Johannes V Palaiologos
| Johannes V Palaiologos | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. juni 1332 Didymótikho | ||
| Død | 16. feb. 1391 (58 år) Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Hersker | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Helena Kantakouzene[1] | ||
| Far | Andronikos III Palaiologos | ||
| Mor | Anna av Savoia | ||
| Søsken | Michael Palaiologos Maria-Irene Palaiologina Irene Palaiologina av Trapezunt Maria Palaiologos | ||
| Barn | Manuel II Palaiologos Theodoros I Palaiologos Michael Palaiologos Irene Palaiologina Andronikos IV Palaiologos[2] | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Se også liste over østromerske keisere | |||
Johannes V Palaiologos eller Palaeologus (gresk: Ίωάννης Ε 'Παλαιολόγος), født 18. juni 1332, død 16. februar 1391, var bysantinsk keiser fra 1341, da han åtte år gammel etterfulgte sin far, til 1376 og han ble gjeninnsatt i 1379 og regjerte til 1391.
Biografi[rediger | rediger kilde]
Johannes V var sønn av keiser Andronikos III Palaiologos og hans kone Anna av Savoia, datter av grev Amadeus V av Savoia og hans andre kone Maria av Brabant. Hans lange regjeringstid var preget av den gradvise oppløsningen av det østromerske imperiets makt etter mange borgerkriger og også av osmanenes (ottomanenes) frammarsj.
Johannes V kom på tronen i en alder av åtte år da faren døde. Hans regjeringstid ble innledet med en borgerkrig (1341 – 1347) mellom hans utpekte regent Johannes VI Kantakouzenos, en nær venn av faren, og et selvutnevnt råd sammensatt av hans mor Anna av Savoia, den ortodokse patriarken Johannes XIV Kalekas, og megas doux Alexios Apokaukos. I løpet av denne borgerkrigen måtte Anna pantsette de bysantinske kronjuvelene. Fra 1346 til 1349 herjet svartedauden i Konstantinopel og la byen nesten øde. En samtidig krønikeskriver hevdet at åtte nideler av befolkningen døde under pesten[3].
Johannes VI Kantakouzenos seiret i borgerkrigen i 1347 og styrte som medkeiser for sin sønn Matteus Kantakouzenos i noen år før han ble angrepet av Johannes V i 1352, noe som førte til en ny borgerkrig 1352 til 1357. Johannes V fikk støtte fra den serbiske kong Stefan Dušan, mens Matteus fikk hjelp fra de osmanske tyrkerne. I et slag ved Demotika (nåværende Didymoteicho i Hellas) vant Johannes VI og sørget dermed for at Det osmanske rike fikk sitt første territorielle fotfeste i Europa. I 1354 klarte Johannes V å gjenerobre Konstantinopel og fikk avsatt Johannes VI som iførte seg munkekappe og trakk seg tilbake til et kloster. Han døde i 1383. I 1357 ble også hans sønn Matteus avsatt, etter at han var blitt tatt til fange av serberne og frikjøpt av Johannes V.
Osmanene, som hadde vært Kantakouzenois allierte, fortsatte sitt press på Johannes V. Suleyman Pasha, sønn av den osmanske sultan Orhan I, ledet de osmanske styrkene i Europa og klarte å innta byene Adrianopolis og Pâldin[4], og tvang også Johannes V til å betale løsepenger. Johannes appellerte til vesten om hjelp og spilte nok en gang inn kortet om Det store skisma ved å foreslå at patriarken i Konstantinopel, som var østkirkens øverste leder, skulle anerkjenne pavens overhøyhet.
