Fritz the Cat (film)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Fritz the Cat er amerikansk animert film fra 1972, skrevet og regissert av Ralph Bakshi som hans debut. Filmen er basert på en undergrunnstegneserie av samme navn av Robert Crumb. Filmen var den første tegnefilm som ble vurdert som X-rated (kun for voksne) i USA. Filmen fokuserer på Fritz (med stemme av Skip Hinnant), en antropomorfistisk katt i midten av 1960-tallets New York som utforsker sin hedonisme og sosialpolitisk bevissthet. Filmen er en satire på det amerikanske studentlivet på denne tiden, raserelasjoner, konseptet «fri kjærlighet», og forholdet med venstre- og høyrepolitikk. Fritz the Cat var den mest suksessfulle uavhengige animerte spillefilmen til da og tjente mer enn 100 millioner dollar brutto verden over.

Fritz the Cat hadde en vanskelig produksjonshistorie og kontroversiell utgivelse. Skaperen Robert Crumb hadde uenigheter med filmmakerne, og har hevdet i intervju at hans hustru hadde signert over filmrettighetene til figurene for småpenger bak hans rygg, og at han ikke hadde gitt sitt samtykke til produksjonen. Crumb var også kritisk til filmens bruk av hans materiale. Filmen ble kontroversiell for sin gradering og voksne innhold, og grunnet dens kommersielle suksess kom det en rekke andre animerte filmer med voksent innhold. Det ble også gjort en oppfølger til Fritz the Cat kalt for The Nine Lives of Fritz the Cat, men verken Crumb eller Bakshi var involvert i denne.

Handling[rediger | rediger kilde]

I en park i New York har hippiene samlet seg med gitarer for å synge protestsanger. Fritz og hans venner har også møtt opp med sine gitarer i et håp om å treffe jenter. Når en trio av tiltrekkende kvinner går forbi blir Fritz og hans venner andpustne av å synge i forsøket på å få oppmerksomhet. Jentene er derimot mer interessert i en kråke (analog for svarte) som står et stykke unna. Jentene flørter med kråken og kommer utilsiktet med nedsettende bemerkninger om svarte personer mens Fritz ser irritert på. Brått går kråken med en spydig bemerkning, og Fritz smyger seg på jentene ved å fortelle om at han er en plaget sjel og inviterer dem til å «søke sannheten». Sammen går de til en venns leilighet hvor det allerede er full fest på gang. Ettersom alle rommene er opptatt drar Fritz jentene inn på baderommet og de fire har sex i badekaret. I mellomtiden dukker politiet (avbildet som griser) opp for å bryte opp festen. Mens to politimenn går opp trappene finner av festdeltagerne Fritz og jentene i badekaret. Flere hopper inn, presser Fritz tilbake hvor han nyter sin joint. Politifolkene bryter inn i leiligheten, men den er tom da alle er på baderommet. Fritz tar tilflukt på dassen mens politifolkene kommer inn og begynner å pryle festdeltagerne, og da de blir slitne, griper en noe ruset Fritz den ene politimannens revolver og skyter toalettet. Vannet flommer opp og tvinger alle ut av leiligheten. Politiet jager Fritz nedover gaten og inn i en synagoge. Fritz unnslipper da forsamlingen reiser seg for å prise at USA skal sende mer våpen til Israel.

Fritz kommer seg tilbake til hybelen hvor hans hybelkamerater overser ham. Han setter fyr på alle bøkene og notatene sine. Brannen sprer seg gjennom hele hybelhuset og hele bygningen brenner ned. I en bar i Harlem møter Fritz kråken Duke og etter at de på håret har unngått en slåsskamp med bartenderen blir Fritz med når Duke stjeler en bil, ivrig etter å delta i ulovlig virksomhet. Etter villmannskjøring havner de utenfor en bro, men før bilen krasjer i vannet under blir Fritz reddet av Duke. De to ankommer en leilighet eid av Bertha, en kråke og tidligere hore som er blitt doplanger. Hun dytter flere jointer i munnen hans, og mens marihuanaen øker hans libido drar han med seg Bertha inn i en bakgate for å ha sex med henne. Under akten får han en guddommelig oppfatning om at det er viktig at han forteller alle om revolusjonen. Han løpet nedover gaten og setter i gang opptøyer. Duke blir skutt og drept, og Fritz blir igjen forfulgt av flere politifolk.

