Ondskapen (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ondskapen
orig. Ondskan
Nasjonalitet Sverige Sverige
Språk Svensk
Sjanger Drama
Regissør Mikael Håfström
Produsent Ingemar Leijonborg
Hans Lönnerheden
Manus Hans Gunnarsson
Mikael Håfström
Medvirkende Andreas Wilson
Henrik Lundström
Gustaf Skarsgård
Linda Zilliacus
Jesper Salén
Filip Berg
Peter Eggers
Henrik Linnros
Johan Rabaeus
Marie Richardson
Musikk Francis Shaw
Sjeffotograf Peter Mokrosinski
Klipp Darek Hodor
Utgitt 2003
Filmformat farger, 1.85 : 1
Lengde 113
Aldersgrense 15 år

Ondskapen er en svensk film fra 2003 regissert av Mikael Håfström. Den er basert på en delvis selvbiografisk bok av Jan Guillou med samme navn. Ondskapen er Håfstrøms andre kinofilm etter Leva livet. Andreas Wilson hadde sin debut i denne filmen som hovedrollen Erik Ponnti. Filmen vant tre guldbagger for beste produksjonsdesign (Anna Asp), beste foto (Peter Mokrosinski ) og beste film. Den ble nominert til Oscar for beste utenlandske film.

Handling[rediger | rediger kilde]

Filmen følger Jan Guillous alter ego Erik Ponti. Ponti er en ung gutt som vokser opp med en voldelig stefar og et tøft skolemiljø. Etter flere voldsepisoder blir han sendt på kostskole av foreldrene. Skolen viser seg å være minst like voldelig som den tidligere skolen, men her er ondskapen mer systematisk, kamuflert og forsterket gjennom et hierarkisk system der de yngste elevene er nederst på rangstigen mens sisteårsstudenter er øverst. Erik får raskt en erkefiende på skolen, Otto Silverhielm, en eldre elev som ved sin alder nå har fått rett til å terrorisere mindre elever ved å mishandle dem fysisk og psykisk hvis de bryter «reglene». Erik motsetter seg med en gang urettferdighetene på skolen, og får dermed merke konsekvensene på kroppen. Den intelligente vennen til Erik, Pierre Tanguy (Henrik Lundström), fikk tidligere være i fred fordi han var svak og feit, men når han holder med Erik blir også han ydmyket og mishandlet, eksempelvis ved at han blir tvunget til å sloss eller at kameratene får en bøtte med avføring kastet inn i rommet om natten.

I løpet av filmen eskalerer volden og ondskapen både fra Otto Silverhielms gjeng og fra Erik selv, og et hovedtema blir om Erik skal fortsette på samme måte han har gjort før ved å ta igjen og skade andre (og dermed bli selve ondskapen selv), eller om han skal distansere seg fra det hatet han har lært av faren og den tøffe virkeligheten han lever i.

Et annet aspekt er mobbingen. Erik er et barn av ondskap og har i lang tid svart med samme mynt på skolen. Når han får muligheten til å starte på nytt, er det interessant å se hvor mye han klarer å utstå. Han vil virkelig ta avstand fra mobberne og deres ondskap. Spørsmålet som filmen stiller, er om du ikke på ett eller annet vis må ta igjen for å få slutt på mobbingen. Er det ikke sånn at de som mobber vil fortsette? Det ligger vel i mobbingens natur at noen skal unngjelde, noen skal få svi og at det iboende hatet i mobberne må få et utløp. Eller er det feil? Kan vi i stedet få slutt på mobbing gjennom ei ikkevolds-linje? Dette opplever vi gjennom parallell-handlinga i hjemmet og på skolen.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Boken Ondskan ble en av Sveriges mest populære ungdomsbøker noensinne, og filmen fikk også gode seertall (962 152 totale kinobesøk i Sverige ifølge imdb.com). Allikevel ble det en del kontroverser rundt sannheten av historien. Jan Guillou hevder selv i intervjuer at alt i boka og det meste i filmen er 100% sant, selv om flere klassekamerater og moren hans har kritisert historien for å være overdrevent voldelig og ekstrem. Riktignok ble kostskolen Guillou gikk på; Solbacka, lagt ned i virkeligheten like etter at Jan Guillou hadde tipset journalister om forholdene der, men mange var uenige i at forholdene var så ille som i boken\filmen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]