I 1366 reiste Johannes V til Ungarn og ankom den kongelige byen Buda for å møte kong Ludvig I av Ungarn. Den ungarske kongen tilbød støtte på betingelse av at Johannes bekjente seg til den katolske tro, eller i det minste anerkjenne pavens overhøyhet. Tomhendt forlot Johannes V Buda, men fikk ingen konkret støtte andre steder heller. Til slutt på sin bemerkelsesverdige europeiske reise ble han tatt til fange på bulgarsk territorium. Der satt han arrestert i en grenseby i seks måneder uten at tsaren av Bulgaria tok spesielt notis av det – noe som illustrerte hvor ubetydelig det bysantinske imperiet var blitt. Han fikk omsider hjelp fra sin fetter, hertug Amadeus VI av Savoy, som i 1366 hadde tatt initiativ til et korstog mot osmanene og var på vei østover. Da han fikk beskjed om fetterens problemer dro han med sine tropper mot Bulgaria og fikk satt Johannes V fri.
Johannes V ankom Konstantinopel våren 1367 sammen med Amadeus VI av Savoy som egentlig var på korstog og ønsket å ta opp spørsmålet om en kirkelig gjenforening med bysantinerne. Johannes fikk ikke med seg den ortodokse kirke på noen forhandlinger, men han lovte for egen del å anerkjenne pavens overhøyhet. Han ønsket et økumenisk kirkemøte om dette, noe pave Urban ikke var særlig begeistret for. Johannes reiste likevel til paven i 1369 og undertegnet en formell erklæring om underkastelse. Dette gjaldt imidlertid bare ham selv, og ikke den ortodokse kirke. Johannes svekket med dette sin stilling i Konstantinopel[5].
På vei hjem fikk han en påminnelse fra Venezia om at kronjuvelene som var pantsatt der, burde innløses. Johannes dro til Venezia, men han hadde ikke penger til å løse inn juvelene. Strengt tatt hadde han knapt nok penger til å reise hjem. Han tilbød derfor dogen den strategisk viktige øya Tenedo ved innløpet til Hellesponten. Venetianerne gikk med på dette, men regenten hjemme i Konstantinopel, Johannes V’s sønn Andronikos nektet å gi fra seg øya etter sterkt press fra venetianernes handelskonkurrenter genoveserne i Galata. Johannes V satt nærmest som gissel i Venetia helt til hans andre sønn Manuel, guvernør av Tessaloniki, kom ham til unnsetning med gull[6].
Fra 1371 møtte Johannes V stadig problemer, først og fremst i form av tyrkernes militære framrykking mot vest under sultan Murad. Etter at Murad hadde lagt under seg store deler av Bulgaria og Serbia, og dermed avskåret det bysantinske riket fra vesten, måtte Johannes i større grad akseptere en vasallstatus. I tillegg var det problemer med sønnen Andronikos, som åpent opponerte mot både Johannes V og tyrkerne. Murad forlagte at Johannes måtte arrestere og blinde sønnen sin, men Johannes nøyde seg med å sette ham i fengsel og frata ham arveretten. Den andre sønnen Manuel sto dermed først i arverekken og ble kronet til medkeiser den 25. september 1373.
I mars 1376 kom en delegasjon fra Venezia og ville fullbyrde avtalen om Teledo, men nok en gang klarte genoveserne å stikke kjepper i hjulene for Johannes. De fikk satt Andronikos fri, utstyrte ham militært og slapp ham inn i Konstantinopel der han arresterte sin far keiseren og hans familie. I 1377 lot han seg krone til keiser, og den lille sønnen hans (Johannes VII) ble kronet til medkeiser.
Johannes V og sønnen Manuel klarte å komme seg fri i 1379 og oppsøkte straks tyrkernes leder Murad. Med tyrkisk og venetiansk militær støtte kunne de den 1. juli 1379 gjøre inntok i Konstantinopel, mens Andronikos flyktet til genoveserne. I 1381 ble det sluttet fred hvor Andronikos igjen ble innsatt som tronarving, og med hans sønn Johannes som medkeiser.
