Lege

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra Leger)
Gå til: navigasjon, søk
«Legen», maleri av Luke Fildes (utsnitt)[1]

Lege er en person som utøver faget medisin, eller mer spesifikt humanmedisin, det vil si har som yrke å forebygge, diagnostisere og behandle sykdommer hos mennesker. En strengere definisjon er at «lege er en person med medisinsk embetseksamen som har fått offentlig løyve til å behandle sykdommer».[2] Det norske ordet lege er avledet av verbet å lege, det vil si helbrede, gjøre frisk.[2] I dagligtale kan en lege også omtales som doktor, men dette er kun en riktig betegnelse dersom legen har tatt doktorgrad.[3] Lege er et av verdens eldste yrker og finnes i forskjellige former i nær sagt alle kulturer. Medisinfaget slik man kjenner det idag har utviklet seg gradvis siden oldtiden. De siste århundrene har legeyrket blitt svært spesialisert.

I det meste av verden er tittelen lege beskyttet, og forbeholdt personer med offentlig godkjennelse som har fullført et lengre universitetsstudium i medisin samt oppfyller visse andre betingelser. I Norge er tittelen lege forbeholdt personer som har autorisasjon eller midlertidig lisens. Det kreves utdannelse tilsvarende cand.med. for å få autorisasjon i Norge.

Norge[rediger | rediger kilde]

Autorisasjon[rediger | rediger kilde]

I Norge er det Statens autorisasjonskontor for helsepersonell som utsteder autorisasjon for leger og annet helsepersonell. Leger kan få autorisasjon etter avlagt medisinsk embedseksamen. Tidligere ble det stilt krav om gjennomført turnustjeneste før man kunne søke autorisasjon, men dette ble opphevet i 2012 ved innføring av søknadsbasert turnusordning.[4] Gjennomført turnustjeneste er nå obligatorisk for å kunne jobbe som lege i spesialisering (LIS) og dermed kunne spesialisere seg innen et bestemt medisinsk fagområde.

En midlertidig lisens kan utstedes dersom kravene til autorisasjon ikke er oppfylt. Den kan gis til medisinstudenter med inntil ett år igjen av studiet, eller til utenlandske leger som ennå ikke har fullført norsk tilleggskurs og/eller turnustjeneste. Lisensen setter konkrete begrensninger for yrkesutøvelsen. Den midlertidige lisensen til en turnuslege vil for eksempel forutsette at legen arbeider under veiledning. Etter hvert som legedekningen er blitt bedre, er kravene til veiledning og erfaren lege som bakvakt skjerpet. Det er for eksempel innskjerpet at innehaveren av midlertidig lisens ikke kan reise i selvstendige sykebesøk.

Utdannelse[rediger | rediger kilde]

I Norge tilbys utdannelse innen medisin ved Universitetet i Oslo, Universitetet i Bergen, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet og Universitetet i Tromsø. Utdannelsen har i Norge en normert studietid på 6 eller 6 og et halvt år, og fører frem til den akademiske tittelen Candidata/candidatus medicinae (cand. med.).

Turnustjeneste[rediger | rediger kilde]

Etter bestått embetseksamen kreves det ett år turnustjeneste på sykehus og et halvt år turnustjeneste i allmennpraksis før man kan begynne å spesialisere seg innenfor et bestemt fagområde. Det er et begrenset antall turnusplasser som utlyses gjennom en felles portal. Tidligere ble turnusstillingene utdelt ved loddtrekning, men dette ble endret ved innføring av ny turnusordning i 2013[5]. Tidligere måtte man ha gjennomført turnus for å kunne få autorisasjon som lege i Norge. De siste årene har det vært for få turnusplasser i forhold til antallet nyutdannede turnusleger, noe som har ført til ventetid for endel turnusleger.

Sykehusturnustjeneste er vanlig i de fleste land. Turnustjeneste i 6 måneder i distrikt/allmennpraksis er en særnorsk ordning som ble innført på 60-tallet for å bedre legedekningen i utkantene av landet som fortsatt hadde lav legedekning. Til å begynne med var det ikke sjelden at turnuslegen alene var lege i store distrikter og også hadde plikter som offentlig lege (helserådsordfører).

Historisk utvikling i Norge[rediger | rediger kilde]

I 1603 ble den danske prestesønnen Villads Nielsen (1564–1616) utnevnt av kong Christian IV som den første, offentlige lege i Norge (ordinario medico) og begynte sitt arbeid som stadsmedicus i Bergen samme år. Denne begivenheten er også valgt som bakgrunn for at det offentlige helsevesen i Norge feiret 400 års jubileum i 2003. Men leger med universitetsutdannelse hadde hatt kongebrev for å drive legepraksis i Norge før Villads Nielsen. Disse var ikke embetsmenn. [6]

1600-tallet var det høyst fire-fem leger i Norge, den nordligste befant seg lenge i Trondheim. Omkring 1750 var det ikke mer enn 5 embetsleger i hele landet og i tillegg 5-6 fullt praktiserende leger i byene. Nordland amt fikk sin første lege i 1790. I 1834 ble antallet fordoblet; Nordland hadde f.eks. 2 leger.