Fritz skjuler seg i bakgate hvor hans foxy venninne, en rev ved navn Winston Schwartz, finner ham. Hun drar ham med på en bilreise til San Francisco. Underveis blir Fritz irritert på henne da hun nekter å dra til interessante steder, og når bilen slipper opp for bensin midt i en ørken forlater Fritz henne der. Fritz møter Blue, en heroinavhengig motorsyklist av hare. Sammen med Blues venninne Harriet, ei hoppe, drar de til et hemmelig skjulested hvor flere revolusjonære forteller Fritz om deres plan for å sprenge en kraftstasjon. Når Harriet forsøker å få Blue til å dra derfra slår han i ansiktet flere ganger og binder henne. Fritz protesterer mot behandlingen av henne, og lederen, en firfisle, slår Fritz i ansiktet med en lommelykt. Gruppen slenger Harriet på en seng og voldtar henne. I den neste scenen sitter Harriet på en kirkegård, naken og plaget. Fritz legger en kåpe om henne og går inn en bil sammen med lederen for å kjøre ut til kraftstasjonen. Etter at dynamitten er plassert endrer Fritz oppfatning, firfislen tenner lunta og kjører avsted mens Fritz forsøker å få dratt dynamitten ut og faller. Dynamitten eksploderer, sprenger både kraftstasjonen og Fritz i lufta. På sykehuset blir Fritz pleid av Harriet (nå som en nonne) og jentene fra New York. I denne scenen er det, slik som John Grant skriver i sin bok Masters of Animation, at Fritz innser at han burde «holde seg til opprinnelige hedonistiske filosofi og la resten av verden klare seg selv.»[1] I filmens siste øyeblikk ser man at Fritz igjen har sex med jentene fra parken.

Produksjonen[rediger | rediger kilde]

Ralph Bakshi hadde sammen med filmprodusenten Steve Krantz grunnlagt sitt eget filmstudio, Bakshi Productions. Bakshi hadde kommet over en kopi av Robert Crumbs undergrunnsserie Fritz the Cat. Imponert over Crumbs skarpe satire foreslo han for Krantz at serien kunne bli en film.[2] Krantz sørget for et mote med Crumb hvor Bakshi viste Crumb de tegninger som hadde blitt gjort i hans forsøk på lære seg Crumbs særegne tegnestil. Crumb var ikke uvillig til å overveie tanken om en animert spillefilm av hans seriefigur og lånte bort sine skissebøker som Bakshi kunne bruke som referanse.[2]

Etter hvert som Krantz begynte forberedelsene til filmen, men til tross for Crumbs innledende entusiasme var han likevel usikker på filmens produksjon og folkene bak. Han verget seg for å signere noen form for kontrakt. At Crumb ikke uten videre gikk med på å overlate rettighetene fikk Bakshi senere til å karakterisere Crumb som «en av de sleipeste svindlere du noen gang vil møte».[2] Krantz sendte Bakshi til San Francisco, og han bodde sammen med Crumb og hans hustru Dana i et forsook på å få kontrakten i havn. Etter en uke måtte Crumb reise, og produksjonen av filmen hang i en tynn tråd. To uker senere dro Bakshi tilbake til New York. Deretter sørget Krantz for løse saken da Dana Crumb hadde myndighet på sin ektefelles vegne å signere, noe hun gjorde da Robert Crumb ikke var tilstede.[2] Dana Crumb mottok 50 000 dollar som ble utbetalt i ulike faser av filmproduksjonen. I tillegg kom ti prosent av Krantz’ andel.[2]

Filmens manus[rediger | rediger kilde]

Det første manuset til filmen besto nesten utelukkende av dialog og var med få unntak identisk med Crumbs fortellinger. Det endelige manuset og filmen selv besto av mer eksperimentell fortellerteknikker.[3][4] Bakshi har sagt at «Jeg liker ikke å hoppe framfor i mine filer. På den måten som føler for filmen fra Dag En er kanskje ikke slik du føler for den førti uker senere. Karakterer vokser, slik at jeg ønsker å ha muligheten til endre ting, og styrke mine figurer... Det var en form bevissthetsstrøm, og en læreprosess for meg selv».[3]

Den første delen av filmens handling var tatt fra en Fritz the Cat-serie som ble utgitt i serieheftet R. Crumb's Head Comix i 1968,[4][5] mens den andre delen var avledet fra serien «Fritz Bugs Out» som gikk i magasinet Cavalier i februar-oktober 1968,[4] og den siste delen av filmen besto av elementer fra serien «Fritz the No-Good», første del utgitt i september/oktober-utgaven av Cavalier for 1968.[6] Den siste halvdelen var den delen av filmen som i størst grad fravek Crumbs opprinnelige fortelling. Tegnefilmhistorikeren Michael Barrier har beskrevet denne delen av filmen som «langt mer mørk enn Crumbs fortellinger etter dette punktet, og langt mer voldelig.»[4] Bakshi har sagt at han avvek fra serien ettersom han følte at serien manglet dybde:

