Maximilian von Spee

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Maximilian von Spee, Riksgreve (fullt navn Maximilian Johannes Maria Hubertus von Spee, født 22. juni 1861 i København i Danmark, død 8. desember 1914 ved Falklandsøyene) var tysk greve og admiral. Han gikk gradene i den keiserlige marinen, og endte opp som kontreadmiral og sjef for den tyske Øst-Afrika-flåten under første verdenskrig. Han gikk ned med flaggskipet sitt, SMS «Scharnhorst» i slaget ved Falklandsøyene etter å ha blitt nedkjempet av skip fra den britiske marinen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Før første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Selv om han var født i København var han og alle grevene von Spee av rhinsk adel, med nære bånd til det katolske erkebispedømme Köln. Blant slektens tidligere medlemmer var jesuittpater Friedrich Spee, som på 1500-tallet hadde bekjempet hekseforfølgelsene.

Maximilian von Spee gikk inn i Den keiserlige marine i 1878. Årene 1887–88 hadde han kommanoen over havnene i Kamerun, for Det tyske Vestafrikakompani. Han var førsteoffiser på slagskipet SMS Brandenburg da hun ble sendt til Østasia i 1899 før den tyske inngripen i Bokseropprøret. Før første verdenskrig hadde han en rekke ledende stillinger knyttet til våpenutvikling, før han ble utnevnt til stabssjef for Nordsjøkommandoen i 1908.

Han fikk kommando over den tyske østasiaeskadre i 1912 med graden viseadmiral, med base i Tsingtao i den tyske konsesjonen i Shandong i Kina, og i Simpsonhafen. De pansrede krysserne i hans eskader var blant flåtens nyeste. De skulle imidlertid ble avlegse da slagkrysserne kom.

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Den tyske østasiaeskadrens tokt 1914

Fra utbruddet av første verdenskrig konsentrerte hans styrke seg om å ødelegge allierte forsynings- og troppeskip, med stor fremgang. Men Spee var seg bevisst de alliertes styrke, særlig den keiserlige japanske flåte og Royal Australian Navy—han beskrev sistnevntes flaggskip, slagkrysseren HMAS Australia (bygd 1911), som helt på egen hånd overlegen hele hans egen eskader. Det ble stadig mer klart for Spee og den tyske overkommando at hans lille skvadron av eldre krigsskip ikke kunne håpe på å forvare Tysklands besittelser i Det fjerne østen og at den til slutt ville ha blitt ødelagt av Royal Navy. Så, for å unngå å ligge innesperret i Tsingtao, bestemte von Spee seg for å vende tilbake med skipene til Tyskland, over Stillehavet, runst Kapp Horn og deretter kjempende sin vei nordover Atlanterhavet[1] Men han var slett ikke overbevist om at han ville klare det, så han bestemte seg for uansett å skape så mye kaos som mulig for de allierte.

Admiral von Spees overordnede gav ham fullstendig handlingsfrihet; de forstod at fra Berlin ville så å si enhver ordre kunne komme til å hindre hans handlingsfrihet, og at det var bare han som kunne bedømme den situasjon han var i på god nok måte.[2] Men de uttrykte også overfor ham at de håpet at han kunne tilføre fienden stor skade før han og hans skip eventuelt møtte sitt endelikt. Winston Churchill, First Lord of the Admiralty i London, skrev senere: «He was a cut flower in a vase, fair to see yet bound to die.»[3]

Det tyske flaggskipet SMA Scharnhorst

Ved utbruddet av fiendtlighetene var Østasiaeskadren spredt ut på rutineinspeksjoner i de tyske stillehavskolonier. De panstede krysserne SMS Scharnhorst og SMS Gneisenau var ved PonapeKarolinene. Flåten fant sammen ved øya Pagan i de nordlige Marianene for stabsmøter og bunkring av kull. Britene hadde kuttet alle de tyske undersjøiske telegrafkablene som løp gjennom britiskkontrollerte farvann straks etter krigsutbrudd, så von Spee hadde ikke tilgang på essensiell informasjon. Admiral von Spee sendte den letter krysser SMS Nürnberg (bygd 1906) til Honolulu i det amerikanske territoriet Hawaii for å få tak i ferske aviser og telegrammer fra den tyske konsul. SMS Nürnberg sluttet seg igjen til flåten ved Christmas Island.[4] Slik fant von Spee ut om okkupasjonen av Tysk Samoa ved en ekspedisjonsstyrke fra New Zealand,”[5] og han hastet derfor mot Samoa med SMS Scharnhorst og SMS Gneisenau i den hensikt å gjøre skade på allierte skip som lå til ankers der. Han ankom utenfor Apia den 14. september 1914, tre dager etter at de allierte kryssere og tansportskip hadde forlatt havnen. Admiralen fikk vite at omlag 1.600 frivillige fra New Zealand var på Upolu, dårlig trenet og miserable i sine vintertilpassede ulluniformer, og at han lett skulle kunne gjenerobre kolonien. Men han kom til at en slik landgang bare ville gi en midlertidig seier, og at de allierte uansett ville klare å gjøre sin dominans gjeldende i Sørhavet. Derfor satte han kurs for Papeete og åpnet ild mot fransk shipping der. Så sluttet han seg til resten av eskadren og fortsatte retning Sør-Amerika.[4]

Ved slaget ved Coronel utenfor den chilenske kyst 1. november 1914, gikk Spees styrke til angrep på en britisk styrke og senket to britiske panserde kryssere kommanert av Sir Christopher Cradock; HMS Good Hope (bygd 1901) og HMS Monmouth (bygd 1901). Begge de britiske skipene var utklassert både i ildkraft og i mannskapets dyktighet.[6] Det var det første nederlag den britiske marine hadde lidd siden 1812, og gjorde et umåtelig inntrykk.

