Boplass

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Boplass er den arkeologiske betegnelsen for et sted der en finner spor etter menneskelig bosetning i kortere eller lenger tid. Ofte nyttes den mer nøytrale betegnelsen lokalitet.

Slike boplasser kan være så mangt, fra spor etter et kortvarig opphold på mindre enn ett døgn, til jordbruksboplasser som har vært i bruk gjennom generasjoner. Slike steder kan også, ved siden av gjenstandsmateriale, gi spor etter strukturer av varierende sort, som ildsteder, kokegroper, og spor etter hytter eller mer permanente bygninger.

Man bruker oftest betegnelsen om spor etter bosetning fra steinalderen. I begynnelsen av eldre steinalder var befolkningen mobile jeger-sankere, som for det meste levde i små grupper som oppholdt seg relativt kort tid på hvert sted. Slike boplasser er gjerne små, ofte ikke mer enn 10-30 m². Her er sjelden spor etter hus eller telt; boplassen manifesterer seg oftest ved flint- og bergartsavslag etter produksjon eller reparasjon av våpen og redskaper. Noen ganger finnes imidlertid teltringer; teltduken, som har vært laget av skinn har vært festet mot bakken av store stein. Da teltet ble tatt ned, ble steinene liggende igjen.

Mot slutten av eldre steinalder øker befolkningen, og bosetningen blir mer sedentær, dvs. av fastere karakter innenfor mer definerte revirer. Boplassene blir større og det blir vanligere med funn av faste strukturer i tillegg til steingjenstander og -avfall. Men fortsatt er det ikke uvanlig å finne mindre boplasser etter enkeltopphold på fangstturer og lignende.

Vanligvis, og særlig i Sør-Norge, er det lite å se av en steinalderboplass. Som oftest må de lokaliseres ved prøvestikking. Et unntak er de senmesolitiske groptuftene som foreløpig bare finnes i Hedmark og Østfold. I Nord-Norge er det derimot kjent over fire tusen hustufter fra denne perioden. De kan være runde eller avlange, opp til 40 m² store. Noen ganger er de samlet i større grupper, som ved Gropbakkengen i Varanger, der 89 slike tufter ligger samlet. Det er imidlertid ikke gitt at alle har vært i bruk samtidig, men likevel må det ha vært ganske mange mennesker samlet her i noe som kunne minne om en slags landsby.

Man ser altfor ofte forestillingen om at steinalderens mennesker bodde i huler. Dette kan gå tilbake på en av de aller første profesjonelle steinalderutgravningene i Norge, ved SvartholaViste i Randaberg utenfor Stavanger. Dette er en heller med omtrent fire meter inn fra tørrfallet. Funnene herfra, bl.a. med et nesten komplett menneskeskjelett, vakte stor oppmerksomhet, og bidro nok til å feste inntrykket at dette var regelen. Nå, over hundre år senere, vet vi at bosetning i huler og hellere snarere er unntaket. De langt fleste boplassene ligger åpent.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Bjerck, Hein B.: Artikkel «Boplass» i Hedeager & Østmo (red.): Norsk Arkeologisk leksikon, Pax, Oslo 2005. ISBN 82-530-2611-0