Møkkfluer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Møkkfluer
møkkflue
møkkflue
Vitenskapelig(e)
navn
:
Muscidae
Norsk(e) navn: møkkfluer
Hører til: Høyere Fluer,
Fluer,
Tovinger,
Insekter
Antall arter: 3500 i verden
ca. 310 funnet i Norge
Habitat: På land, vanlige i de fleste miljøer
Utbredelse: Alle verdensdeler
Delgrupper:
Analårene A1 og A2 er de to nesten parallelle årene nærmest scutellum (kroppen).
Fluelarven har hodet i den spisse enden.
Hodet og kroppen har mange børster. Plasseringen av disse er viktige for å kunne artsbestemme fluen.

Møkkfluer (Muscidae) er en artsrik familie av fluer. Navnet møkkfluer er bare treffende for en liten gruppe av artene siden denne familien lever i en mengde ulike miljøer. Møkkfluer blir gjerne tiltrukket til mennesker og husdyr, der de drikker svette og tårer.

Den mest kjente arten er Stor husflue, Musca domestica, som følger mennesket over hele verden og er en alvorlig smittespreder. En del arter av denne familien følger mennesker og husdyr og kan bli svært plagsomme, i tillegg til faren for at de kan spre smitte. Mange av artene kan opptre i store mengder og noen er irriterende fordi er nærgående. Ikke alle møkkfluene er skadelige. Siden larvene stort sett lever av dødt materiale (saprofager), bidrar de til nedbrytingen og dermed til stoffkretsløpet. Det finnes også møkkfluer som er nyttige naturlige fiender mot skadedyr, og kan brukes i bekjempelse av skadedyr.

Utseende[rediger | rediger kilde]

Middelsstore til store (2 – 14 mm) fluer, kroppsformen varierer fra ganske slanke arter i slekten Coenosia, til mer tykke og kraftige arter i slekten Mesembrina. Det er flere ytre kjennetegn som skiller familiegruppen møkkfluer fra andre nærstående fluer. De kan kjennes fra familien Anthomyiidae på at den nest bakerste vingeåren (analåren A1) ikke når ut til bakkanten av vingen, og fra familien Fanniidae på at de to bakerste årene (analårene A1 og A2) ikke nærmer seg hverandre ytterst. De fleste artene har mange, lange børster på kroppen.

Hodet er stort, vanligvis kortere enn høyt. Pannen er tydelig skilt fra området rundt fasettøynene, og kantet med børster som peker innover. Ellers har hodet mange børster som varierer sterkt i antall og størrelse. Bakhodet er som oftest tett hårete. Fasettøyene er store, hos noen hanner møtes de nesten i pannen. Orbitalbørstene langs fasettøynene innside, peker innover. I fremkanten av og nederst på kinnet sitter en kraftig kinnbørste (vibrissa). Munndelene er av vanlig fluetype, vanligvis sugende. Men er av den slikkende typen, forlenget til en fremoverrettet sugesnabel, hos noen arter som suger blod. Antennene er tre-leddete, av flue-typen, det innerste leddet er lite og ofte kanpt synlig. Det andre leddet har en lengdefure på utsiden. Den tredje leddet er mer eller mindre kort stavformet og peker nedover. Nær roten av det tredje leddet sitter det en kraftig antennebørste (arista) som er finhåret eller fjærgrenet.

Brystet (thorax) har flere lange børster. Plasseringen av disse har betydning for artsbestemmelsen. Det kan være fin og kort hårkledning på brystet, men de fleste artene er uten slik hårbekledning. Ryggsiden (mesonotum) har ofte mørke lengdestriper. De mangler en rekke av stive børster (hypopleuralbørster), litt bak og ned på brystsiden, mellom svingkøllen og det bakerste låret, foran det bakre åndehullet (spirakelen). Denne børsterekken finnes blant annet hos spyfluene.

Bakkroppen er vanligvis noe flattrykt, uten påfallende store ytre kjønnsorganer hos hannene eller eggleggingsrør hos hunnene.

