Den fransk-flamske skolen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den fransk-flamske skolen (eller Den nederlandske skole) er en musikkhistorisk betegnelse for tiden mellom 1420 og 1600. Skolens musikkhistoriske betydning ligger i utviklingen av polyfonien og kontrapunktikken som Giovanni Pierluigi da Palestrina perfeksjonerte.

Den fransk-flamske tidsalderen begynte med at tersen og seksten ble godkjent som et konsonant intervall, en endring framfor alt hjulpet fram av John Dunstaple og fauxbourdonteknikken.

Den fransk-flamske skolen blir gjerne delt opp i fem perioder for å hjelpe til med beskrivelsen av periodenes særtrekk, men i virkeligheten flyter periodene jevnt over i hverandre uten store brudd.

Retninger innen den fransk-flamske skolen[rediger | rediger kilde]

ca. 1420-1450[rediger | rediger kilde]

Perioden kalles gjerne Den burgundiske skolen. Det burgundiske rike var på 1400-tallet et av de mektigste og mest stabile i et Vest-Europa som ellers var preget av hundreårskrigen. Her samlet tidens beste og mest kreative musikere og komponister seg med Guillaume Dufay som den første store renessansekomponist.

De burgundiske komponistenes stil var en reaksjon mot den overdrevent komplekse og manierte stil som kjennetegnet musikkstilen Ars subtilior sist på 1300-tallet. Nå ble stilen klarere og mer flytende, en populær genre var for eksempel flerstemmige kjærlighetssanger. Messene blir en egen musikkform, og firstemmighet er normen.

ca. 1450-1480[rediger | rediger kilde]

Det ble nå utviklet en mer kompleks, kontrapunktisk stil med variert tekstur og bruk av kanon.

ca. 1480-1520[rediger | rediger kilde]

På denne tiden forsøkte man å oppnå likeverdighet mellom alle stemmene. Det var tett kontakt mellom det flamske området og Italia, og mange musikere reiste til Italia slik at det oppsto en forbindelse mellom den nederlandske kunsten og de italienske folkesangformene Laudi og Frottola.

ca. 1520-1550[rediger | rediger kilde]

Fra og med nå var det en ganske restriktiv bruk av dissonanser, og normen var fem- eller seksstemmighet. Cantus firmus mistet sin betydning. Parodimessen oppsto.

ca. 1550-1600[rediger | rediger kilde]

På midten av 1500-tallet oppsto mange ulike stilarter og «skoler». En av de mest berømte komponistene fra den sene renessansen er Palestrina som tilhørte den romerske skole og som fikk stor betydning for utviklingen av den romersk-katolske kirkemusiken med sine ca. 700 verker, deriblant 104 messer og 250 motetter.

Tidslinje for komponister i den fransk-flamske skole[rediger | rediger kilde]

Orlando di Lasso Giovanni Pierluigi da Palestrina Philipp de Monte Clemens non Papa Nicolas Gombert Adrian Willaert Heinrich Isaac Josquin des Prez Antoine Busnois Johannes Ockeghem Guillaume Dufay Gilles Binchois

Noen musikkformer[rediger | rediger kilde]

Kilder[rediger | rediger kilde]