Marcus Tuscher

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Tuschers forslag til et ryttermonument på plassen ved Amalienborg fra 1750. Kobberstiksamlingen.
Selvportrett av Marcus Tuscher, etter 1743
Utkast til fasade til den uferdige San Lorenzo i Firenze (1730)

Carl Marcus Tuscher (døpt 1. juni 1705 i Nürnberg, død 6. januar 1751 i København) var en tysk universalkunstner; maler, arkitekt, dekoratør og tegner. Han arbeidet i Tyskland, Italia, England og Danmark, hvor han ble kongelig hoffmaler.

Det var sannsynligvis Tuscher som først kom med ideen om den åttekantede plassen i Frederiksstaden som kjennes som Amalienborg Slotsplads og det var med sikkerhet han som foreslo at plassen skulle ha et monument som midtpunkt.

Stilistisk forble han tro mot den italienske barokken og han kalles også «Nordens Bernini».

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

Tuscher ble født av fattige foreldre. Moren Ursula Negelin var enslig, mens faren skal ha vært possementmakersvenn Ferdinand Tuscher.

Fem år gammel ble han tatt opp i byens oppfostringshus og oppdratt der. Etter at han viste evner for kunst og tegning ble han i voksen alder satt i lære hos maleren Johan Daniel Preisler som var direktør for Nürnbergs kunstakademi. Preisler var far til kobberstikkeren Johan Martin Preisler og V.D. Preisler, som Tuscher senere kom til å møte i Danmark.

Da læretiden var omme i 1728 hadde han gjort så store fremskritt og ble ansett som så lovende at byen ga han reisestipendium til Roma, hvor han ble henvist til sin lærers tredje sønn, Johan Justin Preisler, som levde som utøvende kunstner i Roma.

Ved siden av malerkunsten la han seg etter bygningskunsten og gjorde tegninger til flere kirker og palasser, samt etter medaljørfaget og kunsten å skjære i edelstener. Han utførte blant annet en medalje til Berninis ære og skar to ganger sitt eget portrett fordypet i edle stener. Heller ikke kobberstikkerkunsten forsømte han; han dyrket raderingen og han er av ettertiden best kjent som kunstner gjennom sine raderinger.

I Italia ble han påvirket av Pierleone Ghezzi, som han tegnet og raderte lett karikerte portretter av, av den franske billedhugger og tegner Edmé Bouchardon, samt av radereren, landskapsmaleren Marco Riccis, av maleren Giovanni Paolo Paninis og av arkitekt Filippo Juvaras arbeider. Hans prosjekter til kirkebygninger innbrakte ham et pavelig ridderkors.

I Roma kom han i forbindelse med de estetisk betonede kretsene rundt kardinal Melchior de Polinac og antikvitetssamleren baron Philipp von Stosch. Tuscher tegnet sistnevntes samling av utskårne edelstener fra oldtiden. Tuschers arbeid på dette feltet fikk senere ros fra den antikkbegeistrede Johann Joachim Winckelmann.

Stosch var også engelsk spion og måtte av politiske grunner flykte til Firenze. Tuscher fulgte med han i 1734. Her levde han i flere år, stadig beskjeftiget hos Stosch. Samtidig fikk han oppgaver for det storhertugelige hoffet og utførte blant annet et forslag til fasaden på kirken Sankt Lorenzo, utarbeidet en fremstilling av hertug Frans Is inntog og en tegning til den monumentale æresporten. Under et opphold i Livorno malte han portretter av medlemmer av den engelske kolonien, samt tegnet villaen Jackson i 1736. Andre av Tuschers prosjekter til bygninger ble oppført i Cortona.

Etter å ha besøkt Napoli reiste han i 1741 over Frankrike og Holland til England, selv om han ved mottakelsen av sitt stipendium egentlig hadde forpliktet seg til å vende hjem til Nürnberg etter endt utdannelse.

F.L. Nordens Voyage d'Egypte et de Nubie[rediger | rediger kilde]

I London møtte han påny den danske tegneren og egyptreisende, kaptein Frederik Ludvig Norden, som han var blitt venn med i Firenze. Samtidig ble han en del av den tyske kolonien i den britiske hovedstaden, hvor han ble medhjelper ved et tegneakademi, ledet av gullsmeden G.M. Moser. Han malte blant annet et bilde av instrumentmakeren Burkhardt Tschudi med familie (1742, National Portrait Gallery). I London raderte han to av de fire store bladene etter Nordens tegninger. Disse ble utgitt som et slags prøvehefte av reisebeskrivelsene. Før Norden døde i Paris i 1742, nevnte han inntrengende over for sine velgjørere at Tuscher var den eneste som kunne ordne og gi ut hans tegninger i overensstemmelse med hans intensjoner. Tuscher ble derfor innbudt av kong Christian VI til København som kongelig hoffmaler og byggmester med 800 riksdaler i årlig løn, 10 riksdaler for hver tavle til Nordens verk og 50 Lstr. til utstyr samt fri reise over med en dansk fregatt.

