Konkurrentene til den skotske trone

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

I 1290, etter at Margrete av Skottland døde, var det ingen direkte arvtaker til den skotske trone, men det eksisterte mange fjerne slektninger. For å unngå borgerkrig kontaktet noen skotske ledere kong Edvard I av England for å være dommer mellom 13 som hadde krav, ofte kalt for konkurrenter.

På randen av borgerkrig[rediger | rediger kilde]

De adelsfamilier som hadde samarbeidet med kong Alexander III av Skottland siden 1260 inkluderte Comyn, Moray, Stewart, Fraser, Macdougall, Graham, Balliol og Mowbray. Faktisk spilte familien Bruce en større rolle i engelsk politikk enn i skotsk. Familien Bruce hadde i tillegg til sine eiendommer i sørvestlige Skottland med jarledømmet Carrick i området Galloway og med herskap Annandale siden 1124, hadde også etablert seg i England, nord for Tee, hvor den første Robert Bruce (død 1142) grunnla klosteret Guisborough og som ble et viktig religiøst senter for Bruce familien til langt inn i på 1200-tallet. Bruce-familien hadde også guvernøransvaret for Carlisle Castle (1267–1268) og sheriffstillingen i Cumberland (1283–1285).

Familien Comyn var den mektigste skotske klanen på denne tiden. Deres militære og politisk kontroll av nordlige Skottland var bortimot ubegrenset og ble markert av en rekke festninger og borger langs de fleste veger og passasjer i Nord-Skottland. Da Margrete av Skottland, «Jomfruen fra Norge», døde i 1290, ble det utpekt seks voktere for å representere fra de viktigste familiene og institusjonene, men vokterne var dominert av tre fra Comyn-familien og deres allierte, William Fraser fra St. Andrews. Den eneste forbindelsen som Bruce-familien hadde til det politiske lederskapet var baron James Stewart, en alliert ved ekteskap. Bruce-familien mente bestemt at de hadde et godt krav på tronen ettersom det ble påstått at Alexander II av Skottland hadde anerkjent Robert Bruce (død 1295) som hans etterfølger i 1238 (se nedenfor) i henhold til systemet med tanisteri. Comyn-familien var av en annen oppfatning.

Borgerkrig[rediger | rediger kilde]

I 1286 var Comyns makt bortimot uangripelig i nord, men i sydvest ville Bruce utfordre Comyn posisjon og kontroll over det skotske lederskapet. Den 2. april 1286 la Robert Bruce (død 1295) fram familiens krav. Balliol bestred kravet, og Bruce svarte med å rette serie med militære angrep på Balliols festning i Buittle i sørvestlige Skottland, og deretter på de kongelige borgene i Wigtown og Dumfries. I september, på tross av komitéen og det skotske styret, gjorde Robert Bruce en pakt, den såkalte Turnberry Bond, med sin sønn Robert Bruce, jarl av Carrick og hans partnere ved Turnbery.

Ved dette tidspunktet var Skottland i en reell borgerkrig.

Comyn styrket deres posisjon i det sørvestlige Skottland og forsterket de kongelige borgene i Jedburgh, Dumfries, Wigtown, Ayr, Edinburgh og Stirlig, og i 1288 gikk biskop William Fraser til det skritt å be om råd og assistanse fra den engelske kongen. Kong Edvard I av England var da i Frankrike.

Da Edvard I kom tilbake fra Frankrike året etter brøt han den tidligere avtalen om ekteskap mellom hans sønn og Margaret, «Jomfruen fra Norge», og på samme tid øyeblikkelig forsonte Robert Bruce og representantene i den skotske regjeringen. Freden var derimot ikke lenge da den unge dronningen døde på Orknøyene i september 1290. Det betydde en ny politisk ustabilitet.

Robert Bruce samlet en store hærstyrke ved Perth og det tvang William Fraser til igjen å be Edvard I om assistanse. William Fraser benyttet anledningen da han møte den engelske kongen til å anbefale John Balliol, svoger til John Colmyn av Badenoch, som den beste kandidaten til tronen. Robert Bruce bestred kravet og i juni 1291 kom Edvard til Norham, og da som ‘overherre’ av Skottland, ifølge seg selv, for å få en avgjørelse på etterfølgeren. Denne rettssaken ble siden kjent som Den store saken (The Great Cause). Det begynte i august 1291. Av de 13 kandidatene (se nedenfor) var de to mest seriøse John Balliol og Robert Bruce.

Konkurrentene[rediger | rediger kilde]

Familietre for konkurrentene til den skotske trone (klikk for større versjon).

