, aretê, til unge statsmenn og adelsmenn. Praksisen å kreve betaling for utdannelsen (og gi undervisning i visdom til kun de som kan betale for den) førte til at de ble fordømt av Platon (via Sokrates i Platons dialoger). Platon så på deres profesjon i seg selv som «tilsynelatende god» eller «villedende», derav grunnen til at «sofist» også benyttes som et skjellsord.

Den nedsettende bruken av «sofist» stammer fra deres fiender, inkludert Platon, som henviser til uheldige sider av deres virksomhet som ført av relativt ufilosofiske personer. På grunn av deres slagferdighet og sans for det oppsiktsvekkende, er disse blitt sammenlignet med dagens tabloidjournalister.[2]

Opprinnelsen til ordet «sofist» kommer fra greske σόφισμα, sophisma, fra σοφίζω, sophizo, «Jeg er vis»; jamføre σοφιστής, sophistēs, i betydningen «visest, en som gjør visdom, en som gjør forretning av visdom» og σοφός, sophós som betyr «vismann».

Sofister i oldtidens Hellas[rediger | rediger kilde]

Det greske ordet sophos eller sophia hadde betydning «vis» («klok») eller «visdom» («klokskap») siden tiden til poeten Homer og ble opprinnelig benyttet for å beskrive noen med ekspertise i et bestemt kunnskapsområde eller håndverk. Eksempelvis en vognfører, en skulptør eller en kriger kunne bli beskrevet som sophoi i deres virke. Gradvis kom imidlertid ordet til å henvise til generell visdom og særlig visdom om menneskelige affærer, eksempelvis i politikken, etikken eller i husholdhåndteringen. Det var betydningen tilskrevet de greske syv vise på 600- og 500-tallet f.Kr. (som Solon og Tales fra Milet), og det var betydningen som opptrådte i historiene til Herodot.

På andre halvdel av 400-tallet f.Kr. ble «sofister», særlig i Athen, en klasse av hovedsakelig omreisende lærere og intellektuelle som underviste i ulike emner, spekulerte om kulturen og språkets vesen og benyttet retorikk for å oppnå sine mål, generelt til å overtale eller overbevise andre. «Sofister hadde imidlertid en viktig ting til felles: uansett hva de hevdet å vite eller ikke vite, hadde de karakteristisk en stor forståelse for hvilke ord som ville underholde eller imponere eller overtale et publikum.»[3] Noen få sofister hevdet at de kunne finne svarene på alle spørsmål. De fleste av disse sofistene er i dag kjent hovedsakelig gjennom skriftene til deres motstandere, særlig Platon og Aristoteles, noe som gjør det vanskelig å samle et uhildet syn på deres praksis og meninger.

Arne Næss har begrunnet at før sofistene var det karakteristisk for magisk-mytologiske tankebygninger at det var nesten utelukkende uten forsøk på begrunnelser. I gresk filosofi før sofistene «finner man forsøk på å gi grunner og å imøtekomme mulige innvendinger. Men stort sett gikk filosofene frem i tilsynelatende naiv tillit til sine evner».[2] Med sofistene skiftet hovedemnet ved at da noen tok opp et emne om tradisjonsrike sedvaner og moralbud opp til diskusjon, forlangte sofistene begrunnelse «ut fra allmenne sannheter, eller, i mangel av slike, ut fra vilkårlig ansatte premisser (konvensjoner)».[4]

Karakteristisk for sofistene var at mange av dem lærte sin kunnskaper mot betaling. Grunnet viktigheten av disse evnene eller kunnskapen i det omtvistelig sosiale livet i Athen, kunne disse lærerne ofte kreve meget høy betaling. Sofistenes praksis med å stille spørsmål med eksistensen og rollene til tradisjonelle guddommer og granske himmelens og jordens vesen førte til sist en reaksjon mot dem. Angrepene mot en del av deres tilhengere mot Sokrates fremmet en kraftig fordømmelse fra Sokrates' tilhengere, blant annet Platon og Xenophon, da det var populært å betrakte Sokrates som sofist.[5] Deres holdninger, koblet til den rikdom som mange av sofistene skaffet seg, førte til en fordømmelse av sofistene og de tanker som de fremmet.