Fra 1500 til 1800, gjennom 300 år, var kun 35 av 642 utdannede, dansk-norske leger født i Norge.

Utdannelsen var svært annerledes enn i dag. I Danmark var det to forskjellige utdannelsesveier til legearbeid. Kirurgene, som tok seg av sår, skader, hudsykdommer osv, var utdannet og organisert som håndverkere. De gikk i lære hos en erfaren kirurg og var organisert i laug i likhet med andre håndverkere. Leger, som gjennomførte akademiske studier ved Universitetet, fikk i alt vesentlig boklig kunnskap, og i det praktiske arbeidet var det mest innvortes sykdommer de beskjeftiget seg med. På slutten av 1700-tallet ble kirurgi og medisin til ett fag, forvaltet av universitetet.

Fra 1814 kunne leger få sin utdannelse i Norge, ved Det kongelige Frederiks Universitet. Norge første professor i medisin, Michael Skjelderup (1769–1852), var prestesønn fra Hof i Vestfold. Han hadde utdannelse fra Det kongelige kirurgiske akademi i København og var blitt professor ved Københavns Universitet i 1805. I det første kullet av medisinstudenter i Norge, var det tre studenter.[7]

I 1827 var antallet leger økt til 120 i hele landet. 80 hadde praksis i byene.

Leger og medisinstudenter organiserer seg i Den norske legeforening som per 11. mars 2009 har 22 226 leger og 3 732 medisinstudenter som medlemmer, totalt 25 958.

Autorisasjon/lisens[rediger | rediger kilde]

Autorisasjonen utstedes av Statens autorisasjonskontor for helsepersonell etter godkjent embedseksamen og turnustjeneste. Medisinsk utdannelse fra EØS-området (EU- og EFTA-landene) er automatisk godkjent i Norge. Medisinere med utdannelse fra andre land må gjennomgå en test av sine medisinske kunnskaper og eventuelt tilleggskurs før utdannelsen deres kan godkjennes. Det var lenge Utvalget for lisenssaker og utenlandsmedisinere som hadde ansvaret for spørsmål vedrørende utenlandsmedisinere (personer med medisinutdannelse fra utlandet).

Karrieremuligheter[rediger | rediger kilde]

De fleste leger arbeider ved sykehus. Etter å ha gjennomført turnustjeneste og fått legeautorisasjon, kan man bli ansatt som assistentlege, som er en tidsbegrenset utdannelsesstilling. Nå blir alle faste legestillinger ved sykehusene betegnet overlege. For administrativ overlegestilling og seksjonsoverlegestilling ble det tradisjonelt krevet doktorgrad (dr. med.), men det er ikke noe absolutt krav idag, selv om det foretrekkes, i hvert fall ved universitetssykehus.

Avdelingsoverleger har administrativt ansvar for avdelinger og seksjonsoverleger for seksjoner. Det er vanlig å først bli overlege når man har fullført en spesialistutdannelse, eller i hvert fall det vesentlige av den. Tidligere fantes stillingen som reservelege og assisterende overlege.

Leger som tar doktorgrad og arbeider ved et universitetssykehus hvor de fortsetter å engasjere seg i forskning når toppen av sin akademiske karrière ved å bli professor. De fleste medisinprofessorer i Norge er professor II (i 20 % stilling ved et av landets universiteter) kombinert med stilling som overlege (80 % ved et universitetssykehus). Bare et fåtall er ansatt i professor I-stillinger (100 %). Andre leger med undervisningsplikter og med plikt til forskning kan ha akademiske deltidstillinger ved et av universitetene, som dosent, amanuensis eller universitetslektor i tillegg til legestilling ved sykehus eller som allmennpraktiker.

Privatpraktiserende spesialister[rediger | rediger kilde]

Den Norske Legeforening utformer spesialistregler som setter kravene til videreutdannelse for hver enkelt spesialitet, og foreningen godkjenner spesialister når legen har gjennomgått utdannelse og har erfaring i henhold til kravene.

Leger med en spesialitet (ikke allmennmedisin) kan inngå avtale med fylket om spesialistpraksis som gir et driftstilskudd som fylket betaler til spesialisten. Det er vanlig at en eller flere spesialister driver ett spesialistlegesenter.

Primærleger[rediger | rediger kilde]

Primærleger er leger som er ansatt som kommuneleger eller privatpraktiserende leger. Etter innføring av fastlegeordningen i 2001 får leger med avtale med kommunen utbetalt et percapitatilskudd for hver innbygger legen har på sin fastlegeliste.

