Peterhof

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Denne artikkelen er om palasskomplekset Peterhof. For artikkelen om byen, se Peterhof (by).
Hovedpalasset i Peterhof og Den store kaskade
Samsonfontenen og Sjøkanalen, med Finskebukta i bakgrunnen
Den øvre parken, med Neptunfontenen og Det store palasset

Peterhof (tysk for «Peters hoff», russisk: Петерго́ф – Petergof) er et palassanlegg med tilhørende parker ved Sankt Petersburg i Russland. Det ligger ved sørbredden av Finskebukta, rundt 25 km vest for St. Petersburg. Det opprinnelige palasset ble bygget etter ordre fra Peter den store, og anlegget ble senere utvidet av hans etterkommere. Peterhof, som også blir kalt «Det russiske Versailles», er et av Russlands verdensarvsteder, sammen med St. Peterburgs historiske senter og andre monumenter og palasser i byen. Palasset, med sine hager, parkslott og fontener, er i dag et av de viktigste turistmålene i Russland.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bygging, under Peter den store[rediger | rediger kilde]

Peter den store nevner første gang stedet hvor Peterhof nå ligger i sin dagbok i 1705, kort tid etter grunnleggingen av sin nye hovedstad Sankt Petersburg, som et godt sted å bygge et landgangssted på vei til og fra øyfestningen Kronstadt. Etter seieren over svenskene i slaget ved Poltava i 1709 besluttet tsaren å oppføre en tidsmessig residens, som skulle bli et landemerke i den nye stormakten Russland. Etter et feilslått prosjekt ved Strelna noe lenger øst, bestemte Peter seg for å bygge sin nye residens ved Peterhof.

I 1714 begynte planarbeidet for det nye slottet, og byggingen startet med palasset Monplaisir («min fornøyelse»), basert på Peters egne skisser. Dette var tsarens sommerpalass, som han ønsket nær sjøbredden for å kunne bruke det på sine reiser til og fra Europa via havna i Kronstadt. I Monplaisirpalassets hjørne mot sjøen laget Peter sitt Maritime arbeidsrom, hvorfra han kunne se Kronstadtøya til venstre og St. Petersburg til høyre. Senere utvidet han sine planer til å omfatte et større slottsanlegg, med palasser og hager lengre innover i landet, etter modell av Versailles. Peter selv, som under sin lange rundreise gjennom Europa hadde beskjeftiget seg med forskjellige håndverkskunster, deltok aktivt i arbeidet og rådførte seg med den tyske arkitekten Andreas Schlüter og dennes elev Johann Friedrich Braunstein.

I august 1723 kunne Peterhof innvies. Byggearbeidene på det store, men likevel enkle slottet var på dette tidspunktet ennå ikke helt avsluttet. Foruten det egentlige palasset var også Den store kaskade og en stor del av Den nedre parken anlagt, og den 400 meter lange kanalen til Østersjøen var ferdig utgravd. Monplaisir var fullført og arbeidet på lystslottet Marly, en minne-hyllest til Louis XIVs Château de Marly, var også stort sett ferdig. Etter innvielsen benyttet Peter I palasset, som var dekorert i barokkstil, som sin sommerresidens, mens han tilbrakte de øvrige årstidene hovedsakelig i Vinterpalasset i Sankt Petersburg.

Til å begynne med så Peterhof ganske annerledes ut enn det gjør i dag. Mange av fontenene var ennå ikke installert. Hele Aleksandriaparken og Den øvre parken eksisterte ikke. (Den sistnevnte ble brukt til å dyrke grønnsaker, og hagebassengene der, som det var bare tre av, til oppdrett av fisk). Samsonfontenen og dens massive pidestall var ennå ikke blitt installert i Sjøkanalen, og selve kanalen ble benyttet som en storslått inngang til komplekset fra sjøsiden. Den store kaskaden var også mere sparsomt dekorert da den opprinnelig ble bygget.

Parti ved slottet Monplaisir
Lystslottet Marly

Senere utvidelser[rediger | rediger kilde]

Etter Peters den stores død i 1725 sto palasset tomt noen år. Først i 1730 startet tsarina Anna opp arbeidene på slottet igjen. Slottet og parkanleggene ble i løpet av de etterfølgende år stadig utvidet og forskjønnet.