«Det var søtt, men det var ingen steder å plassere det. Det er derfor at Crumb hater filmen ettersom jeg slapp inn noen ting der som han hater, som rabbinere, det jødiske stoffet. Fritz kan ikke holde den slags for kommentarer. Winston er ei typisk jødisk kjei fra Brooklun. [...] [Serien] var søt og godt gjort, men det var ingenting som hadde store dybde.»[7]

Animasjonen[rediger | rediger kilde]

Mange av de animatørene som arbeidet på filmen var profesjonelle som Bakshi tidligere hadde arbeidet sammen med, blant annet Jim Tyer, John Gentilella, Nick Tafuri, Martin Taras, Larry Riley, og Cliff Augustine.[8] I henhold til Bakshi tok det ganske lang tid å sette sammen den rette gruppa. En del forsvant grunnet filmens innhold. En tegner nektet å tegne en svart kråke skyte en politimann. To kvinnelige sluttet; den ene etter sigende for at hun ikke kunne fortelle sine barn hva hun hadde som jobb, den andre fordi at hun nektet å tegne nakne bryster.[9]

For å spare penger ved å fjerne behovet for modellark lot Bakshi animatøren John Sparey tegne en del av de første sekvensene av Fritz. Spareys sekvenser ble fotostatkopiert og delt ut til de andre.[2] Filmen ble produsert bortimot fullstendig uten blyanttester. Bakshi bedømte animasjonens timing rett og slett ved å bla raskt gjennom tegnerens papirark for hånd.[10] Veteranen Ted Bonnicksen var så dedikert produksjonen at da han fullførte sin animasjon for sekvensen ved synagogen mens han led av leukemi (blodkreft) tok han scenene med seg hjem om kvelden for å kunne jobbe videre på dem.[2]

Voksengradering[rediger | rediger kilde]

På den tiden da filmen ble ferdiggjort hadde Cinemation utgitt Melvin Van Peebles' film Sweet Sweetback's Baadasssss Song som ble en betydelig suksess i kinoene. Distributørene håpet at Fritz ville gi enda større inntjening. Fritz the Cat mottok en gradering som X-rated fra Motion Picture Association of America, den første animerte filmen som ble gradert for visning kun for voksne.[2] Steve Krantz har hevdet at filmen mistet inntekter på grunn av graderingen, og at 30 aviser nektet å ta inn reklame for filmen eller ville ikke gi den omtale.[11] Filmens begrensede spredning førte til at Cinemation utnyttet filmens innhold i reklamen for den, og kalte den for «90 minutter med vold, opphisselse, og SEX... han er X-rated og animated!»[2]

Cinemations grove omtale av filmen og dens gradering fikk mange til å tro at det var en ren pornografisk film. Da filmen ble introdusert ved en visning ved University of Southern California ble den karakterisert som animert pornografi, og Bakshi måtte reise seg og protestere: «Fritz the Cat er ikke pornografisk!»[10] I mai 1972 rapporterte magasinet Variety at Krantz hadde appellert graderingen ved å komme med det vanskelig argumentet at «dyr som hadde sex er ikke pornografi». MPAA ville ikke appellen.[11] Misoppfattelsen om filmens innhold ble til sist oppklart og den fikk rosende omtale av Rolling Stone og The New York Times, og filmen ble akseptert ved Cannes filmfestival i 1972.[2] Bakshi uttalte senere at «Nå gjør de like mye i Simpsons som jeg fikk en X-rating for Fritz the Cat[12]

Respons[rediger | rediger kilde]

Fritz the Cat ble utgitt den 12. april 1972 med premiere i Hollywood og i Washington, DC,[13] og ble deretter en hit verden over, tok inn over 100 millioner dollar brutto verden over, og var således til da den mest suksessfulle uavhengige animerte filmen til alle tider.[2] Anmelderne var positive. Vincent Canby fra The New York Times skrev at filmen er «hele tiden morsom [...]» og at det er «noe som kan fornærme bortimot alle».[11] Paul Sargent Clark i The Hollywood Reporter kalte filmen for «mektig og vågal»,[11] mens Newsweek kalte den «en harmløs, tanketom, pro-ungdommelig fortelling kalkulert for å ryste kun kinoinntektene».[11] Wall Street Journal og Cue ga begge filmen noe blandet anmeldelse.[11]