Med fastlegeavtalen kan legen pålegges inntil 7 timer/uke med kommunalt arbeide som sykehjemslege, tilsynslege ved andre helseinstitusjoner, helsestasjonslege, eller til legearbeide med miljørettet helsevern eller andre administrative, kommunale oppgaver.

Fastlegeavtalen gir også legene plikt til å delta i kommunalt organisert legevakt. Tidligere var det vanligst med en lege i hvilende vakt for en eller to kommuner. Da kunne legen være hjemme, eller legen tok imot pasienter på eget legekontor eller reiste i sykebesøk til pasientene. Det er blitt stadig vanligere med tilstedevakt på legevaktsentral i en interkommunal legevakt for mange kommuner. Dette gir mindre mulighet for sykebesøk til pasientene.

Samtidig med innføring av fastlegeordningen ble det også innført henvisningsplikt, det vil si at pasienter som skal til innleggelse ved sykehus eller til undersøkelse hos legespesialist eller ved sykehuspoliklinikk vanligvis må ha henvisning fra en primærlege, helst fra fastlegen.

Mange primærleger er spesialist i allmennmedisin etter å ha gjennomgått et omfattende undervisningsprogram med blant annet ett års arbeide på sykehus. Spesialiteten i allmennmedisin må fornyes hvert femte år med krav til praksis, kurs, praksisbesøk eller andre kompetansegivende aktiviteter.

Vanligvis leier primærleger kontor og ansetter og lønner legesekretærer, sykepleiere eller annet hjelpepersonell ved legekontorene.

Det er erfaring for at kontorer med tre eller fire leger fungerer bedre enn kontorer med en, to eller fem leger. Én årsak til dette er fordelen med at kontoret fungerer selv om en eller to leger eller en eller to hjelpepersonell ikke er til stede.

Andre legestillinger[rediger | rediger kilde]

Noen leger er ansatt ved privatklinikker. Enkelte av disse har driftsavtaler med helseforetakene, men noen driver helt privat, kun med direkte betaling fra pasientene. Endel leger arbeider som bedriftsleger som skal ha spesiell oppmerksomhet på forebyggende tiltak i en bedrift.

Et mindre antall leger er ansatt i farmasøytiske selskaper (legemiddelfirmaer) og forsikringsselskaper.

Offentlige legestillinger er stadsfysikus, kommuneoverlege, fylkeslege, helsedirektør, direktør i helsetilsynet og legestillinger i departementene.

Spesialiteter[rediger | rediger kilde]

Medisinfaget er svært vidtfavnende og høyt spesialisert. En lege som utdanner seg i en spesialitet kalles spesialist. Ikke alle leger blir spesialister i et fag, men i dag er det blitt vanlig. Det kreves vanligvis at man er spesialist for å bli overlege, men personer som har kommet langt i en spesialistutdannelse blir ofte konstituert i slike stillinger. Innholdet i spesialistutdannelsen varierer fra land til land, men vanligvis kreves en kombinasjon av erfaring, dvs. at man har jobbet på en relevant sykehusavdeling i et visst antall år, kurs og evt. forskning. I Norge tar en spesialistutdannelse minst 5 år etter at man er autorisert som lege. Hver spesialitet har en spesialitetskomité bestående av fem medlemmer, oppnevnt av Den norske lægeforenings sentralstyre, med ansvar for å definere kravene til godkjennelse som spesialist innen spesialiteten.

I Norge anerkjennes følgende spesialiteter:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ I 1949 ble Fildes' maleri benyttet av American Medical Association i en kampanje mot et forslag for å nasjonalisere medisinsk behandling som var lagt fram av president Harry S. Truman. Bildet ble benyttet på plakater og brosjyrer sammen med slagordet «Keep Politics Out of this Picture», «Hold politikken ute av dette bildet», ved således å antyde at regjeringens engasjement i medisinsk behandling ville ha negativ effekt på omsorgen. 65 000 plakater av «Legen» ble vist og bidro til å øke offentlighetens skepsis for et statlig helsekampanje.
  2. ^ a b Bokmålsordboka: «Lege»
  3. ^ Bokmålsordboka: «Doktor»: «person som har tatt doktorgraden, el. som er utnevnt til æresdoktor, doctor, fork. dr.»
  4. ^ http://helsedirektoratet.no/helsepersonell/turnusordning-for-leger/autorisasjon-og-lisens/Sider/default.aspx
  5. ^ http://helsedirektoratet.no/helsepersonell/turnusordning-for-leger/Sider/default.aspx
  6. ^ Michael Quarterly
  7. ^ Legeutdanning i Norge: Et akademisk eller et politisk initiativ?

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Leger – bilder, video eller lyd