Cantus firmus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Cantus firmus (omtrentlig fastholdt sang, flertall Cantus firmi, forkortet c. f.) er betegnelsen på en melodi som danner basis for en polyfon komposisjon, det vil si ved at de andre stemmene veves rundt den faste cantus firmus-stemmen.

I middelalderens begynnende flerstemmighet ble den faste gregorianske melodien vanligvis sunget i tenorstemmen mens en, to og senere også tre andre stemmer sang rundt denne. Tenor kommer av latin tenere som betyr å holde, så tenorstemmen fikk sitt navn fordi den holdt cantus firmus.

Komposisjoner med cantus firmus var vanlige gjennom hele 1200-tallet. Nesten all musikk i Notre-Dame skolen er med cantus firmus, i likhet med 1200-talls-motettene. Mange av disse motettene var skrevet med tekst på forskjellige språk, for eksempel med kirkelige latinske tekster i cantus firmus i den laveste stemmen og med kjærlighetsdikt på folkespråket i høyere toneleier, eller kirkelige tekster kunne synges til kjente verdslige melodier.

På 1300-tallet var teknikken i vanlig bruk for de fleste vokale kirkemusikalske verk, etterhvert med betydelige utbroderinger. Kontinentale komponister brukte gjerne isorytmikk, og i England eksperimenterte komponister med å la cantus firmus-melodien bevege seg fra stemme til stemme uten at den ble vesentlig endret.

Barokk-komponister brukte gjerne cantus firmus-teknikker i instrumentalmusikken, spesielt i orgelbearbeidelser. Som de fleste kirkemusikk-komponister brukte Johann Sebastian Bach teknikken i sine kantater og orgelverk. En annen betydelig komponist av cantus firmus-verk var Johann Pachelbel.

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Basert på tysk og engelsk Wikipedia 13. februar 2009