Nicolas Gombert

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nicolas Gombert
Født ca 1495
La Gorgue ved Lille
Død ca 1560 (alder 64–65)
Tournai
Yrke komponist, kapellmester og sanger
Nasjonalitet fransk-flamsk
Sjanger renessansemusikk

Nicolas Gombert (født ca. 1495 i La Gorgue ved Lille(?), død ca. 1560 i Tournai) var en fransk-flamsk komponist, kapellmester og sanger fra renessansens fransk-flamske skole.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Nicolas Gombert stammet antakelig fra landsbyen La Gorgue som ligger vest for Lille i den nå franske delen av Flandern. Kanskje har han vært elev av Josquin Desprez som fra 1504 var prost i nærliggende Condé-sur-Escaut. Det finnes lite sikker informasjon om Gombert før han går i tjeneste hos keiser Karl V, men siden han ble tatt opp i et av de beste musikalske kapell i Europa kan vi gå ut fra at han fikk en fremragende utdannelse.

Han tilhørte geistligheten, og 2. oktober 1526 tildelte Karl V ham prebender i Kortrijk og Béthune. Gombert tjente Keiseren som sanger, og til 1529 oppholdt han seg hovedsakelig i Spania hvor kapellet ledsaget kongen på hans reise gjennom landet.

I 1529 utnevnte Karl V Gombert til Maistre des enfants de la chapelle. Han var dermed ansvarlig for korguttenes musikalske utdannelse, og deres generelle oppdragelse og velferd. På denne tiden besto koret av 14 voksne sangere, en organist, en person til å dra orgelets blåsebelg og omtrent 12 korgutter.

Fra 1530 reiste Gombert rundt i Italia, Østerrike og Sør-Tyskland før han i 1531 via Köln reiste til Nederland (dengang under spansk styre). Senere fulgte han Karl V's kor til Regensburg, og fra 1532 oppholdt Gombert seg igjen i Spania for en lengre tid. I 1533 foretok Karl V et felttog til Tunis, og i mellomtiden var Gombert i Nederland for å rekruttere personell til hoffkapellet. Han returnerte til Valladolid i 1537 med ca. 20 voksne sangere og korgutter, en latinlærer for guttene, en hjelpeprest og en organist.

Etter 13. november 1537 finnes ikke Gomberts navn lengre i hoffets regnskaper. Årsaken til at han forsvant så brått er ifølge Girolamo Cardano at han ble tatt for seksuell omgang med en korgutt, og dømt til straffarbeid på galeiene. Han skrev likevel noen komposisjoner som straffange, og Cardano forteller at disse rørte keiseren slik at han benådet Gombert. Han fikk ikke komme tilbake til hoffet, men siden han fortsatt hadde en prebende, sannsynligvis i Tournai, kunne han leve resten av sitt liv uten økonomiske bekymringer. Gomberts navn fantes ikke i listen over geistlige som leste messer i Tournai, så forbrytelsen hans førte sannsynligvis til at han ikke lengre hadde kirkelige verv.

Sannsynligvis dro Gombert seg tilbake fra musikklivet for noen år og brukte denne tiden til å komponere. I 1547 skrev han et brev hvor han beskriver seg som kannik i Tournai. Dette er det siste bevarte dokument fra hans senere år. Han døde sannsynligvis mellom 1556 og 1561: i 1556 skriver Hermann Finck at han fremdeles lever, og i 1561 skriver Cardano at han er død.

Musikk[rediger | rediger kilde]

Gombert brakte den polyfone stilen til sitt høyeste nivå. Lengre homofone passasjer er sjelden i hans kirkemusikk og han hadde en spesiell forkjærlighet for imitasjoner etter svært korte tidsintervall, en teknisk vanskelig bedrift. Han foretrakk lavere stemmeleier, og istedet for de fire stemmene som var vanlig på den tiden brukte han gjerne større grupper, som fem eller seks stemmer.

Motetten var Gomberts favorittform og den musikken som fikk størst innflytelse. Sammen med motettene til Adrian Willaert og Clemens non Papa står Gomberts motetter i en særstilling blant de som ble skrevet av flamske motettekomponister. Stiltrekk som var vanlige hos den foregående generasjon motettekomponiser, som ostinato, kanon, cantus firmus, og doble tekster er uvanlige i Gomberts stil.

Noen av Gomberts verk er for sjeldent store ensembler, 8 til 12 stemmer. Disse er ikke flerkors i den vanlige venetianske forstand ved at stemmene er atskilt i rommet, men heller at undergrupper av stemmer endres underveis i stykkene.

Hans verdslige komposisjoner – stort sett chansons – har mindre kompleks kontrapunktikk enn motettene og messene, men de er likevel mer komplekse enn størsteparten av samtidige verdslige stykker. Mange av disse chansons ble arrangert for lutt og vihuela, den vide geografiske spredningen viser at de må ha vært svært populære.

Gomberts bevarte verk er 10 messer, omtrent 140 motetter, ca. 70 chansons, en canción (sannsynligvis skrevet mens han oppholdt seg i Spania), en madrigal og en håndfull instrumentale stykker.

Innflytelse[rediger | rediger kilde]

Etter Josquins død var Gombert Europas mest kjente komponist. Musikken hans hadde en stor geografisk utbredelse og mange andre komponister brukte hans musikk som kilde til nye komposisjoner. De som forsøkte å fortsette hans musikalske arv fikk problemer fordi neste generasjon fransk-flamske komponister skrev i en enklere stil. Delvis var dette en reaksjon på at det kontrapunktiske idiomet hadde nådd så langt det kunne, og dels skyldes det at Konsilet i Trient krevde at teksten i kirkemusikken skulle være forståelig, og det var så å si umulig med så tette imitative teksturer.

Selv om neste generasjons komponister ikke fortsatte å skrive vokalmusikk i Gomberts gjennomgripende imitasjonsstil fortsatte de å bruke kontrapunktikk i instrumentale verk. Musikkformer som canzona og ricercar nedstammer direkte fra Gomberts vokale stil, og barokke former som fuger er senere arvtakere. Gomberts musikk representerer en av ytterpunktene av kontrapunktisk kompleksitet i den rene vokalmusikken.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Nicolas Gombert – bilder, video eller lyd