Beina er vanligvis forholdsvis korte, med noen kraftige børster. Bakleggene har minst to børster som er lengre enn tykkelsen på bakleggen, foruten preapikalbørsten og sporen i enden av leggen. Hannene har ofte krumme legger (tibiae).

Vingene er store, vanligvis glassklare, med tydelig årenett. Analåren A1, den nest bakerste, nærmest kroppen, når ikke til bakkanten (vingeranden) av vingen. Begge analårene A1 og A2, nærmer seg ikke hverandre ytterst. Like bak vingefestet, i «armhulen» rett under vingefestet har de to vingeskjell som ligger over hverandre, det største underst.

Larvene er av den vanlig fluetype (maggot), mer eller mindre kjegleformede med hodet i den spisse enden. De har ingen form for bein men på grensen mellom hvert ledd sitter en liten forhøyning som bærer korte pigger som hjelper dem å feste seg til underlaget.

Levevis[rediger | rediger kilde]

Møkkfluene er tallrike nesten overalt på landjorden og larvene kan finnes i mange ulike habitater. De fleste er saprofager, dvs. de lever av dødt, mer eller mindre råtnende, plante- eller dyremateriale, for eksempel møkk, kompost, sopp, åtsel og død ved. Noen få arter angriper levende planter. Noen arter lever i fuglereir der de kan suge blod fra fugleungene, andre larver er rovdyr som angriper ulike smådyr.

Noen farlige[rediger | rediger kilde]

Det har blitt beregnet at den store husfluen, Musca domestica, er det dyret som er involvert i flest dødsfall, altså Jordens farligste dyr! Husfluen yngler i møkk, åtsler og andre bakterierike materialer men liker også å spise fra matvarer, spesielt søte ting. Slik sprer den mange ulike mage/tarminfeksjoner, for eksempel Salmonella, dysenteri og kolera. De kan også spre ulike slags parasitter. Fluene kan også drikke av øyesekret (tårer) og spre den alvorlige øyeinfeksjonen trakom, som fører til blindhet om den ikke blir behandlet.

Noen irriterende[rediger | rediger kilde]

Møkkfluer blir gjerne tiltrukket til mennesker og husdyr, der de drikker svette og tårer.

Arten skogsflue (Hydrotaea irritans) bærer sitt latinske artsnavn med rette. denne lille, svarte fluen er tallrik i skog og på lyngheier på ettersommeren (som sammenfaller med sesongen for sopp- og bærplukking) og danner ekstremt nærgående svermer, særlig dersom man svetter. Fluene er umulige å jage vekk og kryper gjerne inn i ørene, nesa og andre steder der det er veldig ubehagelig å ha dem. Hos husdyr skaper slike fluer store problemer fordi de plager dyrene så mye at disse slutter å beite og dermed taper seg i vekt og kondisjon.

Stikkfluen (Stomoxys calcitrans) suger blod fra husdyr, en sjelden gang også fra mennesker. I Norge lever den for det meste i fjøs og staller men midtsommers kan den også påtreffes ute. Stikkfluene kan spre noen husdyrsykdommer og parasitter.

Noen nyttige[rediger | rediger kilde]

Ikke alle møkkfluene er skadelige. Siden larvene stort sett lever av dødt materiale bidrar de til nedbrytingen og dermed til stoffkretsløpet. Det finnes også møkkfluer som er nyttige på andre måter.

Artene i slekten Coenosia er rovdyr som kan være viktige for å holde små skadedyr i sjakk blant annet i veksthus.

Noen utvalgte arter[rediger | rediger kilde]

Stor husflue, Musca domestica, er type-arten for fluene, det vil si den arten som per definisjon er en flue. Alle andre fluer er definert som fluer fordi de er beslektet med husfluen. Den store husfluen er ca. 7-8 mm lang, grå på farge med gulaktige sideflekker på bakkroppen. Den finnes så godt som over alt der det bor mennesker. Larvene utvikler seg i gjødsel av ulike slag. Disse fluene er gode flygere som godt kan klare å tilbakelegge 20 km, så de kan finnes langt fra nærmeste gjødselbinge. Husfluen har svært stor forplantningsevne, hver hunn kan legge opptil 1000 egg i sin levetid og larveutviklingen kan gjøres unna på så lite som en uke under optimale forhold. Husfluen viser ekstremt stor evne til å tilpasse seg kjemiske insektmidler, blant annet var den den første arten som ble resistent mot DDT.

