Islandsvalmue
| Islandsvalmue | |
|---|---|
 En islandsk «underart» P. r. subsp. stefanssonii |
|
| Vitenskapelig(e) navn: |
Papaver radicatum Rottb. |
| Norsk(e) navn: | islandsvalmue, fjellvalmue |
| Hører til: | valmue, valmuefamilien, Ranunculales |
| Nasjonal rødliste (Norge): | |
 LC — Livskraftig |
|
| Habitat: | kalkrike steder med grus og stein til fjells |
| Utbredelse: | De skandinaviske fjellene, Island, Færøyene |
| Underarter: |
|
Islandsvalmue, eller fjellvalmue, er en valmueart med en innviklet taksonomisk historie. I denne artikkelen følges Artsdatabanken som bruker «islandsvalmue» om arten Papaver radicatum, og «fjellvalmue» om nominatunderarten P. r. subsp. radicatum. Det er nå vist at nesten alle norske fjellvalmuer tilhører nominatunderarten.
Denne planten har en flerårig rosett med flikete blad ved bakken. Blomstene sitter enkeltvis på enden av lange, hårete, bladløse stengler. Blomstene er som regel smørgule, men kan være blekgule eller lyst rosa. Melkesaften har hvit eller gul farge. Den vokser på rasmark, fjellrygger og berg, men kan også finnes i vegskjæringer og på elvebredder og grusører.
Alle underarter av islandsvalmue ble i 2001 fredet i Norge. I Norsk rødliste for arter 2010 er likevel arten islandsvalmue og underarten fjellvalmue vurdert som «livskraftig». Dette skyldes at fredningen ble gjort før de fleste underartene ble slått sammen.
Innhold |
Utbredelse og taksonomi[rediger]
Islandsvalmue tilhører seksjonen Meconella i valmueslekten (Papaver). Andre arter i samme seksjon er kolavalmue, polarvalmue, alpevalmue og sibirvalmue. Disse valmuene vokser i Arktis og i høyfjellet lenger sør. Polyploidi er vanlig, akkurat som hos mange andre arktiske planter. Avgrensingen mellom de ulike artene er omstridt, og i amerikansk litteratur hevdes det ofte at Papaver radicatum har en sirkumpolar utbredelse i Arktis. Den høyarktiske svalbardvalmuen har av og til blitt regnet hit som underarten P. r. subsp. polare.
Arten ble beskrevet av Christen Friis Rottbøll i 1770, men det er uklart om Rottbølls type kom fra Island eller Grønland. Norske og russiske forskere mener nå at P. radicatum hovedsakelig skal brukes om valmuer fra de skandinaviske fjellene, Island og Færøyene med dekaploid kromosomtall (2n=70). Læstadiusvalmue er oktoploid (2n=56), men står genetisk så nært P. radicatum at den regnes til samme art. De oktoploide valmuene med sirkumpolar utbredelse skal kalles P. lapponicum.
Islandsvalmue er svært variabel avhengig av voksestedet. Skandinaviske forskere, som Rolf Nordhagen og Gunvor Knaben, mente at det fantes ti underarter i Skandinavia og tre–fire på Island og Færøyene. De mente også at denne oppsplittingen måtte ligge langt bak i tid, og at fjellvalmuene hadde overlevd istiden i adskilte skandinaviske refugier. Dette er et av kronargumentene for den såkalte overvintringsteorien.
Molekylærgenetikk og kladistikk har utviklet seg mye etter Knabens arbeider. Nye studier basert på biokjemi og multivariat analyse av morfologiske trekk viser at mangfoldet av fjellvalmuer er mindre enn en trodde. Det regnes nå bare med to underarter av islandsvalmue: fjellvalmue og læstadiusvalmue. Den sistnevnte ble tidligere ofte regnet som en egen art.
Tidligere underarter[rediger]
Tabellen viser de tidligere underartene av islandsvalmue som nå betraktes som ugyldige.
| Norsk navn | Vitenskapelig navn | Utbredelse |
|---|---|---|
| Avkovalmue | P. r. subsp. avkoënse | Nordreisa |
| P. r. subsp. faeroënse | Færøyene | |
| Trollheimvalmue | P. r. subsp. gjaerevollii | Trollheimen |
| Grøvudalsvalmue | P. r. subsp. groevudalense | Sunndalsfjella |
| Tromsvalmue | P. r. subsp. hyperboreum | fra Saltdal til Nordreisa, også inn i Sverige |
| Jotunheimvalmue | P. r. subsp. intermedium | Jotunheimen |
| P. r. subsp. islandicum | Island | |
| Stjernøyvalmue | P. r. subsp. macrostigma | Stjernøya, Seiland og ved Øksfjord |
| Øksendalsvalmue | P. r. subsp. oeksendalense | Øksendal i Møre og Romsdal |
| Dovrefjellvalmue | P. r. subsp. ovatilobum | Dovrefjell |
| Urvalmue | P. r. subsp. relictum | Vang i Valdres, Lærdal i indre Sogn |
| P. r. subsp. stefanssonii | Island | |
| P. r. subsp. steindorssonianum | Island | |
| Svartisvalmue | P. r. subsp. subglobosum | Helgelandsbukken |
Litteratur[rediger]
- R. Nordhagen (1932): «Studien über die skandinavischen Rassen des Papaver radicatum Rottb. sowie einigie mit denselben verwechselte neue Arten» – Bergens Mus. Årb. 1931, Naturv. rekke 2.
- G. Knaben (1958): «Papaver-studier, med et forsvar for P. radicatum Rottb. som en islandsk-skandinavisk art» – Blyttia, bind 16, nr. 2, s. 61–80.
- G. Knaben (1959): «On the evolution of the Radicatum-group of the Scapiflora papavers as studied in 70 and 56 chromosome species. A. Cytotaxonomical aspects» – Opera Bot., bind 2, nr. 3, s. 61–79.
- G. Knaben (1959): «On the evolution of the Radicatum-group of the Scapiflora papavers as studied in 70 and 56 chromosome species. B. Experimental studies» – Opera Bot., bind 3, nr. 3, s. 1–96.
- (1999). «Are there too many species and subspecies in the Papaver radicatum complex?». I: The species concept in the high north: a Panarctic flora initiative (red. I. Nordal og V.Y. Razzhivin), s. 281–294. Det Norske Videnskaps-Akademi. ISBN 9788290888331.
- E. Selin (2000): «Morphometric differentiation between populations of Papaver radicatum (Papaveraceae) in northern Scandinavia» – Botanical Journal of the Linnean Society, bind 133, nr. 3, s. 263–284.
- H. Solstad, R. Elven og I. Nordal (2003): «Isozyme variation among and within North Atlantic species of Papaver sect. Meconella (Papaveraceae) and taxonomic implications» – Botanical Journal of the Linnean Society, bind 143, nr. 3, s. 255–269.
- H. Solstad: Taxonomy and evolution of the diploid and polyploid Papaver sect. Meconella (Papaveraceae). Ph.D.-thesis, Universitetet i Oslo, 2009.