Robert Crumb så filmen i februar 1972 i løpet av et besøk til Los Angeles sammen med andre undergrunnstegnere som Spain Rodriguez, S. Clay Wilson, Robert Williams, og Rick Griffin. Crumb mislikte filmen, og sa at han følte at filmen var «bare en refleksjon av Ralph Bakshis forvirring. Det er noe virkelig undertrykt ved den. På et viss er det mer vridd enn mitt materiale. Det er virkelig vridd på en slags merkelig og umorsom måte. [...] Jeg likte ikke at innstillingen til sex i det særlig mye. Den er som undertrykt kåtskap; han lar det komme ut på en tvungen måte.»[4] Crumb mislikte også filmens fordømmelse av den radikale venstresiden,[13] og anklaget for Fritz dialog i filmen som «redneck (bondetamper fra sørstatene) og fascistisk» og hevdet at de la ord i munnen hans som jeg aldri ville ha latt ham si.[14]

Etter sigende skal Crumb ha krevd at navnet hans ble fjernet fra filmens krediteringer.[15] Albert L. Morse, en rettighetsadvokat fra San Francisco, hevder at det ikke ble anlagt sak, men at det ble oppnådd en enighet om at Crumbs navn skulle fjernes.[16] Imidlertid forble Crumbs navn i den endelige filmen ettersom det var den opprinnelige kinoutgaven.[11] Crumb tegnet senere en serie hvor han lot figuren Fritz bli drept,[16][17] og hevdet at han «skrev dem et brev hvor han ba dem om ikke å bruke noen flere av mine figurer i deres filmer.»[13] Crumb sa siden at filmen er «en av de opplevelser som jeg blokkerer. Den siste gangen jeg så den var da jeg hadde en opptreden ved en tysk kunstskole på midten av 1980-tallet, og jeg ble tvunget til å se den sammen med studentene. Det var en pinefull prøve, en ydmykende forlegenhet. Jeg husker at Victor Moscoso var den eneste som advarte meg, «om du ikke stopper denne filmen fra å bli gjort vil du angre resten av livet» — og han hadde rett».[18]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Grant, John (2001): «Ralph Bakshi». Masters of Animation. Watson-Guptill. ISBN 0823030415. ss. 19–20.
  2. ^ a b c d e f g h i j k Gibson, Jon M.; McDonnell, Chris (2008): «Fritz the Cat». Unfiltered: The Complete Ralph Bakshi. Universe Publishing. ISBN 0789316846: ss. 58; 60; 62–63; 66–67; 72; 77–78; 80–81.
  3. ^ a b Barrier, Michael (Høsten 1973): «The Filming of Fritz the Cat: Coast to Coast Animation». Funnyworld, No. 15.
  4. ^ a b c d e Barrier, Michael (Høsten 1973): «The Filming of Fritz the Cat: A Strange Breed of Cat». Funnyworld, No. 15
  5. ^ Crumb, Robert (1968): «Fritz the Cat». R. Crumb's Head Comix.
  6. ^ Crumb, Robert (September/oktober 1968): «Fritz the No-Good». Cavalier.
  7. ^ Heater, Brian (30. juni 2008): "Interview: Ralph Bakshi Pt. 2". The Daily Cross Hatch.
  8. ^ Beck, Jerry (2005): The Animated Movie Guide. Chicago Review Press. ISBN 9781556525919: ss. 88–89.
  9. ^ Kanfer, Stefan (2001): Serious Business: The Art and Commerce of Animation in America from Betty Boop to Toy Story. Da Capo. ISBN 9780306809187: s. 204.
  10. ^ a b Barrier, Michael (Våren 1972): «The Filming of Fritz the Cat: Bucking the Tide». Funnyworld, No. 14.
  11. ^ a b c d e f g Cohen, Karl F (1997): «Ralph Bakshi's Fritz the Cat and Heavy Traffic». Forbidden Animation: Censored Cartoons and Blacklisted Animators in America. North Carolina: McFarland & Company, Inc. ISBN 0-7864-0395-0: ss. 81–84.
  12. ^ Epstein, Daniel Robert: «Ralph Bakshi Interview». UGO.com Film/TV.
  13. ^ a b c Barrier, Michael (Våren 1972): «The Filming of Fritz the Cat: Crumb, His Cat, and the Dotted Line». Funnyworld, No. 14.
  14. ^ Maremaa, Thomas (2004) [1972]: «Who Is This Crumb?» i Holm, D. K. R.: Crumb: Conversations, Univ. Press of Mississippi ISBN 1578066379: ss. 28
  15. ^ Umphlett, Wiley Lee (2006): From Television to the Internet: Postmodern Visions of American Media Culture in the Twentieth Century. Fairleigh Dickinson University Press. ISBN 9780838640807: s. 134.
  16. ^ a b Barrier, Michael (Høsten 1973): «The Filming of Fritz the Cat: Feedback from R. Crumb». Funnyworld, No. 15.
  17. ^ Crumb, Robert (1972): Fritz the Cat «Superstar». The People's Comics.
  18. ^ Crumb, Robert; Poplaski, Peter: The R. Crumb Handbook. M Q Publications. ISBN 978-1840727166.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]