Kuflue, Musca autumnalis, ligner stor husflue men er noe mer tettbygd og mer kontrastrikt farget. Den er særlig knyttet til husdyr og yngler i møkk. Kufluen er et problem fordi den plager husdyrene mye, og også sprer en del sykdommer. På engelsk blir den kalt "face fly" som er treffende fordi den særlig setter seg i ansiktet på dyrene der den drikker tårevæske og annet. Slik sprer den særlig øyeinfeksjoner. Arten har nylig blitt innført til Nord-Amerika ved et uhell og man frykter at den kan skape store problemer der.

Stikkflue, Stomoxys calcitrans, er en blodsugende flue som her i landet først og fremst er å finne i fjøs og staller. Den har en kort, fremoverrettet sugesnabel og ligner på de afrikanske tsetsefluene, der er ellers nokså lik den store husfluen, men kan skilles fra denne på sugesnabelen. Det er sjelden stikkfluen plager mennesker men for husdyrene kan den være en alvorlig plage.

Skogflue, Hydrotaea irritans, er en liten, svart art som er plagsom fordi den er ekstremt nærgående. I tillegg til at den er plagsom kan den være en alvorlig spreder av jurbetennelse (mastitt) hos kyr. Hos sauer kan den irritere dyrene så mye at de skraper seg til blods mot bakken på grunn av kløen, og får infiserte sår.

Hornflue, Haematobia irritans, holder seg tett til husdyr og skaper problemer fordi de irriterer dyrene så mye at det går ut over beiting og tilvekst. Noen ganger fører disse fluene til at veksten stopper helt opp og dyrene blir utmagret og svekket.

Til slutt et par arter som ikke utmerker seg fordi de er plagsomme

Mesembrina mystacea er en stor, tett hårete, hunlelignende flue som er vanlig i fjellbjørkeskogen. Denne arten etterligner humler og ligner overfladisk på humleblomsterfluen (Volucella bombylans) i familien blomsterfluer. Den er vakkert farget i svart, gul og hvit pels.

Mesembrina meridiana er også stor, og glinsende svart. Vingene er gule ved roten. Denne uskadelige arten er vanlig på høsten, da man gjerne kan se dem sitte og sole seg, eller spise på overmodne bjørnebær.

Systematisk inndeling med noen arter[rediger | rediger kilde]

  • fluer, (Brachycera)
    • Underordenen høyere fluer (Cyclorrhapha)
      • Gruppen Schizophora
        • Calyptrata
          • Muscoidea
            • familien Møkkfluer, (Muscidae)
              • Achanthipterinae
              • Azeliinae
                • Azeliini
                  • Drymeia Meigen
                  • Hydrotaea Robineau-Desvoidy
                    • Skogsflue, (Hydrotaea irritans (Fallén, 1823))
                  • Thrichops Rondani
                • Reinwardtiini
                  • Muscina Robineau-Desvoidy
              • Coenosiinae
                • Coenosiini
                • Limnophorini
                  • Lispe Latreille
                  • Limnospila Schnabl
              • Muscinae
              • Mydaeinae
                • Graphomya Robineau-Desvoidy
                • Mydaea Robineau-Desvoidy
              • Phaoniinae
                • Atherigona Rondani
                • Helina Robineau-Desvoidy
                • Phaonia Robineau-Desvoidy

Kilder[rediger | rediger kilde]

  • Huckett, H.C. og Vockeroth, J.R. 1987. Muscidae. I: McAlpine, J.F. m.fl. (red.): Manual of Nearctic Diptera. 2: 1115-1131. Agriculture Canada, Ottawa.
  • Hogsette, J.A. og Farkas, R. 2000. Secretophagous and haematophagous higher Diptera. I: Papp, L. og Darvas, B. (red.): Contributions to a Manual of Palaearctic Diptera. 1: 769-792. Science Herald, Budapest.
  • Nettressursen Fauna Europaea