I no­vember 1743 kom Tuscher til København i følge med sine landsmenn Lorenz Spengler og den tyske edelstenskjæreren Lorens Natter. Han fikk leilighet og atelier på Christiansborg.

Arbeidet med Nordens verk ble utført i hurtig tempo, men Tuschers tidlige død medførte at de siste vignettene måtte utføres av Peter Cramer.

Virksomhet i Danmark[rediger | rediger kilde]

«Christian VI hyldes af Danmark og Norge» fra ca. 1748. Forarbeide til et plafondmaleri på Christiansborg som brant i 1794
Christian VI med familie, maleri av Tuscher fra ca. 1744. I bakgrunnen sommerresidensen Hirschholm slott.

I Danmark var hans første verk en praktfull dekorasjon til Admiralitetets bygning i anledning av kronprinsesse Louises inntog. Senere malte han et stort portrett av Christian VI til hest omgitt av allegoriske figurer. Det var et plafondmaleri i en sal på Christians­borg og brant med slottet i 1794. De fleste av Tuschers øvrige malerier har lidd samme skjebne. Det finnes et portrett av Christian VI med familie fra ca. 1744, men det usikkert om Tuscher har utført det, eller om det er en kopi av den mindre talentfulle J.F. Gerhard. De vesentligste malerier av Tuscher som ikke har blitt ødelagt er helfigursportrettene av grev Johan Ludvig Holstein og hans brødre i riddersalenLedreborg.

Tuscher var en virksom deltaker i eller snarere leder av Kunstakademiet, men han rakk ikke å opleve ikke dets fornyelse på Charlottenborg. I København skrev han på italiensk et stort verk om bygningskunsten. Et håndskrevet eksemplar er bevart i Danmarks Kunstbibliotek. Han komponerte tegninger til et minnesmerke over bybrannen i 1728 og til en stor fontene med Frederik Vs rytterstatue til Amalienborg Slotsplads. Dette ga ideen til det ryttermonumentet på plassen som senere ble utført av J.F.J. Saly. Dette monumentet av Tuscher ble utført som en nå forsvunnet modell av Johann Christoph Petzold. Tuscher utførte også en grunnplan til Amalienborg Plads som muligens har gitt Nicolai Eigtved ideen til plassen slik den ble utført ved oppføringen av de fire paleene. Monumentet viser Tuschers fortrolighet med den italienske barokkunsten og har et utpreget slektskap med Berninis fontener og skulpturgrupper i Roma.

Bortsett fra disse avgjørende påvirkningene på Amalienborg-prosjektet fikk Tuscher ingen betydning som arkitekt i Danmark. De danske hoffbyggmestre var veletablerte i sine stillinger og lå også internt i konkurranse med hverandre om oppgavene. Samtidig gjorde Tuschers forkjærlighet for den italienske barokken ham gammeldags i sammenligning med de rokokkoimpulsene som særlig Eigtved representerte. Derimot var hans barokkstil stadig gangbar innenfor malerkunsten og de dekorative oppgavene.

Noen av hans malerier var i Spenglers eie og ble solgt da han døde i Holland; Statens Museum for Kunst eier et større bilde, «Venus og Vulcan», som opprinnelig har tilhørt Johann Salomon Wahl, og et kabinettstykke, «Sapfo og Cupido», som er utført i 1748. Flere av hans store, om­hyggelig utførte tegninger var i privat eie, men nå eier Kobberstiksamlingen de fleste av hans tegninger og raderinger.

Vurdering[rediger | rediger kilde]

Det ble hovedsakelig som raderer at Tuscher fikk sin største innflydelse på dansk kunst og det er især som kolorist med klare farver og velberegnet farvesammenstilling at han viser sin verdi. Hans hovedverk er derfor hans raderinger etter F.L. Nordens verk, både på grunn av deres antall og den letthet og frihet de er utført i. Tuschers produksjon viser ham som en virtuos, hva enten det dreier seg om komposisjon, farve, perspektiv og håndverk og uansett hvilket medium han arbeidet i. Mogens Bencard skriver i Weilbachs Kunstnerleksikon at Tuscher «antagelig [var] den mest alsidige, veluddannede og lærde kunstner, der nogensinde er kommet til Danmark.» Det er sikkert flere grunner til at hans talent ikke kom til større utfoldelse og hans egen eklektiske og encyklopediske tilnærmelse til kunsten har nok vært en av dem.

Tuscher giftet seg 15. mai 1747 med Sofie Wahl (ca. 1728–6. desember 1798 i Aarhus), datter av maler J.S. (du) Wahl og Marie Sophie Davidsen.

Marcus Tuscher døde etter lang tids sykdom og ble begravet på Vor Frelsers kirkes nye kirkegård.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Category:Carl Marcus Tuscher – bilder, video eller lyd