Persona

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Persona er en modernistisk dramafilm fra 1966 med fotografi av Sven Nykvist, musikk av Lars Johan Werle og med manus og i regi av Ingmar Bergman. Filmen er distribuert av Svensk Filmindustri (SF) og spilt inn ved Fårö i Gotlands län i Sverige[1], hvor for øvrig Bergmans berømte kunstnerhjem også ligger . Det er svært få karakterer i filmen, men de to største rollene spilles av skuespillere som Ingmar Bergman har brukt ved flere tilfeller; Liv Ullmann og Bibi Andersson. Gunnar Björnstrand har også en liten rolle som Liv Ullmanns ektemann, Margaretha Krook spiller lege, og en ung gutt, Jörgen Lindström[2], opptrer også foran skjermen i løpet av filmen. Bildene er utelukket i svart/hvitt.

Handling[rediger | rediger kilde]

Filmens åpningssekvens er en samling korte klipp, alle uten replikker. Vi får deretter se en ung gutt liggende på noe som ser ut til å være en seng hvor han leser en bok, før han setter seg opp og strekker hånden mot kameraet, fokuset vendes og vi får se at han strekker seg for å ta på et ansikt han ser foran seg. Etter den følgende tittelsekvensen befinner vi oss på et sykehus, der den unge og uerfarne sykepleieren Alma får beskjed av sin overordnede at hun skal ta seg av en pasient som er innlagt fordi hun har valgt å slutte å snakke, uten å lide av verken psykiske eller fysiske skader. Pasienten er en ung og tilsynelatende suksessfull skuespillerinne ved navn Elisabet Vogler, som befant seg i tilstanden hun nå er i etter å ha opptrådt i Elektra. Begge disse kvinnene møter derimot på store utfordringer etter de sendes ut til legens sommerhytte ved sjøen for å fortsette behandlingen i andre omgivelser.

Stil[rediger | rediger kilde]

I boka ”Film History – an introduction” skrevet av David Bordwell og Kristin Thompson omtales Persona som den filmen der Bergman tar sin intime stil ut i det fulle, intim som i denne sammenheng vil si at han lar karakterenes følelser blottes i stor grad. Et bra eksempel på dette i Persona kan være en scene der Alma konfronterer Elisabet, hvilket ender med at Elisabet slår Alma til hun blør, og Alma truer med å kaste kokende vann på Elisabet. Dessuten nevnes det i samme bok at Ingmar Bergman nådde høydepunktet i sin karriere med to trilogier, der den ene av disse utgjør en trilogi av kammerdrama. Disse tre filmene er Persona (1966), Vargtimmen (1968) og Skammen (1968).

Sjanger[rediger | rediger kilde]

Det som blant annet kjennetegner Bergmans kammerdrama i følge Bordwell/Thompson at det er flere lange scener med nærbilder av karakterenes ansikt, der bakgrunnen fremstår som abstrakt, slik at seeren blir tvunget til å fokusere på uttrykket og blikket hos karakteren, hvilket definitivt er et element man kan finne i Persona. Når det kommer til sjangerklassifisering, er det derimot stor enighet blant seere og kritikere at dette er et drama, nærmere bestemt et modernistisk drama. Selv om modernisme er et veldig omfattende begrep, er det visse kjennetegn som gjør at en film kan plasseres i den bevegelsen. For det første er det ikke uvanlig at en modernistisk film skal opptre provoserende, hvilket i denne filmen gir utslag i seksuelle elementer, som en erigert penis i åpningssekvensen og seksuelle historier fortalt av karakterene. Modernistiske filmer kan også ofte rette oppmerksomhet mot emner som vanligvis oppfattes som tabu eller ubehagelige, som i denne filmen kan være abort eller en mors forakt for sitt eget barn. Dessuten er mange modernistiske filmer preget av en stor tvetydighet i både handlingen og karakterene selv, hvilket også er svært tydelig i Persona. I Bordwell/Thompsons filmhistoriebok omtales filmen både som et ”psykodrama” og som et modernistisk drama, hovedsakelig på grunn av filmens følelsesmessige intimitet, tvetydighet og refleksivitet.

Mottakelse[rediger | rediger kilde]

Persona har fått god anerkjennelse av filmmiljøer i flere land. Den har også mottatt flere priser i sin tid, blant annet to priser ved Guldbagge awards i 1967 for beste kvinnelige hovedrolle (Bibi Andersson) og beste film, i tillegg til priser for beste skuespillerinne (Bibi Andersson), beste regissør og beste film ved National Society of Film Critics Awards i USA. Bibi Andersson var dessuten nominert for kategorien beste utenlandske skuespillerinne ved BAFTA awards[3]

Om filmen[rediger | rediger kilde]

Som filmens tittel antyder[4], omhandler filmen til en viss grad debatt sosiale roller vi påtar oss, som i dette tilfellet trer frem mer tydelig med tanke på at Elisabet Voglers yrke er skuespiller. Handlingen utover i filmen ser også ut til å gjøre et forsøk på å avdekke disse rollene vi påtar oss, finne ut hva som ligger bak oppførselen til karakterene, uansett om vi kommer til å like det vi finner ut eller ikke. Et slikt tema kan oppleves som både støtende og urovekkende for seeren.

Filmen Persona har derfor gjort seg svært bemerket i filmhistorien i senere tid, ikke bare på grunn av temaene den prøver å avdekke, men også dens form og stil, som det nevnes i dens omtalelse i boka ”1001 filmer du må se før du dør” – har den vært utsatt for stor debattering og diskusjon blant filmvitere, men den har også vært et innflytelsesrikt bidrag til europeisk kunstfilm, så vel som populærfilm. Dette har gitt utslag i utallige referanser i senere filmer[5], forskjellige tolkninger av budskap og diskusjoner på filmblogger verden over som fortsatt opptar stor interesse blant filmentusiaster.

Referanser[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]