Herman Wirth

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Herman Wirth, også Felix Herman Wirth Roeper Bosch (født 6. mai 1885 i Utrecht i Nederland, død 16. februar 1981 i Kusel i Rheinland-Pfalz) var en nederlandsk historiker som hovedsakelig virket i Tyskland.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Faren var en tysk lærer og universitetslektor i Utrecht, selv studerte Wirth germanistikk, filologi, historie og musikkvitenskap i Utrecht, senere ved Universitetet i Leipzig. I 1909 ble han dosent i nederlandsk filologi ved universitetet i Bern, og i 1911 fil.dr. på avhandlingen Untergang des niederländischen Volksliedes. I denne beklager han blant annet fraværet av en levende folkelig musikkultur, da denne nå er avløst av en «internasjonal urban elitekunst».

Første verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1914 vervet han seg til den tyske Kaiserliche Armee, men ble under første verdenskrig plassert på en sivil post i det okkuperte Belgia. Her arbeidet han innen pressesensuren og var bindeledd mellom den tyske hæren og den flanderske selvstendighetsbevegelsen. Han ble fascinert av denne og reiste penger for den i Tyskland. Dette første imidlertid til at han ble avskjediget fra sin post.

I 1916 ble han imidlertid tildelt ærestittelen titularprofessor av den prøyssiske kulturministeren. Han reiste deretter tilbake til Nederland for å bygget opp en nederlandsk gren av Völkisch-bevegelsen under navnet Landsbond der dietsche Trekvogels, inspirert av den tyske Wandervogel-bevegelsen.

Flyttet til Tyskland[rediger | rediger kilde]

I 1924 flyttet han til Marburg i Hessen, og året etter meldte han seg inn i NSDAP, men meldte seg imidlertid ut igjen året etter, uvisst av hvillken grunn da han ikke distanserte seg fra nasjonalsosialismen. I Marburg arbeidet han i to å i ulønnet stilling ved det germanske institutt ved byen universitet, men arbeidet deretter som uavhengig forsker, finansiert av midler fra tyske Völkisch-kretser.

I 1928 gav Wirth ut Aufgang der Menschheit. I dette verket hevder Wirth at et urarisk folkeslag som levde på Atlantis hvor de tilba en solgud, gikk under. Solguden var en farsgud, men folkeslaget fulgte en matriarkalsk samfunnsorden. Da Atlantis sank i havet, flyktet urariene til Norden. Ved å kartlegge deres kultur, noe som i første rekke innebar studier av runer, helleristning og andre forhistoriske bilder, håpet Wirth å kunne gjenreiste denne «nordiske rasen» og dennes urreligion.

I 1932 ble han bedt av de nasjonalsosialistiske delstatsmyndighetene om å opprette en forskningsinstitutt og et friluftsmuseum i Mecklenburg. Etter den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen det følgende året, meldte han seg igjen inn i NSDAP og fikk en professorstilling ved Friedrich-Wilhelms-Universität zu Berlin.

Ahnenerbe[rediger | rediger kilde]

Fra helleristningene ved Norrköping, besøkt av Wirth i 1935

Wirth var i faglig konflikt med Alfred Rosenberg, særlig tankene om matriarkatet, men Heinrich Himmler hadde stor tro på ham og sørget for at Wirth ble leder for Ahnenerbe da denne organisasjonen ble opprettet i 1935. Wirths faglige ståsted gjorde det mulig for ham å sammen med Himmler og Walter Darré å grunnlegge Ahnenerbe.

Umiddelbart etter stiftingen ledet Wirth en ekspedisjon til helleristningene i Tanum og gjorde flere reiser dit på 1930-tallet. Han gjorde flere avstøpninger i gips, til tross for at det svenske Riksantikvarieämbetet ba om at han skulle nøye seg med å lage avtrykk av ristningene. Wirths manglende faglige dyktighet gjorde at han skadet ristningene og han fikk ikke tillatelse til å videreføre virksomheten ved dem, annet under streng overoppsyn fra svenskenes side. Før dette forbudet inntraff, rakk han å ta avstøpninger i Östergötland i tillegg. Han holdt også foredrag i det svenske Samfundet Manhem i Stockholm 23. september 1935 under denne reisen. Her knyttet han kontakter til viktige svensker som sympatiserte med nasjonalsosialismen, som Samfundet Manhems stifter Carl-Ernfrid Carlberg og professor ved Karolinska Institutet Ernst Bernhard Almqvist.

Året etter var Wirth blant annet på besøk til Norge, hvor han besøkte Skjeberg og helleristningene ved Solberg, deretter Oslo, hvor han fikk møte leder for Oldsaksamlingen Anton Wilhelm Brøgger, hvor Wirth fikk tillatelser til å ta avstøpninger i Norge. Som gjenytelse sendte Wirth kopier av alle avstøpninger til Oldsaksamlingen. Deretter besøkte Wirth Beitstad og Radøy. Samlet medførte denne ekspedisjonen til Skandinavia hele 59 avstøpninger fra Sverige, 31 fra Norge og 16 fra Danmark, med en samlet flate på hele 250 kvadratmeter. Denne store mengden skapte imidlertid lagringsproblemer, da det ikke ble noe av det store, planlagte friluftsmuseet. Platene ble derfor oppbevart under streng bevoktning i et lager i Inselstrasse i Berlin fram til krigens slutt, og ingen andre enn Ahnenerbe fikk tillatelse til å undersøke disse av Himmler, til tross for søknader fra tyske universiteter. 52 avstøpninger eksisterer fortsatt lagret, men ikke vist for offentligheten i det østerrikske Felsbildmuseum i Spital am Pyhrn i Oberösterreich.

Wirth bygget opp store hypoteser gjennom lange resonnementer som gjorde det vanskelig for publikum å trenge igjennom. Han tok sikte på å vise at det hadde eksistert en urkultur som han oppfordret sine meningsfrender i Völkisch-bevegelsen til å vende tilbake til. Disse noe ugjennomtrengelige teoriene, samt hans krevende, ego-orienterte personlige sider og svake organisatoriske evner, gjorde at han måtte forlate Ahnenerbe i 1938. Han livnærte seg ut krigen som frilans-forsker.

Etter andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Etter andre verdenskrig var Wirth internert av amerikanerne i to år, og etter at han ble løslatt, forsøkte Herman Wirth å skape seg en ny karriere i Sverige med sitt Institutt for fargefoto i Lund. Men han hadde holdt sin bakgrunn fra det nasjonalsosialistiske Tyskland skjult og da dette kom fram, mistet han finansieringen på et tidspunkt hva han allerede hadde kjørt virksomheten til bunns. Han prøvde å få svensk statsborgerskap, men ble sendt tilbake til Vest-Tyskland i 1954.

Han livnærte seg her som frilans-forsker og skribent, og fikk i sine teorier om «urkulturer» en visst gjennomslag i enkelte urbefolkningsgrupper, blant annet i Nord-Amerika. Han prøvde å igjen å realisere sine storslagne tanker rundt et stort friluftsmuseum. Han fikk tak i en rekke av avstøpningsplatene, men det ble bare noen få utstillinger i privat regi på 1960- og 1970-tallet. Utover på 1970-tallet arbeidet han med et museumsprosjekt for etnografiske gjenstander for delstatsregjeringen i Rheinland-Pfalz, hvor han bodde.

Litteratur[rediger | rediger kilde]