Den kanskje viktigste endringen fra Peters opprinnelige plan var hevingen av Det store palassets status til å bli anleggets mest fremtredende bygning. Dette arbeidet ble gjort under tsarina Elisabeth, under ledelse av den italienske arkitekten Bartolomeo Rastrelli. Det store palasset ble opprinnelig bare kalt «Det øvre palasset», og var fram til utvidelsen bare omtrent like bredt som kaskaden foran det, og ikke spesielt mye større enn de andre av Peterhofs bygninger. Det ble nå tilføyd to sidefløyer, hovedbygningen ble forlenget og utvidet, og paviljongene ved enden av bygningskroppen ble oppført, hvor også en av slottskirkene kom til. Disse arbeidene varte fra 1747 til 1752, og ga palasset sitt nåværende utseende, med den langstrakte, gulfargede bygningen med hvite dekorasjoner.

Senere fikk også Katarina den store utført endel videre utsmykninger. Den nedre parken ble under Katarina betraktelig utvidet, og hun lot den opprinnelige barokkparken bli utvidet til en stor landskapshage. Det ble også utført mange tilføyelser på Peterhofs opprinnelige fontener og nye ble bygget.

Helt til langt inn på 1800-tallet bygget de russiske tsarene videre på denne residensen, som de fra tid til annen også bodde i. Palasset inneholdt nå alle sine prektige paraderom, som gullsalen, tronsalen og den mektige trappen, men også de mer intime rommene til den russiske herskerfamiliens bolig, som Peters den stores soverom.

Ødeleggelse og restaurering (fra 1941 til i dag)[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig ble Peterhof utsatt for omfattende plyndring og ødeleggelse fra de tyske okkupasjonsstyrkene. I likhet med Tsarskoje Selo ble Peterhof inntatt av tyske tropper i 1941 og ble holdt til 1944. I løpet av de få månedene fra krigsutbruddet til de tyske styrkene dukket opp klarte de ansatte bare å berge unna en del av skattene i anleggets palasser og fontener. Det ble gjort et forsøk på å demontere og begrave fonteneskulpturene, men tre fjerdedeler av dem, inkludert alle de største, forble på plass. Peterhof ble i stor grad ødelagt av okkupasjonsstyrkene til den tyske arme etter at beleiringen av Leningrad ble brutt. Mange av fontenene ble ødelagt, og palasset ble delvis sprengt og etterlatt i brann.

Løvekaskaden i Den nedre parken

Umiddelbart etter krigens slutt ble det satt i gang opprydningsarbeider, og allerede sommeren 1945 ble deler av Den nedre parken igjen åpnet for besøkende. Restaureringsarbeidene på slottet varte i mange år. På den ene side måtte de ødelagte kunstverkene rekonstrueres med stor omhu, men på den andre side var de finansielle midlene til dette arbeidet alltid knappe.

Navnet ble i 1944 endret til «Petrodvorets» (Peters palass) som følge av krigstidens anti-tyske sentiment og propaganda, men det opprinnelige navnet ble gjeninnført av den russiske regjeringen i 1997.

I 2003 feiret St. Petersburg sitt 300-års jubileum. I den forbindelse ble mange av bygningene og statuene i Peterhof restaurert.

Palassanlegget[rediger | rediger kilde]

Det dominerende trekk i naturen ved Peterhof er en seksten meter høy, bratt skrent som ligger kun noen få hundre meter fra sjøen. Den nedre parken (Nizjnij Sad), som med et areal på 1,02 km² omfatter storparten av Peterhofs landområde, ligger mellom denne skrenten og havet og strekker seg rundt 200 meter i hver retning. Her ligger de fleste av Peterhofs fontener, samt flere mindre palasser og andre bygninger. Øst for Den nedre parken ligger Aleksandriaparken, med nygotiske bygninger fra 1800-tallet, som for eksempel Kapella.

På toppen av skrenten, midt foran Den nedre parken, står Det store palasset (Bolsjoj Dvorets), og på andre siden av palasset ligger Den øvre parken (Verkhnij Sad), som er en mindre park, sammenlignet med den nedre. I selve skrenten nedenfor palasset ligger Den store kaskade (Bolsjoj Kaskad), som sammen med Det store palasset er midtpunktet i hele komplekset. Ved foten av kaskaden begynner Sjøkanalen (Morskoj Kanal), et av de mest omfattende vannarbeidene fra barokkperioden, som deler Den nedre parken i to.