Keiserrikets oppløsning[rediger | rediger kilde]
I 1383 var det bysantinske keiserriket redusert til fire små keiserriker som hver for seg var styrt av Johannes V’s familiemedlemmer på tyrkernes nåde. I Konstantinopel styrte Johannes V selv, hans sønn Andronikos IV og hans sønn Johannes VII regjerte over nordkysten av Marmarahavet, sønnen Manuel II styrte i Tessaloniki og en tredje sønn av Johannes, Teodoros I Palaiologos, hadde makten i Despotatet Morea. Rivaliseringen innad i familien fortsatte, og natt til 13. april 1390 gjennomførte Johannes VII et kupp i Konstantinopel mot sin bestefar og sin onkel Manuel II som måtte barrikadere seg i keiserens borg ved Det gylne horn. Manuel I klarte å ta seg ut av beleiringen og skaffe til veie en flåte på ni galeier som jaget Johannes VII ut av byen igjen den 17. september 1390[7].
Ettermæle[rediger | rediger kilde]
Keiser Johannes V døde den 16. februar 1391 i en alder av femtiåtte år, etter å ha regjert (med noen avbrytelser fra sin sønn) i nesten femti år. Ingen andre keisere i Bysants’ historie har regjert lengre. John Julius Norwich hevder at: «Uansett hvordan man ser på det, så var det for lenge.»[8]. Av imperiet var det nå bare rester igjen, men det skulle ta ytterligere seksti år før det var definitivt slutt.
Familie[rediger | rediger kilde]
Johannes V ble gift med Helena Kantakouzene, datter av medkeiseren Johannes VI Kantakouzenos og Irene Asanina den 28. mai 1347. De hadde minst seks barn - fire sønner og minst to døtre[9]. Deres kjente barn er:
- Andronikos IV Palaiologos, født 2. april 1348, død 28. juni 1385, keiser 1376 - 1379
- Irene Palaiologina, født ca. 1349, død etter 1362, som giftet seg med sin fetter Khalil av Bitynia. Hennes mann var sønn av Orhan I, herskeren i Det osmanske rike, og Irenes tante Theodora Kantakouzene.
- Manuel II Palaiologos, født 27. juni 1350, død 21. juli 1425), guvernør i Tessaloniki
- Teodoros I Palaiologos, født ca. 1355, død 24. juni 1407), despot i Despotatet Morea
- Mikael Palaiologos, født etter 1351, død ca. 1376/1377, guvernør i Mesembria, krevde tronen i Trapezunt-riket fra Alexios III av Trapezunt
- Maria Palaiologina, som var forlovet med sultan Murad I, men døde i 1376 før ekteskapet fant sted
- En datter som var forlovet med Peter II av Kypros, og som ikke kan være Irene eller Maria;
- To ikke navngitte døtre som var rapportert å ha gått i kloster i 1373, og som kan være andre kvinner enn de som er nevnt ovenfor.
Referanser[rediger | rediger kilde]
- ^ The Peerage person ID p15019.htm#i150190, besøkt 7. august 2020[Hentet fra Wikidata]
- ^ The Peerage[Hentet fra Wikidata]
- ^ John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997, s. 354
- ^ Byen heter i dag Plovdiv og ligger i Bulgaria. Tyrkerne omdøpte den fra Pâldin til Filibe.
- ^ Norwich, s. 360
- ^ Norwich, s. 360
- ^ Norwich, s. 363
- ^ Norwich, s. 364
- ^ Anthony Luttrell, "John V's Daughters: A Palaiologan Puzzle", Dumbarton Oaks Papers, 40 (1986), pp. 103-112
Litteratur[rediger | rediger kilde]
- John Julius Norwich, Bysants’ historie, Pax Forlag A/S, 1997
- Harris, Jonathan, The End of Byzantium. New Haven and London: Yale University Press, 2010. ISBN 978-0-300-11786-8
- Nicol, Donald M., The Last Centuries of Byzantium. Cambridge: Cambridge University Press, 1993, 2nd edition. ISBN 0-521-43991-4
 Østromersk keiser | ||
| Palaiologiske dynasti | ||
| Forgjenger: Andronikos III Palaiologos |
1341–1376 | Etterfølger: Johannes VI Kantakouzenos |
| Østromerriket | ||