Protagoras er generelt betraktet som den første eller den eldste av sofistene. Andre var blant annet Gorgias, Prodikos, Hippias, Thrasymachos, Lykofron, Kallikles, Antifon, og Kratylos. Arne Næss nevner at Demokrit ikke passer inn i skjemaet. Han er samtidig med de eldste av sofistene, men kanskje en generasjon yngre enn den eldste sofist Protagoras, men han er like opptatt av naturvitenskapelige som samfunnsvitenskapelige emner. Flere av de eldste tenkerne, som Heraklit, sterkt opptatt av samfunnet.[2]

Til sammenligning med sofistene krevde Sokrates ikke betaling for hans filosofiske diskusjoner, sokratisk utspørring (det vil si den sokratiske metode, skjønt Diogenes Laertios skrev at sofisten Protagoras hadde oppfunnet den «sokratiske» metode[6][7]) Hans holdning overfor sofistene var at de på ingen måter var opposisjonelle; i en dialog hevdet Sokrates faktisk at sofistene var bedre pedagoger enn han selv var,[8] noe han bekreftet ved å sende en av hans studenter for å lære under en sofist.[9]

Platon, den mest berømte av Sokrates' studenter, framstiller Sokrates som motbeviser en del sofister i flere dialoger. Disse tekstene framstiller sofistene i et lite flatterende lys og det er uklart hvor nøyaktig eller rettferdig Platons representasjon av dem kan være. Imidlertid er Protagoras og Prodikos framstilt i et hovedsakelig positivt lys i dialogen Protagoras. Andre samtidige, komedieforfatteren Aristofanes kritiserte sofistene som hårsplittende ordsmeder og kranglefanter, og gjorde Sokrates til deres representant.

Platon er hovedsakelig ansvarlig for det moderne syn på «sofist» som en grådig lærer som bruker retoriske slue virkemidler og tvetydighet bruk av språket for å oppnå eller støtte villedende begrunnelser. I dette synet er sofister ikke opptatt av sannheten eller rettferdigheten, men søker isteden makt. Sokrates, Platon, og Aristoteles har alle utfordret det filosofiske grunnlaget til sofismen.

En del forskere, som blant annet Ugo Zilioli,[10] har argumentert at sofister holdt et relativistisk syn på erkjennelse og kunnskap. Imidlertid kan dette involvere det greske ordet «doxa», som betyr «kulturelt delt oppfatning» framfor «individuell mening». Deres filosofi inneholder kritikk av religion, lov, og etikk. Selv om mange sofister var tilsynelatende like religiøse som deres samtidige, var det en del som holdt en ateistisk eller agnostisk syn, eksempelvis Protagoras og Diagoras av Melos.

I en del tilfeller, slik som med Gorgias, det finnes heldigvis en del retoriske verker som fortsatt eksisterer, og som gjør det lettere å bedømme forfatteren på egne vilkår. I de fleste tilfeller kommer vår oppfatning og kunnskap om sofistene fra fragmentariske sitat som mangler kontekst. Mange av disse kommer fra Aristoteles som synes å ha hatt liten respekt for dem.

Grunnet innflytelsen fra Platon og Aristoteles har filosofi blitt sett på som noe annet enn sofisme, det sistnevnte vurdert som tilsynelatende og retorisk, en praktisk emne. Således fra romersk tid var en sofist kun en lærer av retorikk og en populær offentlig taler, eksempelvis var Libanios, Himerios, Aelius Aristides, og Fronto sofister i denne betydningen.

Sofister og demokrati[rediger | rediger kilde]

Sofistenes retoriske teknikker var meget nyttige for enhver ung adelsmann som søkte et offentlig embete. De sosiale rollene som sofistene fylte hadde betydelig forgreininger for det politiske system i Athen. Den historiske konteksten gir bevis for deres betydelige innflytelse da Athen ble mer og mer demokratisk i løpet av den perioden hvor sofistene var mest aktive.[11]

Sofistene var bestemt ikke direkte ansvarlig for demokratiet i Athen, men deres kulturelle og psykologiske bidrag spilte en betydelig rolle for dets vekst. De bidro til nytt demokrati delvis ved å tilby ekspertise i offentlig rådslagning, ettersom dette var grunnlaget for å foreta beslutninger, noe som tillot og kanskje krevde en toleranse for andre meninger og oppfatninger. Denne liberale holdningen ville naturlig ha blitt framskyndet av forsamlingen i Athen etter hvert som sofistene i økende grad fikk elever som satt med høyere og høyere maktposisjoner.[12] Fortsatt retorisk trening ga borgerne av Athen evnen til å skape muligheter ved overtalende taler og innlegg.[13] Dette var av stor betydning for demokratiet da det ga uensartet og tidvis overflatisk og lite attraktive oppfatninger en sjanse til å bli hørt i rådsforsamlingen i Athen.