Den storslåtte tronsalen
Interiør fra Billedhallen

Det store palasset[rediger | rediger kilde]

Peterhofs største palass ser imponerende ut fra parkområdene foran og bak det, men det er faktisk ganske smalt og ikke voldsomt stort. Av dets rundt tretti rom er det imidlertid flere som fortjener spesiell omtale:

Tsjesmahallen er dekorert med tolv store malerier av slaget ved Çeşme, en oppsiktsvekkende seier for den russiske marinen under den russisk-tyrkiske krig (1768-1774). De ble malt mellom 1771 og 1773 av den tyske kunstneren Jacob Philipp Hackert. Hans første utkast av de store slagscenene ble kritisert av vitner som mente de ikke realistisk viste effekten av eksploderende skip — det flyvende treverket, store flammer, røyk og ildkuler. Katarina II bistod Hackert, som aldri hadde sett et sjøslag med egne øyne, ved å sprenge en fregatt i havna i byen Livorno i Italia. Hackert undersøkte heller ikke de faktiske posisjonene til de russiske og tyrkiske styrkene under slaget, så scenene som fremstilles er noe fantasifulle, men de formidler på en effektiv måte dramaet og ødeleggelsen under et sjøslag.

De østre og vestre Kinesiske kabinetter ble dekorert mellom 1766 og 1769 for å utstille objekter av dekorativ kunst importert fra Østen. Veggene ble dekorert med imitasjoner av orientalske mønstere av russiske håndverksmestere, og behengt med kinesiske landskapsmalerier i gul og svart lakk.

I palassets senter ligger rommet som kalles Billedhallen. Veggene er nesten helt dekket av en serie på 368 malerier, som for det meste forestiller kvinner i forskjellig påkledning, varierende i både fremtoning og alder, selv om de fleste ble malt fra samme modell. Disse bildene ble kjøpt i 1764 fra enken etter den italienske kunstneren P. Rotari, som døde i St. Petersburg.

Den øvre parken i Peterhof
Ved Sjøkanalen i Den nedre parken

Parken rundt palasset[rediger | rediger kilde]

Slottsparken ved Peterhof er delt mellom Den nedre parken, som ligger ved Den store kaskade og Sjøkanalen, og Den øvre parken, som ligger på forsiden av palasset. Hele hageanlegget preges av de originale vannspillene med over 150 fontener, som får vann via et underjordisk rørsystem, og som utelukkende fungerer gjennom bruk av naturlig fall.

Den øvre parken, som er dekorert med busketter, trimmede busker og trær, plener, store vannbassenger og forgylte statuer og vaser, fremstår som en typisk fransk barokkpark. Den nedre parken, som inneholder mange av parkbygningene, er også utsmykket med busketter og tallrike vannspill som dekorerer skrenten nedenfor palasset. Scenene som avbildes er innrettet mot Peter den store. Eksempelvis symboliserer Samsonbrønnen fra 1734 seieren over svenskene ved Poltava. Her fremstilles Peter som en bibelsk helt, som knekker løvens (det vil si Sveriges) kjeve og beseirer den.

I øst ligger Den nedre parken inntil Aleksandriaparken, en malerisk landskapspark. På vegne av tsar Nikolai I fremla den prøyssiske arkitekten Karl Friedrich Schinkel et utkast til det nygotiske Aleksander Nevskij-kapellet, som ble påbegynt mellom 1831 og 1833 av Adam Menelavs, og som ble fullført etter dennes død i 1831 av Josef Charlemagne.

Et utsnitt av Den store kaskade
Samsonfontenen, av Mikhail Kozlovskij

Den store kaskade og Samsonfontenen[rediger | rediger kilde]

Den store kaskade er modellert etter en som ble bygget for Louis XIV ved Château de Marly, som også er minnet i en av bygningene i parken.

I sentrum av kaskaden er en kunstig grotte i to etasjer, kledd både innvendig og utvendig med hugget brun stein. Den inneholder for tiden et lite museum over fontenens historie. Blant de utstilte gjenstandene er et bord som bærer en bolle med (kunstig) frukt, en eksakt kopi av et lignende bord som ble bygget under veiledning av Peter den store. Bordet er utstyrt med vannstråler som dynker de besøkende når de rekker etter fruktene, et særpreg hentet fra manieristiske hager som fortsatt var populære i Tyskland. Grotten er forbundet med palasset over og bak den via en skjult korridor.

