Sigurd Orm-i-auga

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sigurd Orm-i-auga var en av sønnene til den legendariske danske vikinghøvdingen Ragnar Lodbrok og hans hustru, den likeså legendariske Åslaug Sigurdsdatter, også kalt for Kråka[1]. Sigurd var bror til Ivar Beinlause, Halvdan Kvitserk, Bjørn Jernside, Eirik Vindhatt og noen til, og i den grad Sigurd selv og brødrene hans var historiske skikkelser spilte de en betydelig rolle i småkongedømmene rundt Nordsjøen, det vil si Norge, Sverige, Danmark, England og til dels også Irland på slutten av 700-tallet og begynnelsen av 800-tallet.

Sigurd Orm-i-augas betydning ligger i hans mytologiske forbindelse som mellomledd til de gamle tider for såvel det danske som det norske kongehuset. Denne forbindelsen betydde en direkte nedstamming fra Odin selv. Foruten sagaene nevnes Sigurd Orm-i-auga også i Roskilde-krøniken.

Ormen i øyet[rediger | rediger kilde]

Sigurd har et av de mest beskrivende tilnavn i den norrøne sagatradisjonen, men det er samtidig noe uklart hva det innebærer. Det kan henspille på en fysisk skavank, at han hadde en misdannelse i øyet som en sirkel i iris som minnet om en slange som biter seg i halen, eller at iris var avlang som hos en katt eller slange. Det kan også ha vært en overført betydning, som at han ga noen «det onde øye» ved intens stirring, kanskje hvis han hadde en skade i øyelokket slik at det ikke lukket seg normalt.

Mytologiske slektsbånd[rediger | rediger kilde]

Sigurd var sammen med brødrene det slektsmessige bindeleddet for både det norske og det danske kongehuset tilbake til rene mytologiske figurer uten historisk relevans, men som hadde relevans i den nære samtiden, blant annet at det ga nedstamming tilbake til Odin. Moren Åslaug eller Kråka var i tillegg en påstått datter av den legendariske Sigurd Fåvnesbane og valkyrjen Brynhild.

I henhold til Snorre Sturlasson var moren til den norske samlingskongen Harald Hårfagre en kvinne ved navn Ragnhild som var datter av Sigurd Hjort, småkonge på Ringerike i Norge. Sigurd var sønn av Åslaug Sigurdsdatter, datter av Sigurd Orm-i-auga. Det gir fire generasjoner mellom Harald Hårfagre og Ragnar Lodbrok som herjet England på begynnelsen av 800-tallet. Flere av sønnene hans var således i live da Harald Hårfagre etter tradisjonen seiret i slaget ved Hafrsfjord i 872, noe som setter et spørsmålstegn ved denne forbindelsen.

For Danmark knytter Hardeknut den første sin ætt tilbake til Sigurd Orm-i-auga, skjønt forbindelsen synes like skrøpelig som over, men nok til at Hardeknuts sønn Gorm den gamle, og dennes sønn Harald Blåtann og videre til dennes sønn Svein Tjugeskjegg også etablerte en ætt tilbake til en mytologisk fortid og tidligere tiders helter. Hardeknut, født en gang på 880-tallet, skal ha vært sønnen til en ellers ukjent Svein (Sweyn) i henhold til Tåtten om Ragnarsønnene (Þáttr af Ragnars sonum eller Ragnarssona þáttr), og som igjen var en sønnesønn av Sigurd Orm-i-auga.

Via Sigurd Orm-i-auga og Ragnar Lodbrok stammet altså både det norske som det danske kongehuset tilbake til Odin selv.

Den samme islandske tåtten forteller at da Sigurds far Ragnar døde arvet sønnen Sjælland, Skåne, Halland (i Sverige), danske øyer og Viken i dagens Oslofjordområde. Det synes urimelig at en småkonge hadde makt over så store områder, skjønt deler av de overnevnte er ikke usannsynlig, og Viken er minst sannsynlig, men slekts- og lojalitetsbånd via strategisk giftemål er dog sannsynlig.

Sigurds barn og etterkommere[rediger | rediger kilde]

Sigurd skal ha giftet seg med en «Blaeja» eller «Blæja»[2], datteren til angelsaksiske kongen Ælla II av Northumbria. Angelsakseren hadde drept faren Ragnar Lodbrok ved å kaste ham ned i en ormegrop. Sigurd og brødrene hans tok senere hevn ved erobre Northumbria og torturerte i hjel kong Ælla. Med sin hustru skal Sigurd ha fått barna Åslaug (gift i Norge) og muligens en Hardeknut (enten farfar til den danske kongen Hardeknut den første, eller identisk med denne)

Sigurds datter Åslaug ble gift med Helge den kvasse (Helgi hinn hvassi), som selv nedstammet fra den mytologiske kong Ring av Ringerike. Deres sønn Sigurd Hjort (Helgesson) (Sigurður hjörtur) giftet seg med Ingeborg, datteren av Harald Klakk, småkonge eller høvding av Jylland i Danmark. Sigurd og Ingeborg fikk barna Guttorm Sigurdsson og Ragnhild Sigurdsdatter. Da deres onkel Frode, småkonge av Ringerike, døde etterfulgte Sigurd Hjort ham som høvding.

Både Tætten om Ragnarsønnene og Halvdan Svartes saga[3] forteller om Sigurd Orm-i-augas sønnesønn Sigurd Hjort som enestående mann, vakrere og sterkere enn noen annen mann, og allerede i tolvårsalderen skal han ha drept en berserk. Sigurd Hjort skal senere ha blitt drept av en berserk fra Hadeland ved navn Hake (Håkon?) som deretter dro til Sigurds gård og tok datteren Ragnhild og sønnen Guttorm som gisler. Han tenkte å gifte seg med Ragnhild, men såret fra en avhogd hånd fra slaget med Sigurd Hjort plagde ham slik at tvangsbryllupet ble utsatt. Halvdan Svarte, en småkonge på Romerike, hadde hørt om dette og ville erobre Hadeland og selv ekte Sigurd Hjorts datter Ragnhild og slik gikk det, i henhold til sagaen.

Snorre slår fast denne dynastiske forbindelsen: Mor til Ragnhild skal ha vært Tyrne (eller Ingeborg), datter av kong Klakk-Harald i Jylland (Harald Klakk), søster av Tyre Danmarksbot (Tyra Danebod) som var gift med kong Gorm den gamle av Danmark.

Ragnhild Sigurdsdatter blir således mor til Harald Hårfagre og drømmer Norgeshistoriens viktigste drøm: en torn som vokser seg til et tre som strekker seg over hele Norge, og spår således at hennes barn skal bli konge av hele Norge, og gir således Hårfagreætten en dynastisk odelsrett til Norge.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Originaltekst og engelsk oversettelse av «Þáttr af Ragnars sonum»
  2. ^ Blæja er en norrøn betegnelse på fint tøy, som ble benyttet som sengedekke eller brudeskur: koma undir eina blæju (= bli gift). Den norrøne betegnelsen er da neppe et egennavn, men en omskrivelse av Sigurds brud. En annen og uverifisert kilde kaller henne for Heluna.
  3. ^ Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, 1979. Side 42-43.