Konkurrentene til den skotske tronen var:

  1. Grev Floris V av Holland, sønn av Vilhelm II, greve av Holland, sønn av Floris IV, greve av Holland, sønn av Vilhelm I, greve av Holland, sønn av Floris III, greve av Holland via hans kone Ada, datter av Henry, jarl av Huntingdon, sønn av kong David I av Skottland. Han krav var at jarl David av Huntingdon hadde gitt avkall på sin arvelige rett til den skotske tronen.
  2. Patrick de Dunbar, 7. jarl av Dunbar, sønn av Patrick, 6. jarl av Dunbar, sønn av Patrick, 5. jarl av Dunbar, sønn av Patrick, 4. jarl av Dunbar via hans kone Ada, bastard datter av kong Vilhelm I av Skottland. Hans andre krav at han nedstammet på farsiden til Huset Dunkeld, ved å være (a) nærmeste mannliglinje slektning, og (b) kandidat basert på arv til mannlig forbindelse til huset hvor Alexander III av Skottland tilhørte. Han nedstammet fra en påstått legitim og ubrutt mannlig lenke fra en yngre bror av kong Duncan I av Skottland (som muligens var en yngre sønn av Bethoc av Skottland), den mannlige forbindelsen var da herrer av Dunbar, opprinnelig jarlene av Northumbria, senere jarlene av Dunbar (se jarl av March). Hans sønn ble anerkjent som jarl av skotske March. Også, et ytterlige krav til hans fordel var gjennom hans kone Marjory som var datter av Alexander Comyn, jarl av Buchan, en påstått etterkommer av kong Donald Bane, kjent som Donald III av Skottland.
  3. William de Vesci, Baron de Vesci, sønn av William de Vesci, sønn av Eustace de Vesci ved hans kone Margaret, bastard illegitim datter av kong Vilhelm I av Skottland.
  4. William de Ros, 2. Baron de Ros, sønn av Robert de Ros, 1. Baron de Ros, sønn av William de Ros, av Hamlake, sønn av Robert de Ros ved hans kone Isabella, bastard illegitim datter av kong Vilhelm I av Skottland.
  5. Robert de Pinkeney, sønn av Henry de Pinkeney ved hans kone Alicia, datter av John Lindesay ved hans kone Marjorie, en påstått bastard illegitim datter av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong David I av Skottland.
  6. Nicholas de Soules, sønn av ... de Soules med hans kone Ermengarde, datter av Alan Durward med hans kone Marjorie, bastard illegitim datter av kong Alexander II av Skottland.
  7. Patrick Galithly, sønn av Henry Galithly, bastard illegitim sønn av kong William I av Skottland.
  8. Roger de Mandeville, sønn av ... de Mandeville med hans kone Agatha, datter av Robert Wardone med hans kone Aufrica, datter av William de Say med hans kone Aufrica, bastard illegitim datter av kong Vilhelm I av Skottland.
  9. John Comyn, lord av Badenoch, sønn av John Comyn, sønn av Richard Comyn, sønn av William Comyn, sønn av Richard Comyn med hans kone Hextilda, datter av Ughtred av Tynedale med hans kone Bethoc, datter av kong Donald Bane, kjent som Donald III av Skottland.
  10. John de Hastings, 2. Baron Hastings, sønn av Henry de Hastings, 1. Baron Hastings, sønn av Henry de Hastings med hans kone Ada, fjerde datter av David, jarl av Huntingdon, sønn av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong David I av Skottland.
  11. Johan Balliol, sønn av John Balliol med hans kone Dervorguilla, datter av Alan, herr av Galloway med hans kone Margaret, eldste datter av David, jarl av Huntingdon, sønn av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong David I av Skottland. Han påberope slektskap i legitim blodslinje i primogenitur.
  12. Robert Bruce, 5. lord av Annandale, sønn av Robert de Brus, lord av Annandale med hans kone Isabella, andre datter av David, jarl av Huntingdon, sønn av Henrik, jarl av Huntingdon, sønn av kong David I av Skottland. Denne Robert Bruce, bestefar til den senere Robert Bruce (kong Robert I av Skottland), var noen ganger regent av Skottland da kongen var umyndig, og var stundom anerkjent som konge under tanisteriets regler, det vil si en tronfølgeordning der kongen valgte sin tronarving innenfor sin slekt slik at det ikke nødvendigvis var kongens egen sønn som ble utpekt som etterfølger. Han påberope nærmeste slektskap med avdøde kong Alexander III (proksimiteit i blod).
  13. Kong Eirik Magnusson II av Norge, far til døde dronning Margareta I og svigersønn av den avdøde kong Alexander III av Skottland. Sannsynligvis sist i rekken av legitime krav. Antageligvis ønsket ingen en utenlandsk arvtager fra en gammel arvefiende.

Utvelgelsen[rediger | rediger kilde]

Den endelige beslutningen falt i retten den 17. november 1292. Edvard I av England valgte i favør av den legitime arving ved førstefødselsrett, John Balliol. Til tross for at Bruce benyttet både militære og legitime virkemidler for å styrke sin posisjon i årene mellom 1286 og 1292 gikk Bruce på et nederlag. Robert Bruce den eldre avsto sitt krav til fordel for sin sønn og arving og dermed til hans arving igjen. To dager senere avsto hans sønn, Robert Bruce, jarl av Carrick, sitt jarldømme til sin 18 år gamle sønn og arving. Det var den framtidige konge, Robert Bruce. Disse raske beslutningene sørget for at om første slaget var tapt da John Balliol ble kronet, var ikke kampen over. Begge Robert Bruce, den eldre og den yngre, nektet å sverge troskap til den nye kongen John Balliol. 18-årige Robert, den nye jarlen av Carrick, måtte derimot gjøre det for å få jarldømmet sitt bekreftet.

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • John B. Burke, Sir John B. Burke's Guide to the Royal Family, London: Burke's Peerage, 1973.