Fontenene i Den store kaskade ligger nedenfor og på hver side av grotten. Vannet fra fontenene renner ut i et halvsirkelformet basseng, som danner enden av Sjøkanalen, som også har fontener langs sidene. På 1730-tallet ble den store Samsonfontenen plassert i dette bassenget. Den forestiller øyeblikket da Samson river åpen kjevene på en løve, og representerer Russlands seier over Sverige i den store nordiske krig, og er dobbelt symbolsk. Løven er et element i Sveriges riksvåpen, og slaget ved Poltava, en av krigens store russiske seire, ble vunnet på St. Samsons dag. Fra løvens munn skyter en 20 meter høy vertikal vannstråle, den høyeste i hele Peterhof. Dette mesterverket av Mikhail Kozlovskij ble plyndret av de invaderende tyskerne under andre verdenskrig. En kopi av statuen ble installert i 1947.

Den kanskje største teknologiske prestasjonen i Peterhof er at alle fontenene drives uten bruk av pumper. Vannet hentes fra naturlige kilder og samles i reservoarer i Den øvre parken. Høydeforskjellen skaper trykket som driver de fleste fontenene i Den nedre parken, inkludert Den store kaskade. Samsonfontenen forsynes via en egen akvedukt, som er over fire kilometer lang og får vann og trykk fra en høytliggende kilde.

Ved kaskaden Det gylne fjell
Tritonfontenen ved Orangeriet i Den nedre parken

Den nedre parken[rediger | rediger kilde]

Sjakkfjell-kaskaden

Den nedre peken er anlagt i formell (fransk) stil. Selv om mange av trærne er forvokste, så har den formelle klippingen langs de mange alléene blitt tatt opp igjen de siste årene, for å bringe hagene tilbake til sitt opprinnelige utseende.

De mange fontenene som ligger her framviser en uvanlig grad av kreativitet. En av de mest bemerkelsesverdige kalles «Solen». En skive som sender ut vannstråler fra kanten skaper et bilde av solens stråler, og hele strukturen roterer rundt en vertikal akse slik at retningen som «solen» peker hele tiden endrer seg.

Flere fontener er konstruert i den hensikt å dynke de besøkende. To er formet som spinkle trær utstyrt med dyser som aktiveres når noen nærmer seg. En annen er forkledd som en paraply med en sirkelformet benk rundt stammen, og slipper en vanngardin ned fra randen når noen setter seg på benken.

I den samme skrenten hvor Den store kaskade er plassert ligger også to andre, men svært forskjellige kaskader. Vest for palasset ligger Det gylne fjell (russisk: Золотая Гора – Zolotaja Gora), dekorert med marmorstatuer som danner en kontrast til de løssluppent forgylte figurene i Den store kaskade. I øst ligger Sjakkfjellet (russisk: Шахмотная Гора – Sjakhmotnaja Gora), en bred renne med en overflate dekket med svarte og hvite fliser som et sjakkbrett.

De mest prominent plasserte fontenene i Peterhof er «Adam» og «Eva». De opptar symmetriske posisjoner på hver sin side av Sjøkanalen, hver av dem på et sted hvor åtte stier møtes.

Andre bygninger[rediger | rediger kilde]

Østkapellet, det ene av to som flankerer de sentrale bygningene.

Det store palasset er ikke den eneste historiske keiserlige bygningen i Peterhof. Slottene Monplaisir og Marly, samt paviljongen som kalles «Eremitasjen», ble alle oppført i løpet av den opprinnelige byggingen av Peterhof under Peter den store. Den nedre parken inneholder også et stort drivhus, og i Aleksandraparken står Nikolai Is palass.

I likhet med Den nedre parken, så inneholder også Den øvre parken mange fontener, fordelt på syv brede bassenger. Men Den øvre parken er anlagt svært forskjellig. De har ikke Den nedre parkens strengt geometriske plan, og selv om noen av fontenene har intrikate skulpturer, så er vannspillene her av en enklere type, mye grunnet det lavere vanntrykket.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Vernova, N, Peterhof: The Fountains. (2004), St. Petersburg: Abris.
  • Vernova, N, Peterhof: The Grand Palace. (2004), St. Petersburg: Abris.
  • Greg King, The Court of the Last Tsar. (2006), Hoboken, John Wiley & Sons, ISBN 978-0-471-72763-7
  • Eva Gerberding, Sankt Petersburg: Mit Repino, Pawlowsk, Peterhof, Zarskoje Selo. (2003), Mair Dumont. ISBN 3770160614

Se også[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Peterhof – bilder, video eller lyd

Koordinater: 59°53′05″N 29°54′32″Ø