Ved sine lærevirksomhet sto sofistene som forkjempere av demokratisering av tekningen og kunnskap: enhver fri mann burde etter deres oppfatning lære seg tidens kunnskap, vitenskap og livskunst å kjenne. «Sofistenes drøm om massenes opplysning ble ikke realisert. Fattigdommen var for stor, sofistenes antall for lite, de herskende klassers interesse i slaveriets uovervinnelig. I Platons mønsterstat er utdannelse forebeholdt de få. Aristoteles finner at slaveriet er en nødvendig institusjon, i alle fall i Grekenland».[14]

I tillegg hadde sofistene stor virkning på den tidlige utviklingen av lovgjøringen da sofistene var de første sakførere i verden som man kjenner til. Deres status som advokater og sakførere var et resultat av deres meget godt utviklede evner i å føre argumentasjon.[15]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 66
  2. ^ a b c Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 67
  3. ^ Plato Protagoras, introduksjon av N. Denyer, p1, Cambridge up, 2008
  4. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 69
  5. ^ Aristophanes' «Clouds»; Aeschines 1.173; Diels & Kranz, «Die Fragmente der Vorsokratiker»,80 A 21
  6. ^ Jarratt, Susan C. (1991): Rereading the Sophists: Classical Rhetoric Refigured. Carbondale and Edwardsville: Southern Illinois University Press, s. 83
  7. ^ Sprague, Rosamond Kent (2001): The Older Sophists, Hackett Publishing Company (ISBN 0-87220-556-8)., s. 5
  8. ^ Guthrie, W. K. C. (1969): History of Greek Philosophy, bind III. Cambridge: Cambridge University Press, s. 399
  9. ^ Guthrie, W. K. C. (1969): History of Greek Philosophy, bind III. Cambridge: Cambridge University Press, s. 401
  10. ^ Waterfield, R. (2009): Protagoras and the Challenge of Relativism: Plato's Subtlest Enemy. Ved Ugo Zilioli. The Heythrop Journal, 50: 509–510. doi: 10.1111/j.1468-2265.2009.00484_1.x
  11. ^ Blackwell, Christopher: Demos: Classical Athenian Democracy Arkivert 16. juli 2012 hos Wayback Machine.. 28. februar 2003. The Stoa: a Consortium for Scholarly Publication in the Humanitiez. 25. april 2007.
  12. ^ Sprague, Rosamond Kent: The Older Sophists, Hacker Publishing Company (ISBN 0-87220-556-8), s. 32
  13. ^ Jarratt, Susan C. (1991): Rereading the Sophists: Classical Rhetoric Refigured. Carbon dale and Edwards ville: Southern Illinois University Press, s. 98
  14. ^ Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo 1976. ss. 74
  15. ^ Martin, Richard (1988): «Seven Sages as Performers of Wisdom» i: Cultural Poetics in Archaic Greece. New York: Oxford. ss. 108-130.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Næss, Arne (1967): Filosofiens historie. Bind 1: «Fra oldtid til renessanse». 6. utg. Oslo Universitetsforlaget
  • Blackwell, Christopher (28. februar 2003): Demos: Classical Athenian Democracy Arkivert 16. juli 2012 hos Wayback Machine.. The Stoa: a Consortium for Scholarly Publication in the Humanities.
  • Guthrie, W. K. C. (1969): History of Greek Philosophy, bind III. Cambridge: Cambridge University Press
  • Jarratt, Susan C. (1991): Rereading the Sophists: Classical Rhetoric Refigured. Carbondale and Edwardsville: Southern Illinois University Press.
  • Kerferd, G.B. (1981): The Sophistic Movement, Cambridge University Press, Cambridge, UK (ISBN 0-521-28357-4).
  • Rosen, Stanley (1983): Plato's 'Sophist', The Drama of Original and Image, Yale University Press, New Haven, CT.
  • Sprague, Rosamond Kent: The Older Sophists, Hackett Publishing Company (ISBN 0-87220-556-8)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wiktionary: sophistry – ordbokoppføring