Selv om von Spee opplevde en lett seier, senkingen av de to kryssere HMS «Good Hope» og HMS «Monmouth», så kostet slaget han halvparten av ammunisjonsforsyningen, som det ikke var mulig å erstatte. Det britiske nederlaget gjorde at britene sendte flere skip for å jakte på von Spees skip.

Etter Coronel, under en resepsjon med den tyske koloni i Valparaiso, fikk admiral von Spee en blomsterbukett for sin seier. I takketalen sa han at den ville passe godt på hans grav. Han forstod godt at hans sjanser mot den britiske flåte var elendige.[4]

I desember kom Spees eskadre inn i Atlanterhavet. Den 8. desember 1914 forsøkte Spees styrke seg på et raid på kullstasjonen i Stanley på the Falklandsøyene. Han visste ikke at britene hadde sendt de to moderne raske slagkrysserne HMS Inflexible og HMS Invincible 1907 ned for å beskytte øyene og for å hevne nederlaget ved Soronel, og at det også var fem britiske kryssere i Stanley,HMS Carnarvon, HMS Cornwall, HMS Kent, HMS Bristol og HMS Glasgow. I det følgende slaget ved Falklandsøyene ble Spees flaggskip SMS Scharnhorst senket, og likeså SMS Gneisenau, SMS Nürnberg og SMS Leipzig. Tyskerne tapte omlag 2.200 sjømenn.

Blant de døde var admiral Spee selv og hans to sønner. Hans eldste sønn, lt. Otto von Spee, var ombord Nürnberg, og lt. Heinrich von Spee var på Gneisenau. Admiralen gikk ned med sitt flaggskip, Scharnhorst, med alle mann.

Etter krigen fikk den tyske agent Franz von Rintelen vite fra admiral William Reginald Hall, lederen for den britiske flåtes etterretningstjeneste, at Spees eskadre var blitt lurt til å gå til angrep mot den overlegne styerken. Britiske kryptografer hadde knekket den tyske marinekoden og sendt et falsk telegram der Spee ble «beordret» til å gå mot Stanley for å ødelegge radiostasjonen der.[7]

Oppkallinger[rediger | rediger kilde]

Det tyske lommeslagskipet «Admiral Graf Spee», som ble senket av sitt mannskap utenfor Montevideo i Uruguay etter å ha blitt skadet under andre verdenskrig, var oppkalt etter von Spee. Det samme var SMS «Graf Spee», som imidlertid aldri ble ferdigstilt.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gray, J.A.C. Amerika Samoa, A History of American Samoa and its United States Naval Administration. Annapolis: United States Naval Institute. 1960.
  • Van der Vat, Dan. Gentlemen of War, The Amazing Story of Captain Karl von Müller and the SMS Emden. New York: William Morrow and Company, Inc. 1984. ISBN 0-688-03115-3
  • World War I Naval Combat - Despatches
  • Siegfried Breyer: Großkampfschiffe 1905-1970. Bernard & Graefe, Koblenz 1990, ISBN 3-7637-5877-1.
  • Gerhard Koop, Klaus-Peter Schmolke: Die Panzerschiffe der Deutschland Klasse. Bernard & Graefe, Bonn 1993, ISBN 3-7637-5919-0.
  • Gerhard Koop, Klaus-Peter Schmolke: Die Großen Kreuzer Von der Tann bis Hindenburg. Bernard & Graefe, Bonn 1998, ISBN 3-7637-5972-7.
  • Werner Rahn: «Spee, Maximilian Johannes Maria Hubert Reichsgraf von». I: Neue Deutsche Biographie (NDB). Bind 24, Duncker & Humblot, Berlin 2010, s. 643 f. (nettutgave).
  • Gerhard Wiechmann (utg.): Vom Auslandsdienst in Mexiko zur Seeschlacht von Coronel. Kapitän Karl von Schönberg. Reisetagebuch 1913–1914. Dr. Winkler Verlag, Bochum 2004, ISBN 3-89911-036-6.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gray: Amerika Samoa, s. 184
  2. ^ van der Vat: Gentlemen of War, s. 34
  3. ^ van der Vat, s. 35
  4. ^ a b c Gray, s. 185
  5. ^ «New Zealand goes to war: The Capture of German Samoa». nzhistory.net.nz. Besøkt 20. oktober 2008. 
  6. ^ Admiral von Spee's Coronel action report on 2 November 1914 can be found in the World War One archive at Brigham Young University as: Spee, Maximilian von (1914). «Report on the action off Coronel, Chile». Besøkt 18. april 2006. 
  7. ^ Franz von Rintelen: The Dark Invader: Wartime Reminiscences of a German Naval Intelligence Officer Routledge, 1988. s. 326. ISBN 0-7146-4792-6.